Herrens ord åpenbart!
1
Sam. 3, 1 - 11a
1 Gutten Samuel tjente
Herren under Elis tilsyn. Herrens ord var dyrt i de dager, av syner
var det få. 2 Så var det en dag mens Eli lå i sitt rom - hans øyne
hadde begynt å bli sløve, så han ikke kunne se. 3 Guds lampe var ennå
ikke sloknet, og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var. 4
Da ropte Herren på Samuel. Og han sa: Ja, her er jeg. 5 Han løp til
Eli og sa: Her er jeg, du ropte jo på meg. Men Eli sa: Jeg ropte ikke.
Gå og legg deg igjen! Og han gikk og la seg. 6 Men Herren ropte enda
en gang: Samuel! Og Samuel stod opp og gikk til Eli og sa: Her er jeg,
du ropte jo på meg. Men han sa: Jeg ropte ikke, min sønn. Gå og legg
deg igjen! 7 Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå
ikke åpenbart for ham. 8 Da ropte Herren tredje gang: Samuel! Og han
stod opp og gikk til Eli og sa: Her er jeg, du ropte jo på meg. Da
skjønte Eli at det var Herren som ropte på gutten. 9 Og Eli sa til
Samuel: Gå og legg deg. Og blir det ropt på deg, så skal du si: Tal,
Herre, din tjener hører! - Og Samuel gikk og la seg på sin plass. 10
Da kom Herren og stilte seg der og ropte nå som før: Samuel, Samuel!
Og Samuel sa: Tal, din tjener hører! 11 Da sa Herren til Samuel:
Er det noe
som er utbredt blant kristenflokkene i dag, så er det dette som heter
læreindifferens.
Et noe vanskelig ord for noen, kan hende, men det betyr altså lærelikegyldighet.
Det betyr altså ikke så mye hva som blir forkynt, om det
stemmer helt med Guds ord, bare det nå blir sagt «noe godt» om
Jesus, eller at de legger særlig vekt på ting som også du synes er
viktig, som f.eks. de metoder som brukes i den kristne virksomhet, alt
dette moderne som bringes inn i menigheten, nødvendigheten av
gjenfødelse, nødvendigheten av Ånden, synet på Israel, homofili,
samboerskap osv. Eller som vi ser det i mye av den moderne
karismatikken, hvor det knapt tales om synd og nåde, lov og
evangelium, syndserkjennelse og syndsbekjennelse, for ikke å tale om
syndenød, at du ser deg fortapt i alt ditt eget - nei, det er
bare tale om å være "åpen for Ånden," så Han kan få fylle deg, og så
kan du gå videre derfra.
Det man ikke nødvendigvis er klar over, idet man blir likesom
blendet av dette som er rett, er hvor forkynnelsen i sin helhet
fører deg hen. Fører den deg ut i friheten i Kristus, eller fører den
deg inn i åndelig trelldom!
Er dette viktig? Er dette veldig, veldig viktig? Ja, det er jo det,
ikke sant? For det er jo ikke underholdning det er tale om - det er
tale om å lære veien til himmelen å kjenne, og hvordan man unngår en
evig fortapelse! Om jeg da sier til deg at veien til Risør går i den
retningen, dersom den i virkeligheten går i en annen - ja, da har jeg
jo ført deg inn på vei hvor du ikke når målet. Og jo lenger du går på
den veien, jo lenger bort fra målet kommer du! Fordi starten var gal,
blir alt som følger på galt! Og det vet jo de som navigerer, at bare
en cm feil i utgangspunktet kan føre til en bom på flere hundre
kilometer, når de endelig når land. Og da står det om vår, og våre
nærmestes sjel blant annet! Du vil vel ikke ta sjansen på det?
At Samuel - som jo ikke kjente Herren - ikke forsto hva som
foregikk her, det kan vi forstå, men når presten Eli heller ikke
forsto før tredje gang, forstår vi at dette som står: «- hans øyne
hadde begynt å bli sløve,» har en dypere betydning enn dette at hans
fysiske øyne var begynt å bli svake. Det er jo noe som normalt hender
med alle eldre. Det var det åndelige synet som hadde forlatt presten
Eli.
Hvor mange ganger må Herren rope på deg, før du forstår at det er
Ham? Hvor mye lys må du ha, før du ser at det er av Gud? Vi må jo bare
beklage at mange som går i forsamlingen ikke ser ved høylys dag.
Uansett hvor klart det blir lagt frem for dem, vandrer de likevel
videre i sitt eget, som om de ingenting hadde hørt.
