Alene
ved Lammet!
1.
En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han
sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. 2. Da sa han:
Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til
Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som
jeg skal si deg. 3. Så stod Abraham tidlig opp om morgenen og lesste
på eslet, og tok med seg to av tjenesteguttene, og Isak, sin sønn.
Han kløvde ved til brennofferet, og gav seg så på vei til det sted
Gud hadde sagt ham. 4. På den tredje dag da Abraham så opp, fikk han
øye på stedet langt borte. 5. Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli
dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og
så kommer vi tilbake til dere. 6. Så tok Abraham veden til brennofferet
og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden,
og så gikk de sammen, de to. 7. Da tok Isak til orde og sa til sin
far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er
ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? 8. Abraham svarte:
Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de
videre sammen, de to. 9. De kom da til stedet Gud hadde sagt ham.
Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak,
sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden. 10. Og Abraham rakte ut
hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. 11. Da ropte Herrens engel
til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! – og han svarte: Ja,
her er jeg! 12. Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke
noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din
sønn, din eneste, for meg. 13. Abraham så da opp, og se – bak ham
var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk
da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin
sønn. 1 Mos. 22, 1 - 13
«- og han
ofret den... istedenfor sin sønn.» (v.13). Istedenfor! Istedenfor
deg som fortjente døden for dine synders og overtredelsers skyld,
ofret Gud sin enbårne Sønn! Istedenfor! Det er et av de viktigste
ord du kan få ta til deg i denne sammenheng - det er et av Jesu mange
navn: Stedfortrederen! Han som gikk i stedet!
Når Herren skal stige inn i verden som en av oss, er
det på forhånd bestemt et navn for Ham, og engel formidler det til
Josef i en drøm: «Hun (Maria) skal føde en sønn, og du skal gi Ham
navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
(Mt. 1,21).
Tenk, dette er Hans navns betydning!: Den ved hvem Gud
frelser syndere! Han som går i stedet for!
«- bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et
kjerr.» (v.13).
Hvilken situasjon! Et kjerr er noe vi forbinder med det
negative - tenk bare på klungerkjerr! Det er noe som hindrer deg i
å ta deg frem, river deg opp - gjerne til blods - og som du kan henge
deg aldeles fast i.
Det er betegnende som bilde på synden - den som mennesket
sitter aldeles fast i, ikke bare som en ytre ting, men den har vevd
seg inn i hver minste trevl av oss, så vi er blitt ett med
den. Hvordan skal vi da komme løs?
Du har vel hørt Paulus' fortvilte rop, i møte med denne
fryktelige virkeligheten?: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg
fra dette dødens legeme!» (Rom. 7,24).
Han satt fast i «kjerret!» Nå var det blitt virkelighet
for ham. Nå var det ikke bare ett og annet ytre som måtte komme i
orden - vasking av hender og kar og fat, så og så mange og lange bønner,
almisser til de fattige osv., men fanget i klungerkjerret!
Men nå var ikke denne væren et forbilde på Paulus, deg
og meg, men her kommer det budskap som er så altfor forunderlig for
oss: Den er et bilde på Guds Sønn! Kan du tenke deg Guds egen Sønn,
sittende fullstendig fast i dette kjerret som heter menneskets fall
og synd? Nei, det oppkom ikke i noe menneskes hjerte - men det er
hva Skriften forkynner oss!
Isak forundret seg over den ting, at faren hadde tatt
med ved og ild til ofringen, men ikke selve offeret. «Hvor er lammet?»
(v.7).
Det er et spørsmål det er verd å stanse for også når
det gjelder den kristne forsamling og virksomhet til enhver tid: «Hvor
er lammet?» For er ikke lammet der, da er alt forgjeves!
Du ser kanskje på menighetens virksomhet og bekjennelse
(veden), og de mange utslag av begeistring og oppgløddhet - muligens
også nådegaver i funksjon (ilden) - men så er du kan hende en av dem
som har fått se noe dypere inn i sannheten, du er en av dem som vet
ved hva (hvem) du ble frelst - ved hva (hvem)
du ble flyttet over fra mørke til lys - og så kommer undringen: Men
hvor er lammet, i alt dette? Jo da, jeg ser ilden og veden, men hvor
er lammet? Det Guds lam, som bærer verdens synd! (Joh. 1,29).
Han jeg alltid må få ha mitt blikk festet på, på grunn av «klungerkjerret»
i meg. Det som alltid truer med å ta over, og kvele det nye livet!
Synden som forderver alt, og gjør det så vanskelig å tro at jeg hører
Herren til! Eneste løsning igjen og igjen, er å få festet blikket
på lammet! Ikke på veden og
ilden - for det kan ikke berge eller trøste en synder i hans nød -
men lammet!
Det var dette som stilte Paulus til ro, da han kom med
sitt fortvilte utrop, og siden gjorde ham til den største misjonær
som har trådt på denne jord! Hør bare: «Gud være takk, ved Jesus Kristus,
vår Herre!» (Rom. 7,25).
