Hør Ham!
5 Mos. 18, 15 - 19
15 En profet av din
midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise for
deg. På Ham skal dere høre – 16 slik som du bad Herren din Gud om ved
Horeb den dagen dere var samlet der og du sa: Jeg kan ikke lenger høre
på Herrens, min Guds røst! Og denne store ild kan jeg ikke lenger se på,
for da må jeg dø! 17 Da sa Herren til meg: De har talt vel i det de har
sagt! 18 En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødre, likesom
deg. Jeg vil legge mine ord i Hans munn, og Han skal tale til dem alt
det jeg byder Ham. 19 Og hver den som ikke hører på mine ord, som Han
skal tale i mitt navn, Ham vil jeg kreve til regnskap.
Er du i tvil
om hvem denne profeten i virkeligheten er? Han som Herren skal oppreise
midt i Israel - «en av dine brødre,» som det sies her. Han skal altså
fremstå i kjøtt og blod som et hvilket som helst annet menneske - men er
altså Gud kommet i kjød!
Vi ser det er en ting det legges særlig vekt på, når det gjelder
Ham - det er hva Han taler. Hans forkynnelse altså. Det er avgjørende at
du hører Ham, og altså tar imot det Han har å si deg.
Vi har denne fortellingen i Skriften hvor Jesus tar med seg tre av
sine disipler opp på fjellet, hvor Han da blir herliggjort for deres
øyne. Du kjenner nok fortellingen. Moses og Elias åpenbarer seg der
sammen med Ham, og de taler sammen. Da sier Peter - Han visste ikke hva
han sa, står det i den sammenheng: «Mester, det er godt at vi er her! La
oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elias.» (Luk.
9,33). Og vi skal legge merke til hva som da skjer: «Mens han talte, kom
det en sky og overskygget dem, og de ble forferdet da de kom inn i
skyen. Og det kom en røst ut fra skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte.
Hør Ham!» (Luk. 9,34-35). Hør Ham!
Hva hørte vi i teksten vår om denne profeten Gud skulle oppreise?:
«På Ham skal dere høre –» (v.15).
Hvorfor er det så om å gjøre? Hva er det Han skal tale, som gjør
dette så avgjørende! I teksten vår kan vi lese dette: «Jeg vil legge
mine ord i Hans munn, og Han skal tale til dem alt det jeg
byder Ham.» (v.18). Han skal tale Guds ord til oss. «Av meg
selv gjør jeg intet, men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg
dette,» sier Jesus i Joh. 8,28. I Joh. 6,45, leser vi: «Det står skrevet
hos profetene: Og de skal alle være lært av Gud. - Hver den som hører av
Faderen og lærer, kommer til meg.» Her ligger noe skjult. Det er ikke
slik at Faderen likesom lærer dem på siden, og så kommer de til Jesus -
men det er nettopp ved møtet med Jesus, Hans tale, Hans gjerninger, Hans
personlighet, at de ser, at Han og Faderen er ett. De møter Gud i
Ham! Som det står i Hebr. 1,1-2: «Etter at Gud i fordums tid mange
ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har
Han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen.»
Han har talt til oss gjennom Sønnen! Igjen tilbake til vår
tekst: «Jeg vil legge mine ord i Hans munn, og Han skal tale til
dem alt det jeg byder Ham.»
Og som Jesus vitner, der Han står for Pilatus: «Til dette er jeg
født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for
sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (Joh. 18,37).
Men det
åpenbares også i teksten vår, hvorfor Gud valgte denne veien til oss.
Det er dette ved Gud som du og jeg ikke er i stand til å fatte
rekkevidden av - og hvor alvorlig det i virkeligheten er for oss - at
Gud er en fortærende ild! En fortærende ild imot all synd! Som vi leser
om israelsfolket der de møtte lovens Gud ute ved Horeb: «Jeg kan ikke
lenger høre på Herrens, min Guds røst! Og denne store ild kan jeg
ikke lenger se på, for da må jeg dø!» (v.16).
Ja, denne ild ble for intens for mennesket! De så døden i den!
Hvordan skulle Gud nå frem til oss med sin røst - sitt budskap? Ved å
bli som en av oss! Han ble ikke noe mindre hellig, men skjult under et
dekke! Jeg skal oppreise en profet av din midte, av dine brødre! Han
skal tale mine ord til deg, så du kan høre dem.
«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at Han ble en
forbannelse for oss.» (Gal. 3,13). Hører du Faderens røst i dette? Han
forkynner deg din frelse! Hvordan Han frelser deg! Kristus ble en
forbannelse i ditt sted! Jesus er Guds tale til oss!
Så kan du feste blikket på Golgata, på korset, og spørre: Hva sier
Gud meg der? Ja, hva sier Han? Jesus tok din plass! I 1 Joh. 4,9-10,
sies det: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har
sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette
er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og
sendt sin Sønn til soning for våre synder.»
Er det ikke nettopp dette Han sier til oss på Golgata? Jeg har
elsket deg, og sendt min Sønn til en soning for dine synder.
Vi er ikke i
stand til å høre Ham på det viset, der Han taler til oss gjennom loven.
