Til deg, Herre!
Slm.
25, 1 og 5 - 16
1 Av David. Til deg, Herre, løfter jeg min sjel.
5 Led meg i din sannhet og lær meg, for du er min frelses Gud. På
deg venter jeg hele dagen. 6 Herre, kom din barmhjertighet i hu og
din miskunnhets gjerninger, for de er fra evighet. 7 Kom ikke i hu
min ungdoms synder og mine overtredelser! Kom meg i hu etter din miskunnhet,
Herre, for din godhets skyld! 8 Herren er god og rettvis, derfor lærer
Han syndere veien. 9 Han leder de saktmodige i det som rett er, og
lærer de saktmodige sin vei. 10 Alle Herrens stier er miskunn og trofasthet
mot dem som holder Hans pakt og Hans vitnesbyrd. 11 For ditt navns
skyld, Herre, forlat meg min misgjerning! For den er stor. 12 Hvem
er den mann som frykter Herren? Ham lærer Han den vei han skal velge.
13 Hans sjel skal stadig ha det godt. Hans ætt skal arve landet. 14
Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter Ham, og Hans pakt
skal bli dem kunngjort. 15 Mine øyne er alltid vendt til Herren, for
Han drar mine føtter ut av garnet. 16 Vend deg til meg og vær meg
nådig! For jeg er ensom og elendig.
Det er et riktig Abbarop dette! (Rom. 8,15; Gal. 4,6). O.
V-Sendstad blant annet, beskriver Abbaropet slik: Et rop som trenger
seg frem fra et beklemt indre. Og det er jo nettopp hva vi møter her.
Det er flere ting som kan skape et beklemt indre i en troende -
dette vi kaller anfektelse. Det kan være egen synd. F.eks. en synd som
man stadig faller i på ny. Det behøver ikke være noen stor synd - slik
som vi mennesker regner på det - men plagen er dette, at du aldri får
bukt med det. Det skjer igjen og igjen,
og likesom spotter deg like opp i ansiktet: Se her ja, hvordan det
egentlig står til med deg!
Eller det kan være en
eller flere bestemte synder som tidligere er begått - kan hende et
åpenbart syndeliv. Apostelen Paulus f.eks. led av at han hadde
forfulgt Guds menighet! Tenk hvor mye nød han hadde skapt, og hvor mye
nød han hadde sett - hvor mange tårer som han selv var årsak til.
Hvordan tror du det tok seg ut for ham nå, når han visste hvem disse
var, og at de hadde måttet lide dette for det samme håps skyld som han
nå hadde - håpet i Jesus Kristus alene! Hver gang dette dukket
frem i minnet ble det nok et Abbarop fra apostelens indre - men også
et klart og sterkt lys over hvor stor Guds nåde var. Nettopp på denne
bakgrunn!
Vi ser salmisten her er også inne på det samme: «Kom
ikke i hu min ungdoms synder og mine overtredelser!» (v.7a).
Mon jeg lider det jeg nå lider på grunn av dette eller hint? Å, den
tanken ligger så nær oss, selv om vi har hørt ordet: «Han gjør ikke
med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre
misgjerninger.» (Slm. 103,10).
Han gjør altså ikke det! Det har du Hans ord på her! Den som har
tatt sin tilflukt til Jesus, er fri all straff for all
synd! Ikke fri fra tukt - men fra straff! Tukt har sitt
utspring i Guds kjærlighet i følge Ordet: «Alle dem jeg elsker, dem
refser og tukter jeg.» (Åp. 3,19). Alle dem jeg elsker! Tukten
har altså en god hensikt - den skal få deg på rett vei, og berge deg
fra den som fører i fortapelse!
Straff derimot har sin årsak i Guds vrede, og rammer Hans fiender i
den endelige dom!
Hvordan det kan gå en Guds fiende, nå i nådens tid, da skal du se
på Paulus! Det sier da også Paulus selv: «Jeg takker Ham som gjorde
meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at Han aktet meg tro, idet Han
satte meg til tjenesten, enda jeg før var en spotter og forfølger og
voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro.
Og vår Herres nåde ble overmåte rik med tro og kjærlighet i Kristus
Jesus. Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom
til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men
jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele
sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på
Ham til et evig liv.» (1 Tim. 1,12-16).
Til et forbilde for deg som nå tar din tilflukt til Ham! Og
en ting til, som han sier her: Jeg handlet uvitende og i vantro! Det
er jo nettopp hva Jesus sier i sin bønn på korsets tre: «Far, forlat
dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk. 23,34). Det gjelder alle dem
som forfølger Jesus - de vet ikke hva de gjør! Men dermed er de ikke
uskyldige! Det vil si, uten synd!
En annen årsak enn egen synd, kan være sykdom. En er så plaget, og
dermed dukker tanken så snart opp: Det er vel en Herrens straff for
dette og hint! Eller, jeg er nok ikke noen riktig kristen ellers hadde
jeg vel ikke hatt det så tungt! Det er vel noe galt med min tro! Og
det er også mange forkynnere i dag som taler i en demonisk ånd om
dette, og legger stein til byrden. De mener nok selv at de går Herrens
ærend, men det er djevelens gjerning de fremmer.
Jeg skal si bare noe helt kort om det - og dersom du trenger noe
mer for å bli overbevist om at det er Guds ords lære - ja, da trenger
du fremfor alt omvendelse til Gud!
Det er ingen tvil ut fra Guds eget ord om at Herren helbreder syke,
når og hvor Han vil! Og dette er et poeng du ikke må se forbi: Når og
hvor Han vil! Han gjør nemlig ikke dette alltid! Det er altså
ikke nødvendigvis noe galt med deg fordi du ikke blir helbredet fra
noen sykdom. Det er i Guds øyne ikke noe galt ved den som tar sin
tilflukt til Jesus. Du er fullkommen i Hans øyne!
