Den åpnede kilde!
Sak. 12, 10 - 13, 1
10 Men over Davids hus og
over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da
skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge
over Ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over Ham
slik som en klager over sin førstefødte. 11 På den dag skal sorgen bli
stor i Jerusalem, som sorgen over ulykken i Hadadrimmon* i Megiddons
dal. 12 Og landet skal sørge, hver slekt for seg: Davids hus' slekt
for seg og deres kvinner for seg, Natans hus' slekt for seg og deres
kvinner for seg, 13 Levis hus' slekt for seg og deres kvinner for seg,
sime'ittenes slekt for seg og deres kvinner for seg, 14 likeså de
andre slekter, hver slekt for seg og deres kvinner for seg.
1 På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for
Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.
*Stedet hvor kong Josia ble dødelig såret.
Israel holdt hvert år en stor klage over det som hendte der.
«Men over Davids
hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg osv.» (4,12). Det er altså
åpenbart noe føre dette - nemlig hva Gud i sin allmakt og nidkjærhet
vil gjøre med de hedningefolk som drar opp imot Jerusalem. Og da er
det ikke tale om besøkende, men krigshærer. Jeg vil søke å ødelegge
dem alle, sier Herren. (12,9). Et menneske vet ikke hva det gjør, når
det reiser seg mot Herren. Det står i Slm. 2,1-5: «Hvorfor larmer
hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens
konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot Hans
salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss! Han som
troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler Han til dem i sin
vrede, i sin store harme forferder Han dem.»
Hva er det som skjer i vårt samfunn i dag? Jo, man «rådslår sammen
mot Herren og mot Hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste
deres rep av oss!» Det er jo nettopp det vi er vitne til! Men det
disse ikke er klar over, det er hva Ordet åpenbarer oss her: «Så taler
Han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder Han dem.» Når Han
taler til mennesket i sin vrede, da skjer det noe, som forferder!
Det er altså det som har skjedd like før vår tekst. Og så begynner
da vår tekst med et men. «Men over Davids hus og over
Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd.» Og legg
merke til hva som da skjer med disse menneskene - de får synet,
det åndelige! De ser som Gud ser! Og gjør seg ikke lenger tanker - det
vil si, egne tanker om ting. «- da skal de skue opp til meg som de har
gjennomstunget!» Da skal de plutselig se altså, at Israels Gud, det er
Jesus Kristus! Han som ble gjennomstunget på et kors utenfor
Jerusalem. Han som de kastet ut!
Det var jo nettopp det som skjedde med den nidkjære fariseer og
skriftlærde Saulus fra Tarsus - han som ved omvendelsen ble apostelen
Paulus. Han var ute etter å fengsle de troende i Damaskus, da et lys
åpenbarte seg på himmelen, og slo denne egenrettferdige sjelen til
marken - og legg merke til hva Saulus svarer på Herrens spørsmål:
«Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Ap.gj. 9,4). «Han sa: Hvem er
du, Herre? Og Han svarte: Jeg er Jesus, Han som du forfølger.» (Ap.gj.
9,5). Da skuet fariseeren opp til Ham som han hadde gjennomstunget med
sin vantro og forfølgelse. Siden sørget Paulus livet ut over denne sin
synd - sørget og angret slik at han omtalte seg selv som et ufullbåret
foster (1 Kor. 15,8), den minste av alle de hellige (Ef. 3,8) - og
merk deg at han sier - av alle de hellige - og den største av
syndere. (1 Tim. 1,15). «For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er
ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds
menighet.» (1 Kor. 15,9).
For Paulus ble nåden virkelig nåde blott!
Vi ser det samme
med de vi leser om her, idet de fikk nådens og bønnens Ånd utgytt over
seg: «- de skal sørge over Ham som en sørger over sin enbårne sønn, og
klage sårt over Ham slik som en klager over sin førstefødte. På den
dag skal sorgen bli stor i Jerusalem.» (v.10b-11a).
Kjenner du noe til sorgen over synden, over din vantro, din
åndelige blindhet og uforstand osv. Kjenner du noe til sorgen over at
du ikke er som du skulle for Gud? Ja, det er vel det som driver deg
til denne kilden vi leser om her, ikke sant? En åpnet kilde mot synd og
urenhet! (13,1).
Du kjenner vel til denne trangen og gleden som Per Nordsletten
synger om: «Fremfor alt la ditt blod, Denne rensende flod, Være daglig
mitt kjæreste sted Hvor jeg senker meg ned, Hvor jeg finner min fred -
Herre, det er det største jeg vet.»
