Hør!
Slm. 81, 9 - 14
9 Hør, mitt folk, jeg vil
vitne for deg! Israel, å, om du ville høre på meg! 10 Det skal ikke
være noen fremmed gud hos deg, og du skal ikke tilbe utlendingenes
gud. 11 Jeg er Herren din Gud, som førte deg opp fra landet Egypt.
Lukk din munn vidt opp, og jeg vil fylle den! 12 Men mitt folk hørte
ikke min røst, og Israel ville ikke lyde meg. 13 Så lot jeg dem fare i
sitt hjertes hårdhet, for at de skulle vandre i sine egne onde råd. 14
Å, om mitt folk ville høre på meg, om Israel ville vandre på mine
veier!
«Å, om mitt folk ville høre på meg!» (v.14a). Det er den
trofaste Gud som beklager seg over sitt troløse folk, som Han
gjentatte ganger har kalt til omvendelse.
Når du leser dette - tror du det bare et et slikt noe oppgitt
hjertesukk fra Herrens side? Jesus er Hans uttrykte bilde i verden.
Det vil si, at i Ham er Gud åpenbart for oss. Og da må du se på Ham
vel og lenge. Hør nå! - det er Jesus som skuer ut over Jerusalem: «Da
Han kom nær og så byen, gråt Han over den, og sa: Visste også du, om
enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det
skjult for dine øyne.» (Luk. 19,41-42). Da gråt Han!
Med det som bakteppe kan vi lese det igjen: «Å, om mitt folk ville
høre på meg, om Israel ville vandre på mine veier!»
Det høres jo ut som om det er tale om to ting - å høre og så
vandre. Det er denne vrangforståelse som har ridd kristenheten som en
mare gjennom hele historien - og også ikke minst i dag. Noe som må
renses vekk på ny igjen og igjen.
Ja, det er greit med alt det Jesus gjorde, men vi må også...! Og så
har du det gående. Det var dette reformasjonen rensket opp i, og som
etter hvert ble kjent som lutherdommen. Å høre og å vandre
er én og samme ting, i denne sammenheng. Derfor taler Jesus om å «se
til hvorledes dere hører.» (Luk. 8,18). Og: «Den som er av Gud, hører
Guds ord. Dere hører ikke, fordi dere ikke er av Gud.» (Joh. 8,47). Og
allerede hos Jesaja hører vi dette: «Vend øret hit og kom til meg!
Hør! Så skal deres sjel leve.» (Jes. 55,3). Her sto ikke hør og gjør,
men kun hør! For som apostelen Paulus skriver i Rom. 10,17: «Så
kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en
hører, kommer ved Kristi ord.» I den såkalte King James oversettelsen
står det - og da kommer det noe tydeligere frem, hva det er tale om
her: «Så kommer da troen av det en hører og det en hører kommer
ved Guds ord.» Ved hørelsen, sa vi før.
Ser du - hele din frelse kommer ved hørelsen! Ved det du
hører! Og det du hører til frelse er Kristi ord! Altså
budskapet om Kristus! Det vi gjerne kaller: Ordet om Jesus! Ordet om
korset! Ordet om blodet! Dette spesifikke budskap. Ved dette bestemte
budskap bringer Herren det menneske som har gått fallitt på sitt eget,
til tro ved sin Hellige Ånd! Hva var det Jesus sa på korsets tre?: Det
er fullbrakt! Fullbrakt! Hør nå det! «Å, om mitt folk
ville høre på meg!» leste vi.
Å ja, sier det loviske sinn da - men her står også om å vandre på
Hans veier! Det må vi ikke glemme! Og så tror de at de ved det legger
alvor til - legger grunnlag for en større og dypere gudfryktighet - og
ser ikke at de tvert imot river bort grunnlaget for sann gudfryktighet
og frelse. I stedet for sanne Guds barn skaper de slike som i sin tid
naglet Jesus til korset! For hva svarer Jesus selv på dette med å
vandre på Hans veier?: «Jeg er veien!» (Joh. 14,6). Hva vil det
da si å vandre på Hans veier - i henhold til evangeliet, den nye pakt,
og ikke den gamle?
