Ære
for Gud
19. Men vi vet at alt det loven sier, taler den til dem som er i loven, for at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal stå straffskyldig for Gud, 20. siden intet kjød blir rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger, for ved loven kommer erkjennelse av synd. 21. Men nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet som er bevitnet av loven og profetene. 22. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, 23. for alle har syndet og har mistet Guds ære. 24. Men de blir rettferdiggjort ufortjent av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus. Rom. 3, 19 - 24.
Ja, dette er altså
hva som er gått tapt for
meg og deg; ære for Gud!
Adam og Eva, der de vandret i hagen før fallet, hadde nettopp ære
for Gud. De var, og de vandret ustraffelig for Gud. De var uten synd.
Gud, Han så på disse to menneskene og sa: "Det er såre godt."
Tenk det! Den Hellige fant ikke noe å utsette på dem.
Men dette at de hadde ære for Gud, var det noe de kunne rose seg av? Nei,
det var fordi Gud hadde skapt dem sånn. Denne syndfrihet og ære, var en
Guds nådes gave, et Guds verk.
Mange, mange tusen år senere faller de samme hellige øyne på noen fattige
skrøpelige disipler nede i jødeland, og Han sier: "Dere er alt
rene." Det er altså Herren, Skaperen,
som igjen ser på sin skapning og gjentar ordene i fra skapelsen: "Det
er såre godt det jeg ser," "det er rent det jeg
ser." Og vi ser at det er det samme nå; det var en ære for Gud
som de ikke kunne rose seg av. De hadde nemlig fått den i gave.
Det var Guds verk p.g.a. "det ord som jeg har talt til
dere."
V.24. Tenk å mangle ære for Gud! Det er ikke lite som er gått tapt
for oss. Det er Guds herlighet. Vi er drevet ut av Paradiset og er som
naturlige mennesker på utsiden. På utsiden! Her ute er det
kulde, mørke, nød, sykdom, lidelse og til sist død og fortapelsens fortvilte
mørke.
Vi er ikke vant til å tenke slik, men vi er i følge Guds ord utenfor,
utestengt; vi har ingen naturlig borgerrett hos
Gud. Står m.a.o. uten Guds ære.
Det er denne alvorlige kjensgjerning almenreligiøsiteten ser rett forbi.
Her er Israel i ørkenen et illustrerende bilde for oss; deres døde kropper
ble liggende igjen i ødemarken, utenfor landet. Utestengt
p.g.a. synden, vantroen.
Og hvorfor er så vi her ute? Jo, fordi Gud drev oss ut! Det står
at Han drev mennesket ut. Det er et vondt ord. Og du må
ikke tenke at dette var bare de historiske personene Adam og Eva den gang,
for det har i høyeste grad med meg og deg å gjøre. Gud har ikke forandret
seg i forhold til dette med synd. Hans vrede driver også i dag synderen
bort. Men Gud er ikke bare hellig vrede, Han er også fullkommen kjærlighet,
så Han har inderlig medynk med oss. En kan bli stående ved en av disse
sidene ved Gud, og det gjør da også mennesket uten Den Hellige Ånds lys,
og så blir allting skjevt. For, Han er helt og fullt begge
deler.
At Guds vrede over synden fremdeles er hel og full, det vil bli åpenbart
den dagen de skal rope til fjellene og berghamrene, at de må falle over
dem og skjule dem for Guds og Lammets vrede. Noen mennesker skal altså
rope slik i gru for Hans åpenbarelse, mens andre skal stråle av glede
over det samme. Og her leste vi v. 22b -23.
Det må ha skjedd noe med disse menneskene, siden de nå kan ta imot Ham
med glede. De har altså fått sin ære igjen. Det ordet
som Jesus vitnet har fått gjøre sin gjerning i deres hjerter. De har tatt
imot ordet om Jesus, og det har renset dem innfor Gud. Du som har tatt
din tilflukt til Jesus, du har igjen ære for Gud. Er du klar over det?
Du vandrer ustraffelig for Hans åsyn, for du vandrer i Jesus.
Skjult med Kristus i Gud. Det
er vårt liv, står det skrevet.