Jesus taler i Mt.
19,30, om at «mange som er de første, skal bli de siste, og de siste
de første!» Studiebibelen tolker dette, ut fra Luk. 13, 24-32, som at
«de siste» sikter til de som utenfor, og «de første» til de som er
innenfor. Jødene var jo «de første» - og vi vet jo ut fra Skriften,
ikke minst, at mange - ja, de fleste av dem ble «de siste,» ved at de
forkastet Jesus. Og hedningene som var «de siste,» det vil si dem som
var utenfor, millioner på millioner av dem ble «de første» nettopp ved
at de tok imot Jesus.
Men nå ser vi at de egentlig første - nemlig jødene igjen skal
føres inn, ved dette vi leser her i vår tekst.
La oss merke oss hva vi leser da - for det har stor betydning også
for oss: «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg
utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de
har gjennomstunget. Og de skal sørge over Ham som en sørger over sin
enbårne sønn, og klage sårt over Ham slik som en klager over sin
førstefødte. På den dag skal sorgen bli stor i Jerusalem.»
(12,10-11a).
Du ser det er - som alltid - Gud, Herren, som begynner denne gjerning.
Han utgyter sin Ånd over dem, og de ser Jesus! Mange kan vite
mye om den historiske personen Jesus - men ingen kan se Jesus, uten
Den Hellige Ånd. Det er Han som forkynner evangeliet inn i vårt
hjerte, så vi ser og tror. Og så ser vi altså denne frukt - for ennå
ser de Ham bare som den de har syndet imot - at de sørger og gråter
over hva de har gjort. De har ennå ikke sett hva Herren har gjort for
dem, men bare hva de har gjort mot Ham! Men
vi leser om det her: «På den dag» - altså den dag da de kommer til
sannhets erkjennelse og blir forferdet over seg selv - «på den dag
skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems
innbyggere mot synd og urenhet.» (13,1).
Se Guds godhet og nåde! Da står det en rensende kilde klar for dem!
Det står ikke at Herren skal åpne dem en slik kilde den dagen, men det
skal være en åpnet kilde for dem!
Vi vet jo det! Det er jo den kilde vi har kommet til med vår
synd, og er blitt fullkomment renset for Gud - nemlig Jesu Kristi dyre
blod!
Det har vært der også for dem hele tiden, men først nå ser de det!
Som Jesus sier i Mt. 11,27: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller
ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare
det for.»
Hvem vil Han åpenbare det for? I Joh. 6,37: «Alle de som Faderen
gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke
støte ut.» Vil jeg ingenlunde støte ut, som det het i en
tidligere oversettelse av dette verset. Ingenlunde! Smak på
det!
Denne din trang til Jesus som i første omgang dine synder
forvolder, idet det er blitt klart for deg at Han er den som gir
syndenes forlatelse, det er ikke en trang som har oppstått i deg - det
er en trang som er gitt deg av Gud! Det har sin grunn i åpenbaring i
hjertet! Det er noe som har klarnet for deg under hørelsen av Guds ord
- ikke først og fremst i hodet, men i hjertet - så det har vokst frem
en tillit, som altså har den frukt at du kommer til Ham, frelseren og
forsoneren - Han som gav sitt blod for deg!
Nå skal dette
plagede folket, som til alle tider har vært forfulgt på jord, og er
det til i dag, også få se den åpnede kilde. Unner du dem ikke det? Å
få se det samme som du har sett? Den fullkomne hvile i frelserens
vunder og sår!
«På den dag skal
det være en åpnet kilde mot synd og urenhet.» Den er åpnet av en
annen, og har vært åpen nå i snart to tusen år - du har vel ikke
funnet noen annen kilde til renselse? Det er mange som har det!
Trøster seg til sitt eget. Noen til at de må da være gode nok! Andre i
sin gjerning for Herren - hva de er blitt brukt til osv. Atter andre i
hva de føler og opplever - ja, avveiene er i grunnen uttallige. Men
det er ingen frelse i hva du er og har gjort for Herren - det er ikke
kilden til frelse - men i hva Herren er og har gjort for deg! Han har
åpnet deg en kilde!
Og da må ikke du se deg om etter noen annen. Det er
sprukne brønner som ikke holder vann – det vil si, Livets vann
– vitner Ordet! (Jer. 2,13).
E.K.
|