Apostelen skriver til Hebreerne: «For skjønt dere etter tiden
burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første
grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til
melk, ikke fast føde.» (Hebr. 5,12). Altså, dere springer etter den
ene Eli etter den andre for å få svar, og de fleste Eli'er i dag
befinner seg jo nettopp i samme situasjon som denne gamle Eli, deres
øyne er begynt å bli sløve, om det finnes noe åndelig øye der i det
hele tatt. Jeg vet jeg sitter i glasshus når jeg kaster denne steinen,
men våkn nå opp! «Dere burde etter tiden være lærere,» skriver
apostelen. Hva er det vi har brukt tiden til? Kan du virkelig peke ut
veien til himmelen for en synder? Kan du peke ut veien videre for den
som er kommet til Jesus?
Nå skal du få høre en historie fra den første kristne tid, som det
er vel verd å legge seg på hjerte og sinne: «Det var en jøde ved navn
Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende
mann, og han var sterk i Skriftene. Han var opplært i Herrens vei, og
da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus,
enda han bare kjente Johannes' dåp. Han begynte å tale frimodig i
synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, bad de ham til seg
og la Guds vei nøyere ut for ham.» (Ap.gj. 18,24-26).
Hør nå godt etter hva som sies om denne mannen: Veltalende mann!
Sterk i Skriftene! Opplært i Herrens vei! Brennende i
ånden! Talte og lærte grundig om Jesus! Talte frimodig!
Hvem i dag ville våge å si at det var noe galt her? Men dette
ekteparet, Priskilla og Akvilas - da de hadde hørt ham, bad de ham til
seg og la Guds vei nøyere ut for ham.
Denne mannen var altså i behov av en nærmere utleggelse av
Herrens vei! Han så ikke klart, derfor ble det ikke klart det han
forkynte heller. Og dette oppfanget de! Her er noe som «skurrer,» sier
vi gjerne. Det var noe som «skurret» i Apollos' forkynnelse!
Det står jo også i teksten, hva som var årsaken til det: «- enda
han bare kjente Johannes' dåp.»
Hva var Johannes' dåp? «De ble døpt av ham i elven Jordan, idet de
bekjente sine synder.» (Mt. 3,6; Mrk. 1,5). Idet de bekjente sine
synder! Men var de dermed frelst? Om du begår en forbrytelse mot norsk
lov, blir du frikjent fordi du tilstår? Nei, du gjør jo ikke det! Du
blir ikke frikjent fordi du bekjenner dine synder for Gud heller!
Skulle det ikke mer til, behøvde ikke Jesus ha lidd og dødd. Nei, ut i
det vannet gikk de med sine synder, og så kan du se for deg, at der lå
de og fløt, all denne skitten - ut i dette vannet stiger det så en som
suger det alt opp i seg, stiger opp av vannet igjen og begynner sin
uunngåelige vandring mot Golgata, nettopp med grunn i det som skjedde
der i Jordans vann.
Dette er noe annet, forstår du! Dette handler ikke om hva du har
gjort - det handler om Jesu gjerning for deg! Om ikke du lærer å
skille her, står du fast! Du kan ikke leve med Jesus på noe annet
grunnlag! Du er en trell om du lever med Ham på et annet grunnlag! Du
er en gren på Ham som visner! Du er tjeneren - eller trellen - som
ikke blir i huset til evig tid (Joh. 8,35), men kastes ut når det
endelige kommer! Det er alvor dette!
Jeg bøyde meg! Jeg døpte meg! Jeg gav meg over! Jeg bestemte meg!
Jeg tok et standpunkt for Jesus! osv. Hva er det for noe alt sammen,
annet enn nettopp Johannes' dåp? Hva er det for noe alt sammen, annet
enn en vei som trenger korrigering? Slik som Apollos trengte det!
Jeg finner deg vansmektet ute i ørkenen - du ber meg om vann, og
jeg gir deg det. Er det noe å takke deg for? Er det dette du vil vitne
om siden, når du berget livet - jeg ba om vann? Nei du, hadde ikke jeg
kommet der hvor du lå, ville du ha dødd! Det er vel det du har å vitne
om? Jesus fant meg, da jeg var for blind til å finne Ham! Ja, jeg
ønsket ikke engang å finne Ham, men det var en som rørte ved meg. Jeg
var en av disse Herren taler om hos profeten Jesaja, som ikke spurte
og ikke søkte: «Jeg bød meg frem for dem som ikke spurte. Jeg var å
finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke
var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg!» (Jes. 65,1). Hvem
blir stående igjen med æren her - hedningen?
Paulus tar dette opp i Rom 10,20: «Og Jesaja drister seg til å si:
Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg, og jeg åpenbarte meg for dem
som ikke spurte etter meg.» Det er jo dette som mangler i vår tid!
