Forgjeves søken
Amos 8, 11 - 12
11 Se, dager kommer,
sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter
brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. 12 Da
skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke
omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det.
På den søndag som
kalles Såmannssøndagen tales det gjerne over den lignelse som handler
om de fire slags sædejord. «En såmann gikk ut for å så sitt såkorn.»
Slik begynner Jesus den lignelsen. (Luk. 8,5).
Jesus forklarer senere fort disiplene, hva såkornet egentlig er:
«Såkornet er Guds ord,» sier Han. (v.11). Vi kjenner vel den
lignelsen - innholdet av den? Av de fire flokker som hørte, og fikk et
inntrykk av Ordet, var det bare én som
ble frelst ved det! Det bringer jo et veldig alvor inn. «Jesus er jeg
en av dem, Vil du med kalle din? Står jeg for deg som hine fem, Med
lys i lampen min?»
Jesus, er jeg en av dem? Og så kommer dette: Vil du
meg kalle din? Det hjelper jo ikke, hva jeg finner på å kalle meg
selv! Jeg blir det jo ikke bare ved å kalle meg det! Hva sier Herren,
når Han ser meg? Ser Han en som er av Hans Ånd? Eller ser Han en som
strever med å bli det? Strever, fordi han ikke tror Guds nådesord!
Eller ser Han en som selvfølgelig ser seg selv innenfor folden? En
av disse lunkne, overfladiske - likegyldige til dette store og
alvorlige spørsmål. Selvfølgelig er jeg en kristen!
Du har et par typer der også: Du har disse som er fornøyd med å
avspise Jesus med et besøk i kirke eller bedehus en gang iblant - men
ellers er opptatt av alt mulig annet. Og så har du disse som virker
helt motsatt av dette - likesom brennende i ånden, ivrige som få i
virksomheten, men som ved nærmere ettersyn viser seg å være rike i seg
selv, og ikke i Herren.
Laodikeerne er et eksempel på disse i Skriften - rike i egne øyne,
men Jesus sto utenfor og banket på! (Åp. 3,14ff.).
Jesus sto utenfor! Har du bedt Ham inn? Har du bedt Ham inn,
fordi du har sett Ham som ser på synderen med et vennlig og medlidende
blikk? Med medynk!
Loven - Guds lov - den har dømt meg, og fordømt meg så helt og
fullt! Jeg har ikke noe igjen å bygge på. Og jeg ser, jeg er fordømt
med rette. Den har jo ikke åpenbart noe som ikke er sant! Men der ser
jeg en stå - en med åpne armer - og hva er det Han sier? Kan jeg tro
det jeg hører? Jeg er Guds Sønn, og jeg fordømmer deg ikke! Nei, jeg
er tvert imot kommet for å søke og frelse slike noen. De som er
fortapt! Hvem er det jeg ser? Hvem er denne personen? Han er
Ordet! Han er såkornet! Såkornet som vil inn i ditt hjerte.
For det er ikke du som frelser deg selv, ved noen handling fra din
side, ved en bestemmelse, standpunkt for Jesus, at du bøyde deg og
slike ting - nei, det er såkornet som frelser deg, det er såkornet som
bevarer deg, og det er såkornet - ikke du - som bærer frukt for Gud
ved deg! Såkornet som falt i jorden og døde! (Joh. 12,24).
Hør hva Jesus sier i Joh. 15,4-5: «Bli i meg, så blir jeg i dere.
Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir
i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i
meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i
ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» Intet!
Det er Han som gjør det! Det er kornet som spirer og
vokser og utfolder seg! Ikke du, men Han som bor i deg! Å, du
velsignede Jesus! Han har påtatt seg å gjøre alt selv! Og jeg skal få
lov til å hvile i den erkjennelse. Hvile!
Derfor er det én ting som er så om å gjøre - at dette såkorn har
funnet rom i meg - og derfor er den troendes vitnesbyrd: «Nei, for all
den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!»
Men nå har ikke en sann troende et forhold til Jesus, bare fordi Han
er nødvendig! Kan hende må du ta en medisin som er både bitter og sur
- du ville helst slippe, men den er nødvendig - og det er bare
derfor du tar den. Å nei, det er de saligste stunder på jord, når jeg
får se Jesus rett klart som min frelser. Han som levde, døde og
gjenoppsto for min skyld! Til min rettferdiggjørelse innfor Gud!