Om vi skal bli i teksten, og spør: Hva var det Paulus
da så? Ja, hva så han? Han så lammet som Isak etterlyste! «Abraham
svarte: Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!»
Ja, dette var det Paulus så: Lammet som Gud hadde utsett seg! Jesus
Kristus!
Du kjenner vel de titler han bar, denne største misjonær?
Det var ikke ærestitler, slike som vi så gjerne vil ha - det var:
«Et ufullbåret foster!» (1 Kor. 15,8). «Den minste av alle
de hellige!» (Ef. 3,8). «Den største av syndere!» (1 Tim. 1,15).
Det var altså ikke noe tilgjort, da Paulus selv ropte
på, og forkynte for andre, en frelser og forsoner!
Er det sant at Jesus, denne hellige Guds Sønn, satt aldeles
fast i syndens og overtredelsenes klungerkjerr? Kan det være tilfelle?
Hør hva Ordet sier: «Ham som ikke visste av synd, har
Gud gjort til synd.» (2 Kor. 5,21).
Gjort til synd! Ja, vi mer enn aner, at vi her er på
hellig grunn. Vi forstår ikke det som skjer her - men det står nå
der for at vi skal grunne på det. Han ikke bare soner for synden -
i den grad vi kan bruke ordet bare i den sammenheng - men Han
blir gjort til selve synden, gjort til selve «klungerkjerret,» fjernet
og kastet på ilden. Du ser Ham der Han henger på Golgata tre under
Guds vredes ild, utenfor muren, ute blant de spedalske, røverne og de
forkastede!
Skal jorden bli brukbar og fruktbar til nyttevekster,
må klungerkjerret fjernes. Jesu var villig til å bli dette! Og det
av en helt spesiell grunn, og med en helt spesiell hensikt: Vi - du
og jeg - skulle gå fri! For når det står dette forunderlige om Guds
gjerning ved Jesus Kristus, at Han ble gjort til synd - står det videre:
«- for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.»
For oss! Ufattelig! For at vi, ikke bare skulle
vokse i ren jord, men selv være ren jord! Du hørte det vel?:
«- for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud!» Her står
egentlig: «- for at vi i Ham skal bli Guds rettferdighet!»
Det er bare én
ting her du for all del ikke må overse: I Ham!
Ved Lammet! Ellers blir spørsmålet også til deg: Jo da, jeg
ser vel både veden og ilden, men hvor er lammet?
Jeg nevnte, at vi mer enn aner at vi er på hellig grunn,
når vi leser dette verset i 2 Kor. 5,21. Tenk bare på hvem denne person
er som blir gjort til synd. Gud gjort til synd! Gud gjort til dette
«klungerkjerr» som vi mennesker sitter fast i, og kastet på ilden!
Da tør vi likesom ikke si så mye mer! Men se nå på Golgata! Det er
dette som forkynnes deg der!
«Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den
som brennoffer istedenfor sin sønn.» Istedenfor!
Det er vår redning! Og det er hele
vår redning! Alt annet er i tilfelle en frukt
av dette! Ellers er det bare ved og ild, og dermed uten det vesentligste:
Lammet!
Tenk nå over to ting: Tenk om Gud ikke
hadde sett seg ut noe offer, til å gjelde i ditt sted! Hvor skulle
du hen? Helt og holdent bundet, på vei mot en evig fortapelse!
Men så den andre ting: Tenk at Gud virkelig har
sett seg ut et offer, til å gjelde i ditt sted! Hva da? Ja, da er
du jo helt og holdent løst, på vei mot en evig salighet!
Saligheten er din allerede her og nå - for som Paulus
vitner: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus.» (1 Kor. 5,7).
I den forbindelse, sier han: «Rens derfor ut den gamle
surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret.» Det er
ikke to slags frelse - det er ikke to måter å leve i livssamfunn med Gud
på. Det er én! Det er ved Lammet som dør for våre overtredelser,
og oppreises til vår rettferdighet! (Rom. 4,25).
Gud har sett seg ut et offerlam, og Han har
slaktet det - istedenfor deg!
Vi leser også
noe underlig her i det 5 vers i teksten vår: «Da sa Abraham til
tjenesteguttene: Bli dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit
opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.»
«- så kommer vi tilbake til dere.» Abraham var jo ingen
løgner, så han må mer enn ha ant, at Gud ville finne en løsning på
dette, slik at han fikk løftessønnen med seg hjem igjen. Abraham
kjente Gud!
Hebreerbrevets forfatter gir oss noe innsyn i dette, idet han
skriver: «Han (Abraham) tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke
fra de døde.» Og som vi nå har sett: «Han fikk ham også tilbake
derfra, som et forbilde.» (Hebr. 11,19).
Det var
en som var villig å dø i mitt sted,
For at jeg skulle leve ved Ham.
ja, til korset Han gikk hvor Han kjøpte meg fred,
Da Han sonet min synd, det Guds
Lam.
E.K.
|