Vi blir skremt, vi blir fordømt, og vil skjule oss for Gud. Vi ser at vi
er nakne, om du vil. Vi har ingenting å møte Ham med! Det er som en ild
som brenner opp det ene fikenbladet etter det annet, til vi til sist
blir stående der med en lukket munn, skyldige for Gud. Hvem kan overleve
noe slikt! Hvem kan ha håp knyttet til noe slikt! Bare så lenge vi
egentlig ikke hører loven! Vi hører apostelens spørsmål i Gal. 4,21: «Si
meg, dere som vil være under loven: Hører dere ikke loven?»
Selv levde han mange år, uten å høre loven. Han vitner selv om det
og sier det på denne måten: «Jeg levde en gang uten lov.» Folket omkring
ham så en som i rettferdighet etter loven var uten lyte. (Fil. 3,6). Og
slik så han seg selv også, mens sannheten altså var den at han var
lovløs!
Men så skjedde det noe: «Men da budet kom, våknet synden til live.»
(Rom. 7,9). Da jeg møtte mer enn gode leveregler i loven - møtte Guds
hellighets ild, da ble situasjonen en ganske annen. Har du levd slik -
har du latt være å gjøre det og det, - og har du gjort dette og hint,
ene og alene fordi du elsker meg av hele ditt hjerte og av hele din sjel
og av all din fornuft og av all din makt? ( Mrk. 12,30).
Paulus var begynt å høre loven - og hva var resultatet? Jo, nettopp
det samme som det vi hører fra den gamle pakt i teksten vår: «Jeg kan
ikke lenger høre på Herrens, min Guds røst! Og denne store ild kan jeg
ikke lenger se på, for da må jeg dø!» (v.16).
Du hører hans eget utbrudd i Rom 7,24: «Jeg elendige menneske! Hvem
skal fri meg fra dette dødens legeme!» Nå hørte han loven!
Men Paulus var også en av dem som hørte den profet Herren hadde
oppreist i Israel, nemlig Jesus Kristus, Guds Sønn - og derfor stanser
det ikke der for ham, men vi leser videre i det 25 verset: «Gud være
takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!»
Mennesket har
i sitt vanvittige hovmod opphøyet seg imot Gud her i livet, men dette
blir deres rop, der de møter Ham i dommen: «Jeg elendige menneske! Hvem
skal fri meg fra dette dødens legeme!» Men da er det ikke lenger noen
frelser å henvende seg til! Da blir det som vi leser i teksten: «Og hver
den som ikke hører på mine ord, som Han skal tale i mitt navn, ham vil
jeg kreve til regnskap.» (v.19). Da er regnskapets dag kommet, og du må
møte Gud uten noen mellommann! Men det gjelder vel ikke deg som er her
nå - gjør det vel?
Vet du at Jesus formaner med tårer? Han gråt over Jerusalem! Han
gråt over dette, at de ikke kjente sin besøkelsestid - at det som tjente
til deres fred var skjult for deres øyne. Han gråt over det!
Og hør noen ord av Hans tjener Paulus - først fra Ap.gj. 20,31:
«Våk derfor! Kom i hu at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å
formane hver eneste en med tårer.» Med tårer! Han hadde
fått del i Kristi kjærlighet! Og fra Fil. 3,18: «For som jeg ofte har
sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender
av Kristi kors.» Igjen med tårer! Og hva var årsaken til disse
tårer? Jo, at mange vandret som fiender av Kristi kors.
Vi kan si det på en annen måte - at mange ikke hørte på og tok til
seg Jesu budskap til dem! De tok altså anstøt av ordet om korset! Den
avkledning av det gamle menneske som der skjer, den kunne de ikke slutte
seg til. De ville også ha med seg noe av sitt eget! At det vi er i oss
selv ikke dugde til annet enn å henges opp på et tre under Guds
forbannelse, det ble for drøyt. Med andre ord, at vi skulle frelses ved
Jesus alene!
Dette gråt apostelen over - for han visste at disse menneskene gikk
dermed fortapt! Han gråt som Jesus, kan du si.
Du vet, din sønn eller datter, du har satt dem til verden, men de
er ikke din eiendom. Når de har nådd en viss alder, har du ikke noen
bestemmelsesrett over dem lenger, og det er rett. Det er en Guds ordning
det! Men slik er det ikke med menneskets forhold til Jesus. Han eier
dem, enten de liker det eller ikke! Du vet, dette menneskets opprør mot
Gud, det er i virkeligheten det rene skjære vanvidd. Det er i
virkeligheten uhørt! Det skapte setter seg opp imot skaperen - det er
uhørt! Men dette ser vi ikke før Den Hellige Ånd åpenbarer oss det, ved
Ordet.
I Fil. 2,9-11, kan vi lese: «Gud har høyt opphøyet Ham og gitt Ham
det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye
seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge
skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
Så hør denne røsten direkte fra himmelen, som Peter fikk høre der
oppe på fjellet, da han tilbød Gud sine tjenester: «Dette er min Sønn,
den utvalgte - eller elskede, som det også står -. Hør Ham!»
Ja, og vi kan tilføye: Hør Ham i tide! Han er kommet for å
frelse deg!
E.K.
|