Denne åndelige forståelse! Dette åndelige syn! At alt, herfra til
evigheten, beror på Herren, og Herren alene!
Når Jesus sier: Bli i meg! Bli i min kjærlighet! så er det nettopp
dette det er tale om! Bli i det åndelige syn! Dersom du har fått det
da! Men i stedet for å legge seg til ro i denne hvile som Han er for
oss, hører du straks innvendingene fra dem som fremdeles er i mørket:
Ja men, vi må jo ville! Vi må jo bekjenne! osv. Ja vel, så får de gå
noen runder til da, og så får en håpe at de er mer mottakelige neste
gang. Men det tragiske er jo - det lærer ikke minst Jesu liknelse om
de ti jomfruer oss - at svært mange av disse, som har hengt seg opp i
slikt, ikke våkner før det er for sent!
Det var en svært vanskelig tid for Guds folk, den tiden vi leser om
i teksten vår. Hør bare: «Herrens ord var dyrt i de dager, av syner
var det få.» (v.1). Er det en god beskrivelse av vår tid også, mon
tro? Herrens ord var dyrt! Det var altså ikke å finne på et
hvilket som helst gatehjørne i Israel! Og i gudshusene var det
iallfall ikke å finne - for der var det Elis sønner som rådde med hor
og grådighet! Det var sjeldent å høre! Og Herren hadde ikke
mange Han kunne åpenbare sitt ord for - så også av syner var det få.
Så Eli gikk der og utførte sine innarbeidede ritualer, og det var
stort sett det hele.
Det kan ofte bli sagt en del urettferdig om Eli. At han ikke refset
sine sønner f.eks. - at han ikke sa ifra, men det gjorde han da
virkelig - det kan du lese om i 1 Sam. 2. Han sa klart ifra til dem!
Hva var det Eli var i behov av? Hva skulle han ha gjort? Mange vil
svare: Han skulle tatt hardere i! Han skulle ikke gått over dem med
harelabb! osv. Ja, tro på lovens tordentale er utbredt blant oss også
den, men Elis sønner kunne ikke reddes, for det var Herrens vilje at
de skulle dø, står det. De hadde nemlig vanæret offeret! Vi
skal merke oss det - for hvilket offer er det som er blitt
forkynt oss? Nei, det Eli var i behov av, det var Herrens øyensalve så
han kunne se igjen! Så han kunne skjelne! Så han kunne kjenne Herrens
røst - Herrens kall igjen - uten at Han behøvde å rope tre ganger!
Da kunne Eli ha talt til folket. Nå måtte Herren reise opp Samuel,
i stedet! For som det står - tross Elis' og hans sønners svikt - «Guds
lampe var ennå ikke sloknet!» Det var ennå lys i Israel! «- og Samuel
lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var.» (v.3).
Ligger du i Herrens helligdom? I tilfelle - hvorfor ikke? Var det
ikke inn dit Jesus bar deg? Står det ikke det, at «Han (Faderen)
oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus
Jesus?» (Ef. 2,6). Jo, det gjør det! Hvorfor ligger du i tilfelle
utenfor helligdommen da? Er det noen syner og åpenbaringer å få noe
annet sted? Nei, du skal få tro det Ordet forkynner! Du skal gi akt på
offeret! Som Paulus skriver til korinterne i forbindelse med
nattverden: «For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv
til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.» (1 Kor. 11,29).
Herrens legeme - det vil si, det Han gav for oss, offeret!
«Samuel
kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke åpenbart for
ham.» Herrens ord var ennå ikke gått opp i Samuel. Denne lampe som
lyser på et mørkt sted! Det var ikke noen morgenstjerne i hjertet,
bare tjeneste! Men takk Gud for Hans nåde - Han etterlot ikke Samuel i
den situasjonen, selv om Han nå hadde ropt to ganger uten at gutten
forsto, men hør!: «Da ropte Herren tredje gang: Samuel!» (v.8).
«Da kom Herren og stilte seg der og ropte nå som før: Samuel,
Samuel!» Nå som før! Er ikke det så ofte tilfelle med oss også? Takk
Gud, for at Han er trofast! «Og Samuel sa: Tal, din tjener hører! Da
sa Herren til Samuel:» (v.10-11). Ja, da sa Herren til Samuel!
«Hør! Så skal deres sjel leve,» sier Herren ved profeten Jesaja.
Hva er det vi skal høre? Hva vil Han si oss? «Jeg vil opprette en evig
pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse.» (Jes. 55,3).
Det skulle vel være verd å legge øret til? Og det er ikke mer du
blir bedt om heller her!
E.K.
|