Ja men, vi kan da ikke leve «hur som helst,» kan vi vel? Denne onde
mannen i vårt eget bryst, han gir seg ikke så lett, vet du. Vi vil
bare si en ting til det: Om et menneske lever «hur som helst,» så
tyder det på at noe er galt i hans gudsforhold, men samtidig må vi
holde fast på, at ikke noe menneske blir renset og frelst, ved å la
være noen synd! Men det blir så snart som Luther sa, at en spenner
vogna foran hesten. Den skulle jo følge bak! Og det blir veldig snart
en reformert helliggjørelsesforståelse, hvor en blander frukt og
nådevirkninger - altså det som følger baketter - inn i selve
frelsesspørsmålet.
En sann kristen - han blir engstelig, så snart han hører det er noe
mer som må til, enn hva Jesus allerede har gjort - for han er en som
har gått konkurs på alt sitt eget, og finner den dag i dag, om han så
har levd med Gud i sytti år, ikke noe hos seg selv å bygge på i sitt
forhold til Gud. Alt faller igjennom. Derfor har han bare dette håp
som sikkert - at Jesus gjorde alt!
De som forkynner slik - at det må noe mer til, og det gjelder den
store masse av kristenheten, og også i såkalte lutherske sammenhenger
har man mistet av syne hva lutherdom er for noe - de forkynner noe som
i virkeligheten svekker verdien av Jesu dyrebare og fullbrakte verk.
De trår i virkeligheten Jesu blod under sine føtter ved dette.
Nei, en sann kristen lever så visst ikke «hur som helst,» men han har
på samme tid ikke den minste trøst av sitt liv her på jord. Det vil
si, sin livsførsel - sin vandel - for den er så smittet av hans synd,
så full av hovmod, egenrettferdighet, halvhjertethet, urene motiver
o.l., at han tvert imot må søke Guds nåde også av den grunn. For han
er en som hører! Hører Guds ord. Han er en som er blitt enig
med Gud, og derfor vandrer på Guds veier - eller Guds vei - som er
Jesus!
Hør hva Herren her sier om våre hjerter, og våre veier: «Så lot jeg
dem fare i sitt hjertes hårdhet, for at de skulle vandre i sine egne
onde råd.» (v.13). Hårde hjerter - onde råd! Ikke spesielt vakkert!
Men det er det menneskes hjerte som ikke er smeltet og byttet ut, ved
evangeliets trøst! Det hjelper ikke hvor velmenende dette
menneske er - det kan jo ofte bedra oss - det følger sitt hårde
hjerte, og meler i virkeligheten sin egen kake. Altså, det ender med
onde råd! Dette sees ikke nødvendigvis med våre øyne - da kan det se
svært så godt og oppofrende ut - men slik fortoner det seg for Guds
øyne - når Han skal prøve vår gjerning! Alt som ikke flyter som en
direkte frukt av evangeliet i et menneskes liv, er per definisjon -
døde gjerninger!
Det var jo dette som skapte en så hvitglødende harme og flammende
hat til Jesus, hos fariseerne og de skriftlærde - at deres liv og
gjerninger ikke fikk noen ros, men tvert imot ble trukket for dommeren
og fordømt! Og de som ikke - etter deres egne meninger vel og merke -
ikke engang tok æren for det selv, men tilskrev det hele Guds nåde og
Guds kraft. Du leser om fariseeren der fremme i templet - han som
lovet og priste Gud - legg merke til hvem han gir æren for sitt
fortreffelige liv: «Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg
takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere,
urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren.» (Luk. 18,11). «Gud,
jeg takker deg!» Merk deg det!
Nå skal du få høre denne nådeforkynnelsen i den teksten vi har lest
sammen: «Lukk din munn vidt opp, og jeg vil fylle den!» (v.11b).
