Ordet
Ordsp. 4,
18 - 23
18 De
rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere
til det er høylys dag. 19 De ugudeliges vei er som det dype mørke, de
vet ikke hva de snubler over. 20 Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt øre
til min tale! 21 La dem ikke vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt
hjerte! 22 For de er liv for hver den som finner dem, og legedom for
hele hans legeme. 23 Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet
utgår fra det.
De er liv! De er legedom, leser vi her. Hans ord!
Som Jesus sier til sine disipler: «De ord jeg har talt til dere,
er ånd og er liv.» (Joh. 6,63). Det er altså ikke ord
om ånd og om liv, men de er i seg selv ånd og liv. I
disse ord fra Jesus munn kommer altså ånd og liv til deg - og de kommer
i den hensikt å feste bo i ditt hjerte. Det vil si i ditt innerste
vesen.
Det er altså noe som kommer til deg utenfra dette - livet. Og Guds
ord fremstiller det for oss som en gave fra Gud. Noe som formidles til
deg uforskyldt av nåde. Du som måtte ha strevet med dette å bli og å
være en kristen, du må høre Ordet til deg: Det er en gave fra Gud! Det
evige liv! Samfunn med Gud! Liv i Gud! Det er alt sammen en gave! Noe
som kommer til deg, og som Gud ønsker å gi deg! Det er ikke noe du aller
nådigst får, dersom, hvis, såfremt, ifall, men det er noe Han inderlig
gjerne vil gi deg.
Inderlig gjerne? Er det tilfelle? La blikket ditt falle på
Golgata kors et øyeblikk, og spør på ny.
«Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke vike
fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte! For de er liv for hver den
som finner dem, og legedom for hele hans legeme.» (v.20-22).
Disse ord skal gjenopprette alt i det menneskes liv, som synden har
brutt ned og forstyrret. «Vi vet jo at om det telt vi lever i på jorden
blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er
gjort med hender, evig i himmelen» (2 Kor. 5,1), vitner apostelen. Og
ja, han vitner! Hør bare hvordan han begynner: «Vi vet jo...!»
Vi vet jo dette, ikke sant? Guds ord forkynner oss det jo! Tror du
ikke Ordet? Vel jeg ville gjerne tro så mye sterkere, men så opplever
jeg tvil og usikkerhet, og... Jeg spurte jo ikke etter din tro -
kvaliteten og kvantiteten av den, men tror du Ordet? Er det noen
tvil og usikkerhet å spore der? Vi vet jo, sier han her. Hvorfor?
Fordi Guds ord forkynner det - og Gud lyver jo ikke.
Når den samme apostel taler om Guds bevarelse av den troende,
skriver han - og hør hvordan formulerer seg også her. «Og jeg er fullt
viss på dette at Han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre
den inntil Jesu Kristi dag.» (Fil. 1,6). Han nøyer seg ikke engang med å
si at han er viss på, men fullt viss på! For han kjenner hyrden
og sjelens tilsynsmann!
Når Gud selv vitner om det evangelium Han har latt forkynne for
deg, og selv forkynte, så hører vi fra Hebreerbrevet: «For da Gud gav
Abraham løftet, sverget Han ved seg selv - Han hadde jo ingen større å
sverge ved -» (Hebr. 6,13). Tenk Han har sverget på dette! Ja, kan du
tenke deg! Og hvorfor? Det ligger jo en veldig inderlighet bak da, vet
du! Jo, det skriver apostelen videre: «Da Gud så ville vise løftets
arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er, innestod Han for
det med ed» - og så åpenbarer Han noe for deg her, som du virkelig bør
bevare dypt i ditt hjerte, som teksten vår oppfordrer deg til - «for at
vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud
kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger
foran oss.» - Derfor! For at du skulle ha en sterk trøst ved to
urokkelige ting! Ikke bare trøst engang, men sterk trøst! - Og så
videre om det håp du har tatt din tilflukt til: «Dette har vi som et
anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er
innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, Han som
ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» (v.17-20).
Hør nå de ord som brukes: Gud sverget! Urokkelig! Med ed! Sterk
trøst! Utelukker løgn! Et anker! Trygt og fast! Hører du Ordet? Det er
jo det teksten vår taler om, er det ikke?
Du håper på Jesus, gjør du ikke? Jo, men dette håp er som et
knekket rør! Ja, men det skal Han jo ikke knuse! Eller om du må si: Mitt
håp det er mest å ligne med en rykende veke - det er så vidt det oser!
Ja, men den skal Han jo ikke slokke! Nei, Han er ikke kommet for å
slokke og knuse, men gjenopprette, blåse liv i! I den grad Han er kommet
for å knuse og slokke, er det den lit du måtte ha til deg selv, og hva
som helst annet i ditt forhold til Gud. Nei, se bort fra deg selv og
fest blikket på Han som er det håp Gud har gitt deg: «Dette har vi som
et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er
innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, Han som
ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.»
Dette håpet du har til Jesus, hvor svakt det nå ofte måtte fortone
seg, det når likevel inn til det som er innenfor bak forhenget. Du
forstår at, inn dit gikk Jesus som forløper for oss! Og hør hva
som sies om den tildragelsen: «- med sitt eget blod gikk Han inn i
helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.» (Hebr.