Lammets blod er den nøkkel som har åpnet himmelen for meg!
Når vi nå vet dette, som vi nå har vært inne på - da har vi også en
større forutsetning for å forstå hva teksten vår egentlig taler om: «Se,
dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke
hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens
ord. 12 Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De
skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne
det.»
Det er Jesus som har forlatt dem! Det er Ham de ikke
finner!
Vi leser i Joh. 8,59: «De tok da opp steiner for å kaste på Ham.
Men Jesus skjulte seg og gikk ut av templet.» I Joh. 12,36:
«Tro på lyset mens dere har lyset, så dere kan bli lysets barn! Dette
talte Jesus, og gikk bort og skjulte seg for dem.»
Skjulte seg! For en situasjon for et menneske å komme i!
Jesus skjuler seg for vedkommende! Vil ikke la seg finne!
Svaret på denne gåten det jo er - at milde Jesus ter seg slik
overfor noen, finner vi i det vi nettopp leste: «Tro på lyset mens
dere har lyset, så dere kan bli lysets barn!» I deg - NÅ! - om du
hører Hans røst, så forherd ikke ditt hjerte! (Hebr. 3,15; 4,7).
Vi skal ta
med et veldig, veldig alvorlig ord om de siste tider - fordi det
belyser den teksten vi har stanset for i dag. Den finner vi i 2 Tess.
2,9-12: «Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens
makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse
blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til
sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig
villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som
ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.»
Altså, Gud sender dem kraftig villfarelse! Altså, Han er å
finne i nord! Så drar de dit. Men snart finner de ut at det var et
bedrag. Han var ikke der. Men de får ikke bli i skuffelsen så lenge -
for nå lyder en røst: Han er i øst! Ja, så drar de dit osv. Ligner
ikke det på vår tid?
Men la du merke til hvorfor denne villfarelsen kom over dem? «Fordi
de ikke tok imot kjærlighet til sannheten!» (v.10b). Og hvem er
sannheten? Det er Jesus selv det! (Luk. 14,30).
De søkte alt mulig annet enn Ham. De søkte fremfor alt Hans gaver.
Hva Han hadde å gi. Dette kalles en skjøgekjærlighet. Du har hørt
uttrykket - å gifte seg for pengenes skyld. Ville du vært fornøyd med
en slik ektefelle? Neppe!
Hva søker du hos Jesus? Nå skal vi få lov til å be Ham om
alle ting, og det med stor frimodighet - for all del, la ingen få ta
det fra oss. Men likevel: Tenk om du kunne svare av hjertet: Jeg vil
ikke først og fremst ha noe av Jesus - jeg vil ha Ham selv!
Kjærlighet til sannheten! Men Jesus vil jeg møte først av alt!
Kanskje
sitter du her nå, og tenker: Kjære Gud, jeg mangler alt! Og ikke minst
kjærlighet! Ja, det er det som virker kjærlighet til sannheten i et
menneske, at han kom for å frelse nettopp slike fattige syndere som
mangler alt. Det er jo det som er sannheten! Derfor, jo rikere
du blir i deg selv - åndelig sett - jo mer fortreffelighet du finner
hos deg selv, jo mindre kjærlighet til sannheten. Du vet, det er ikke
din kjærlighet til sannheten - altså det du innehar - som er
din frelsesgrunn, men Hans kjærlighet til deg, før du engang kjente
sannheten.
Men når du
nå kjenner sannheten og og så skyver den fra deg - hva står da tilbake
som kan berge deg? Svaret er jo gitt: Ingenting!
Men i dag er Herren å finne! Det evangelium du hører, det er Hans
utrakte hender til deg! Disse hender kan du trygt sette deg opp i -
hvor dårlig det enn måtte stå til - for ser du etter, så bærer disse
hender de merker Han fikk nettopp for din dårlighet! Ikke for
din godhets og gudfryktighets skyld, men fort diner synders skyld!
Da ser du vel at himmelen er åpnet også for deg? Og da ser du vel
også døren inn dit. Gå inn - ja, treng deg inn på evangeliets grunn,
for alternativet er - som vi jo har sett - fryktelig.
Det er ikke Guds vilje for deg - men «Han vil at alle mennesker
skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» (1 Tim. 2,4).
Han sparte ikke engang sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle!
Alle!
Gud være
lovet, min sjel er frelst, I kraft av blodet, ja, blodet!
E.K.
|