Det er å høre på Gud, og vandre på Hans veier! Lukk din munn vidt
opp, og ta imot det Herren vil gi deg! Vi har jo et strålende bilde på
det i nattverden, ikke sant? Du bare åpner munnen, og får så alt som
bringer deg evig liv og himmelsk salighet lagt inn på tunga di! Nemlig
Jesu legeme og blod! Legemet som ble gitt for deg! Når da? Etter at
du hadde gjort noe fra eller til? Nei, for vel 2 000 år siden!
Blodet som ble utøst til syndene forlatelse for deg! Når da? Når du
hadde gjort noe fra eller til? Nei, for vel 2 000 år siden!
Hva sier Jesus om de som står på Hans høyre side, og får adgang til
himmel og salighet - var det på grunn av de gjerninger Han nevner?
Nei, hør virkelig det!: «Da skal kongen si til dem ved sin høyre side:
Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt
for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Mt. 25,34). Hørte du det?
Tenk nå på Herrens klagerop i teksten her: «Å, om mitt folk ville høre
på meg!» (v.14). Men hva sier disse menneskene om de gjerninger Herren
nevner? Hør igjen!: «Da skal de rettferdige svare Ham og si: Herre,
når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke?
Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og gav deg klær?
Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?» (Mt. 25,37-39). Med
andre ord, når gjorde vi dette? De visste det altså ikke selv! Dette
var altså ikke mennesker som hadde gått omkring og solt seg i
fruktene, og hadde hatt noen trøst av det! Det var mennesker som kun
hadde hatt Jesus og Hans gjerning for øye - og det hadde altså ikke
blitt uten frukt!
Så hører vi denne såre klage over folket: «Men mitt folk hørte ikke
min røst, og Israel ville ikke lyde meg,» som vi hører igjen flere
tusen år senere av Jesu munn: «Visste også du, om enn først på denne
din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine
øyne.» (Luk. 19,42).
Og Gud gråt altså over dette - at det var skjult for deres øyne!
Kan det sies klarere til oss, at det ikke var dette Gud ønsket for
dem? Kan det sies klarere, at det ikke er dette Han ønsker for oss?
Enn du? Hører du? Kan hende er det eneste du kan svare på dette:
Jeg vet ikke helt om jeg hører, men jeg vet det, at jeg gjerne vil
både høre og bøye meg for Guds ord! Det er godt! Du hører!
«Det skal ikke være noen fremmed gud hos deg, og du skal ikke tilbe
utlendingenes gud.» (v.10). Altså disse guder og lærer, som legger
bånd på deg og krever gjerning først. Og så kommer det - den totale
kontrast til dette: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg opp fra
landet Egypt. Lukk din munn vidt opp, og jeg vil fylle den!» (v.11).
Altså: All nådes Gud, det er meg! Jeg er den som gir deg
for intet! Jeg er den som gir uforskyldt av nåde! Uten betaling, uten
penger! Det er meg! Kjenn meg igjen på det! Jeg er den
som er kommet - ikke for å kreve av deg - men for å tjene deg! Tjene
deg til frelse!
La oss nå få et Jesu ord på dette til slutt, så vi ikke behøver å
være i tvil om dette! «For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg
tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges
sted.» (Mrk. 10,45).
Men nå - når du engang skal møte Ham i himmelen - hvordan er Han
da? Det sier Han oss også noe om: «Sannelig sier jeg dere: Han skal
binde opp om seg og la dem gå til bords og selv komme og tjene dem.»
(Luk. 12,37). «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig
tid.» (Hebr. 13,8).
Som du ser Ham døende på korset for dine synders skyld - betalende
dem altså - slik forblir Han til evig tid! De sår Han fikk for deg
bærer Han på sitt oppstandne og evig varende herlighetslegeme!
Det er grunn til å gi akt på Guds ord - det Han forkynner oss
- og det er grunn til å takke Ham, nå og i all evighet!
E.K.
|