9,12). Fant en evig forløsning for deg! Gud profeterer om det ved
profeten Jesaja, der Han taler til Kyros, og da lyder det slik - da
taler Han nettopp om Jesu inngang i helligdommen, etter å ha levd sitt
liv på denne jord, og dødd sin død på denne jord: «Jeg vil gå frem foran
deg, og bakker vil jeg jevne. Dører av kobber vil jeg sprenge, og bommer
av jern vil jeg hogge i stykker. Jeg vil gi deg skatter som er skjult i
mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder, så du kan vite at
jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud.» (Jes. 45,2-3).
Slik er det å vandre på Herrens vei - skatter som er skjult i
mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder! Det er jo nettopp
hva vi leser om i vår tekst nå: «De rettferdiges sti er som et strålende
lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag.» (v.18).
Hva er dette som kalles «de rettferdiges sti?» Mange tenker da -
når de hører slike ord - at det er tale om å vandre i rettskaffenhet.
Altså være og gjøre det som er rett! Og det er jo en bra ting, bare man
ikke vil ha lønn hos Gud for det. Men det er ikke hva det er tale om
her. Her er tale om den veien Gud selv har åpnet for oss, så vi kan
vandre på den. Jesus sier jo like ut til oss, hva det er for en vei: «Jeg
er Veien!» (Joh. 14,6).
I 2 Pet. 1,19, beskriver Peter det slik: «Og desto fastere har vi
det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe
som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen
går opp i deres hjerter.» «Morgenstjernen går opp i deres hjerter.» I
vår tekst beskrives det som: «Høylys dag.» (v.18). Det er jo også den
betegnelse Jesus bruker om seg selv: «Jeg er verdens lys!» Og
livets lys! (Joh. 8,12). Og slik vitner jo Skriften om Ham: «Det
sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til
verden.» (Joh. 1,9). Her kalles Han: Det sanne lys! Og vi kjenner
jo profetien, som vi i det minste minnes på hver jul - jeg skal sitere
både Jesaja og Matteus og peke på en vesentlig forskjell - merk deg den!
Først fra Jesaja: «Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys.
De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.» (Jes.
9,2). Her kalles Han et stort lys!
Og så fra Matteus: «- det folk som satt i mørke, har sett et stort
lys, og for dem som satt i dødens land og skygge - for dem er et lys
opprunnet.» (Mt. 4,16).
Merket du deg forskjellen? Hos Jesaja leser vi: «- over dem skal
lyset stråle.» Det er Guds løfte, men det er ennå ikke skjedd! Hos
Matteus derimot, het det: «- for dem er et lys opprunnet.» Det
er skjedd! Lyset er kommet! Han er her! Og vi er gjenstand
for det, over alt hvor Ordet lyder sant og klart!
«For de (d.e. Hans ord) er liv for hver den som finner dem, og
legedom for hele hans legeme.» (v.22).
Og i det 23 vers: «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for
livet utgår fra det.» Hvordan bevare sitt hjerte? Gi rom for Guds ord!Gi
rom for Jesus!
Det er også et alternativ til dette. Ett alternativ: «De
ugudeliges vei er som det dype mørke, de vet ikke hva de snubler over.»
(v.19). Den ugudelige - er det et menneske som lever et fryktelig og
utsvevende liv? Slik tenker mang en om det. Et ugudelig liv - ja, det er
slik! Nei, nei, det kan være det fineste liv, menneskelig sett. Det kan
være et liv som langt overgår de fleste kristnes - ja, de befinner seg
jo ofte også midt i den troende forsamling - men de er uten lys! De er
uten Guds ord, for det har de støtt fra seg i sin egenrettferdighet!
Ikke nødvendigvis ord om hvordan vi skal leve, alvor og gudsfrykt - nei,
det kan de ofte elske, og det opphøyde og storslåtte ved Bibel og
kristendom, høytidsstemningen, kirkerommets atmosfære, osv., men ordet
om Jesus - ordet om korset - ordet om blodet, om soning og forsoning og
syndenes forlatelse - kort sagt: Evangeliet! Det er det ordet de
har støtt fra seg, og om de får det for nær innpå seg, så åpenbares
deres hat til det. En botspredikant kan ofte slike mennesker tåle
- til en viss grad iallfall - for de har jo ikke så mye å gjøre bot for,
sett med egne øyne, og dessuten sender de gjerne den slags ord over
gjerdet til naboen, men en blodspredikant! Det måtte forsoning
til for at du skulle bli frelst! Det måtte flyte blod! Det måtte sones
ved et offer! Det kostet Guds Sønn livet! Nei skulle du hørt på maken!
Men du som har tatt imot lyset, og dermed tatt din tilflukt til
dette offer, dette Guds offer, du finner vel ikke større glede i noe
annet!
Tenk mine synder er forlatt meg! Ja, de har forlatt meg! Guds Sønn
- Guds Lam - bar dem bort fra meg! Og bort fra Guds åsyn! Han ser dem
ikke mer!
Gud være lovet!
E.K.
|
