Loven oppfylt!
5 Mos. 11, 8 - 14
8 Ta da vare på alle de bud
jeg gir deg i dag, for at dere kan bli sterke og komme inn og eie det
landet dere nå drar over til og skal innta. 9 Så får dere leve lenge i
det landet Herren med ed lovte å gi deres fedre og deres etterkommere,
et land som flyter med melk og honning. 10 For det landet du kommer
inn i og skal ta i eie, er ikke som landet Egypt, som dere drog ut
fra. Der sådde du en utsæd, og så måtte du bruke foten* når du vannet
jorden - som i en kjøkkenhage. 11 Men det landet dere drar over til og
skal innta, er et land med fjell og daler, som drikker vann av
himmelens regn. 12 Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for.
Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til
dets ende. 13 Dersom dere nå er lydige mot mine bud som jeg gir dere i
dag, og elsker Herren deres Gud og tjener Ham av hele deres hjerte og
hele deres sjel, 14 da vil jeg gi landet regn i rette tid, tidligregn
og senregn, så du skal samle i hus ditt korn og din most og din olje.
* Trå vannhjul for å pumpe opp vann fra Nilen.
«-
så du skal samle i hus ditt korn og din most og din olje.»
(v.14b).
Av dette kommer det som kalles høsttakkefest. En rik høst skyldtes
Herrens velsignelse, og så holdt de takkefest. Herren minner dem også
på dette, da det går dårlig med dem som folk: «Dere sår mye, men
høster lite i hus. Dere spiser, men blir ikke mette. Dere drikker, men
slokker ikke tørsten. Dere kler dere, men ingen blir varm. Og den som
tjener for lønn, får lønnen i en pung med hull i.» (Hag. 1,6).
Her er det ikke engang tale om mangel, så ille at de ikke har noe å
spise, drikke og kle seg med, men det gir ikke det forventede utbytte.
Det metter ikke. Det blir likesom ikke noe ut av det.
Jeg for min del kan ikke unngå å trekke en parallell til vårt land
i dag. Et land som forfaller på stadig flere områder midt i sin
rikdom.
«Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke
noe til,» vitner Skriften for oss. (Ordsp. 10,22). Har et folk glemt
det - og det har det norske folk åpenbart gjort - så får det
konsekvenser, som det fikk for vårt forbilde, Israel.
Det er to ting vi skal merke oss særlig i denne teksten. Først:
Beskrivelsen av dette som vi må ha lov til å kalle vidunderlige
landet. Det kjennetegnes ved at alt ligger ferdig for dem der. De
behøver ikke svette for å bringe noen grøde ut av det landet, det er
bare å gå ut og høste. Det flyter med melk og honning, leser vi her.
(v.9). Det er helt annerledes enn det land de ble ført ut av - der de
var i fangenskap. Når Herren vil minne Israel på sin velgjerning her,
sier Han: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av
trellehuset.» (2 Mos. 20,2). Dette gjentas mange ganger og mange
steder i Skriften.
Trellehuset! Det skal vel vanskelig gjøres å forbinde noe
positivt med det begrepet. Et sted hvor du er trell, og virkelig må
svette for føden med andre ord.
I Egypt måtte de trå vannhjulet for å pumpe opp vann fra Nilen
(v.10) - mens det landet de nå drar inn i drikker vann av himmelens
regn. (v.11). Det var et land under konstant overvåking av Herren selv
- som vi leser i Hans ord til dem her: «Det er et land som Herren din
Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra
årets begynnelse til dets ende.» (v.12).
Men så er vel alt fryd og gammen? Landet er jo gjort i stand for
oss av Herren selv! Landet er fullkomment! Men så er det altså en hake
ved det. Et fullkomment land, krever et fullkomment folk! En
fullkommen, hellig Gud, krever fullkomne og hellige barn! Som Jesus
sier til sine disipler: «Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far
er fullkommen.» (Mt. 5,48).
Fullkomne! Ikke noe mindre. Så kan du jo prøve deg selv på
det - om det er noen selvfølgelighet i dette, at du skal til himmel og
salighet!
Du ser, etter at Herren har talt til dem om det herlige landet de
nå skal få flytte inn i kommer: «Dersom dere nå er lydige mot
mine bud som jeg gir dere i dag, og elsker Herren deres Gud og tjener
Ham av hele deres hjerte og hele deres sjel.» (v.13). Et dersom
som velter alt for oss! Prøv deg bare på dette: «- elsker Herren deres
Gud og tjener Ham av hele deres hjerte og hele deres sjel.»
I Slm. 15, kan vi lese: «Herre, hvem skal bo i ditt telt?