Vi fatter det ikke! Tror du disiplene fattet det da Jesus sa dem dette,
at de var rene? Da kjente kanskje en av dem på sine
tanker - en annen på sine følelser - en tredje på
sin feighet - en fjerde på lysten til å gå
sin vei og gjøre som han selv ville osv. og så tenkte de;
Han kan ikke kjenne meg virkelig, hvordan kan Han si at jeg
er ren? Men Jesus hadde sagt at de var rene, og det p.g.a.
det ord Han hadde talt til dem. Det ord, tenkte
de da. Ser du, Jesus knyttet dem til sitt ord! Sånn tenker
jo vi når vi hører det også; det ord Han har talt! Vi ser
hvordan det Jesus der sa, leder våre hjerter mot det ord Han talte.
For det er et faktum at vi stadig roter etter dette, frelsesgrunnlaget,
i oss selv. Men det ord som jeg har talt, sier Jesus, ved
det er du ren og har Guds ære! Synden tilregnes
deg ikke, men er forlatt deg helt ut, og du er ren.
Ja, sier du, men det er nettopp det jeg ikke er; det opplever jeg jo daglig
på ny; jeg er så uren og syndig. Ja, men det
er jo det som for Jesu skyld er deg forlatt. Det er jo ikke en eller annen
synd borti drømmeland som er deg forlatt, eller sonet av Ham, men det
er din virkelige synd; den som du opplever daglig på ny,
som en ond makt i ditt liv og av og til overrumples av, så den fører deg
dit den vil. Det er den som er deg forlatt
for Jesu skyld.
Vi tror på et vis ganske greit på syndenes forlatelse, men det er gjerne
en synd som vi på en måte ikke har noe med, et slags generelt syndsbegrep,
vi holder på med i vår tanke. Men å tro at det gjelder den synd som er
en levende realitet i våre liv, det er verre. Men det er altså den
synd forlatelsen gjelder, ellers så hjalp syndenes forlatelse
oss ikke mye. Nei, i grunnen ingenting. For hvis Gud, Herren, fant en
flekk av synd, så var vi helt tapt.
Årsaken til vår renhet, hellighet, ustraffelighet og ære for Gud, ligger
i noe annet enn det du finner inne i deg selv (v.24). Der på korset renset
Gud hele sin skapning. Når Han nå lar sine øyne falle på Jesus, så eksisterer
det ikke noe syndefall for Gud. Det er ikke noe fall, har aldri vært det,
for i Kristus har fallet vært opprettet fra før det skjedde. Ja, tenk,
sånn står det altså bevitnet i Guds ord. Utvalgt i Ham fra før
verdens grunnvoll ble lagt, fra før det hadde skjedd noe
fall.
Du forstår det ikke? Nei, men hør det! I Mt. 12, 40 taler Jesus om at
Menneskesønnen skal være tre dager og tre netter i jordens hjerte.
Men hva om Han lar sine øyne falle på skapningen utenfor
Kristus? Hva om Han skulle finne deg utenfor Ham? For det
står om disse som har fått, ikke noe mindre enn Guds rettferdighet, og
at de har fått den ved tro. De andre har altså tapt den
ved vantro. Og da må vi aldri tenke, at "det er
nok ikke for meg, for jeg får ikke til dette med troen." Nei,
hvem får det til? Men høre, det kan du, og kanskje du gjerne vil høre
også? Tror du da at Han går deg forbi! Da må vi se på hva ordet vitner
om Faderen: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for
oss alle." Men vantroen den vil ikke - vil ikke
- legg merke til det - høre dette budskapet om stedfortrederen, Jesus.
Den holder det for å være noe ondt! noe lettferdig, og forakter
altså Hans nåde. Den gjør Gud til synder, til en løgner.
Men den som har tatt imot Hans vitnesbyrd, om Sønnen, har stadfestet at
Gud er sanndru. Han har ære for Gud, og ufattelige tanke, (og ubestridelige
sannhet), vandrer ustraffelig for Gud i alle ting, fordi han ved troen
er skjult i Kristi rettferdighet.
Nei, du har ingen ære for Gud i deg selv, men i Jesus Kristus er
den deg gitt!
E. K.