Vi kan ta noen eksempler fra Skriften, blant
annet Paulus selv, som tydeligvis var en skrøpelig person - så
skrøpelig at han roser galaterne for at de ikke tok anstøt av ham på
grunn av dette. Hør bare: «Dere vet jo at det var på grunn av
skrøpelighet i mitt kjød jeg første gang kom til å forkynne
evangeliet for dere. Og enda mitt kjød kunne friste til det, foraktet
og avskydde dere meg ikke. Dere tok imot meg som en Guds engel, som
Kristus Jesus selv. Hvor dere den gang priste dere salige! For jeg gir
dere det vitnesbyrd at hadde det vært mulig, så hadde dere revet ut
øynene deres og gitt meg dem.» (Gal. 4,13-15).
Dette kan tyde på at det var en øyensykdom det var tale om - men
det er ikke det som betyr noe, det var iallfall en skrøpelighet,
apostelen ikke ble helbredet fra! Så nevner han selv to av sine
medarbeidere - først en vi ikke hører så mye om ellers - Trofimus: «Trofimus
etterlot jeg i Milet fordi han var syk.» (2 Tim. 4,20). Nei, tenk det
- syk! Kunne ikke Paulus bare lagt hendene på ham da - han
reiste jo ved andre tilfeller opp døde! Kanskje det var Trofimus tro
som ikke holdt mål?
La oss høre om en annen medarbeider, som vi ellers hører mye om -
Timoteus: «Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage
og for de sykdommer du så ofte lider av.» (1 Tim. 5,23). «Dine
jevnlige sykdommer,» sier 1930 overs.
Nei, skulle du hørt på maken! En apostel som så ofte lider
av bestemte sykdommer - ja, jevnlig! Hva var galt med ham, mon
tro? Bare noen få ord om ham: 1 Kor 4,17: «Av denne grunn sendte jeg
Timoteus til dere, han som er mitt kjære og trofaste barn i Herren.
Han skal minne dere om mine veier i Kristus Jesus, slik jeg lærer
overalt i hver eneste menighet.» Altså en betrodd medarbeider og lærer
i Guds ord!
1 Kor 16,10: «Når Timoteus kommer, sørg da for at han kan være hos
dere uten frykt! For han gjør Herrens gjerning, likesom jeg.»
Det var ikke lite!
1 Tess 3,2: «Vi sendte da til dere Timoteus, vår bror og Guds
tjener i Kristi evangelium. Han skulle styrke dere og formane dere om
deres tro.» Altså en som ikke bare trodde selv, men også kunne
styrke andre i troen!
1 Tim 1,2: «- til Timoteus, min ekte sønn i troen!» Min ekte sønn
i troen! Men altså med sine jevnlige sykdommer!
Trenger du mer?
Det er altså
ikke min hensikt, å ta fra deg troen på en mulig helbredelse, du som
måtte være syk, for Jesus kan helbrede også i dag - men min hensikt er
å ikke ta motet fra noen fordi de er syke, og kanskje ikke blir
helbredet! La ikke sykdommen ta fra deg troen!
En tredje
ting som kan forårsake dette Abbaropet, er ytre forfølgelse. Leser du
resten av denne Salme 25, så vil du se at det var særlig dette som var
årsaken her. Har Herren forlatt meg i denne nød? Er jeg blitt overgitt
til fienden? Til og med Jesus selv opplevde en slik anfektelse i denne
situasjon, at Han måtte rope: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du
forlatt meg?» (Mt. 27,46; Mrk. 15,34).
Men legg merke til apostelen henvendelse til Gud - hele tiden setter han
kun sitt håp til Ham! Han appellerer til Hans barmhjertighet og
miskunnhet, ber om at Han må åpenbare sin sannhet for ham og vise Ham
veien osv. Du må alltid se slikt på bakgrunn av Jesu vitnesbyrd: «Jeg
er veien og sannheten og livet.» (Joh. 14,6). Jeg er! Har du
ikke sett det
Og så vitner han dette velsignede om Herren: «Herren
er god og rettvis, derfor lærer Han syndere veien!» (V.8).
Syndere! Han lærer syndere veien! Hører du Jesu
vitnesbyrd?: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å
kalle syndere.» (Mt. 9,13; Mrk. 2,17; Luk. 5,32).
Og dette altså - som salmisten sier her - fordi «Herren er god og
rettvis» Nettopp hva Jesus selv sier i denne forbindelse: «Gå bort og
lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke
offer!»
Så sier jeg altså til deg nå - hvem du så er: Kom til Herren - du
vil møte barmhjertighet! Det var Ham salmisten satte sitt håp
til - og ble berget! Tenk for et liv å leve!: «Herren har fortrolig
samfunn med dem som frykter Ham, og Hans pakt skal bli dem kunngjort.»
Fortrolig samfunn med Gud selv! Du må bare ikke være så sky, men tro
Hans ord til deg! «Vær frimodig, redde hjerte, Dristig, du forsakte
sinn! Skynd deg nå med all din smerte Like til din Jesus inn!»
Ja, dette skulle jeg gjerne gjøre, men er Han nå min Jesus?
Vel, Faderen gav Ham nå for verden - så kan du tenke etter selv. Vær
frimodig, du som gjerne vil komme til Ham - det er ifølge Guds eget
ord, Faderen som drager deg!
Hvor salig å
få ha, og leve med det vitnesbyrd, som salmisten her:
«Mine øyne er alltid vendt til Herren, for Han drar mine føtter ut av
garnet.» (v.15).
Han gjør det! Han drar mine føtter ut av garnet! Regn
med det! Tro det! Det er gitt deg til det!
E.K.
|