Hvem skal bygge på ditt hellige berg? 2 Den som vandrer ustraffelig og
gjør rettferdighet, som taler sannhet i sitt hjerte. 3 Den som ikke
baktaler med sin tunge, som ikke gjør sin neste ondt og ikke fører
skam over den som står ham nær. 4 Den som ser med ringeakt på den
gudløse, men som ærer dem som frykter Herren. Den som sverger seg selv
til skade og ikke bryter sitt ord. 5 Den som ikke låner ut sine penger
mot rente, og som ikke tar bestikkelser mot den uskyldige. - Den som
handler etter dette, skal ikke rokkes i evighet.»
Kort sagt: For å bo i Herrens telt, og bygge på Hans hellige berg,
må jeg være fullkomment rettferdig og hellig!
Det er jeg jo ikke! Jeg er tvert imot en synder som stadig faller.
Det vil si: Jeg er fortapt!
Har du ikke sett det vi nå har talt om, da undrer jeg meg på hva
slags evangelium du holder deg til! For her ser vi riktignok en deilig
hage - men porten inn blir for trang for oss! Vi har ikke det som skal
til for å kunne bestå der. Vi har fremdeles det som en dag drev oss ut
av denne hagen - nemlig synden!
Det er sant at jeg er ufullkommen og full av synd. Men Skriften
åpenbarer noe forunderlig for meg - jeg er samtidig det absolutt
motsatte også, på samme tid. Hør bare hva apostelen Paulus forkynner
de troende: «La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn.»
(Fil. 3,15).
Her taler han til noen han kaller fullkomne!
Jeg sa nettopp at jeg ser meg fortapt, når jeg står foran denne trange
porten - den blir virkelig for trang, det er ingen mulighet for at jeg
skal slippe igjennom der. Fortapt! Marius Giverholt skriver i en sang:
«Da en ugudelig jeg bleven var, Utfattig sjel som intet i seg har, Da
fikk jeg se det blod på korset rant, Og legedom for sjelesmerten
fant.» Og Fredrik Wisløff: «Jeg var fortapt og så ingen vei, Da så jeg
blodet, ja blodet!»
Har du sett dette som de så? Nå skal jeg vise deg det, idet du
hører Jesu egne ord: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og
frelse det som var fortapt.» (Luk. 19,10). Det som var fortapt! Hørte
du det? Ikke det som var i orden, men det som var ødelagt! Som ikke
kunne berge seg selv!
Du så, det krevdes en fullkommen lovoppfyllelse for å kunne bli
værende i dette landet, som Herren hadde gjort i stand - og vi ser
hvordan det gikk med jødene. Det endte med en utdrivelse av dette
landet igjen, i fangenskap til Babylon - et nytt trellehus! Og Jesaja
blant annet, åpenbarer årsaken til denne ulykken: «Hvem trodde det
budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbaret?» (Jes. 53,1).
De trodde ikke evangeliet om Guds Sønn, Guds lam, men holdt seg til
lovgjerninger. Det vil si, sin egen oppfyllelse av loven. Men som vi
ser - og de er fremstilt som et forbilde for oss - så ble den porten
for trang for dem.
Hør dette ordet av apostelen Paulus - her beskriver han klart, hva
målet for hans oppgave var: «Og Ham (Jesus) forkynner vi, idet vi
formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å
framstille hvert menneske fullkomment i Kristus.» (Kol. 1,28).
Fullkomment i Kristus! «Skjult med Kristus i Gud!» (Kol. 3,3).
Hvor har vi denne nødvendige oppfyllelse av loven da? Det åpenbarer
Jesus idet Han sier: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve
loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å
oppfylle.» (Mt. 5,17). Oppfylle loven? For hvem? For sin egen del?
Hadde Han noe behov for det? Nei, men det var noen som hadde behov for
det - nemlig du og jeg. Han gjorde det for oss! Der har du det du
trenger for å bli værende i landet. Og én ting du må merke deg nøye -
det er eneste grunn! Det er hva Ordet kaller Nåden!
Nåden i Kristus Jesus!
Og så skal du ikke inn i dette landet for å jobbe, men for å få! Få
det du er i så stort behov av, og få noe å gi til andre. Disse to ting
henger sammen. Det er som en sa: Det er den ene tiggeren som opplyser
den andre om, hvor det er mat å få! Og det er nettopp hva jeg har
gjort nå! Kom, sier Herren, for alt er ferdig! (Mt. 22,4). Alt er
ferdig! Og da er ikke Hans utsendinger, sendt ut med noe annet
budskap. Hører du det, så har du ikke med noen Herrens utsending å
gjøre, men nettopp en falsk profet, om han så ellers taler aldri så
vel om Gud og gudsfrykt. Det et sted alt er ferdig - i en person,
nemlig Jesus Kristus, Guds Sønn, vår Herre! Men der er det også
fullkomment ferdig! Fullkomment fullbrakt!
E.K.
|
