De elendiges Gud

2. Han åpnet sin munn for å tale, lærte dem og sa: 3. "salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres." Mt. 5, 2 - 3.

"Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live," leser vi i Salme 119, 50. Vi merker oss at salmisten sier: " - i min elendighet." Guds ord kom altså til ham som trøst og kraft, håp og liv, i hans elendighet og holdt ham i live. det var ikke det at hans elendighet ble borte i samlivet med Herren, men det kom noe til ham i hans elendighet. Han fikk noe utenfra, noe utenfor seg selv. Han fikk se Guds godhet og nåde nettopp mot den elendige; fikk se Guds verk.

Det er en veldig motstand mot dette fattigdoms og elendighetssynet i dag. Skal det moderne menneske nåes, sies det, så må det lysere og triveligere ting til. Vi må vokte oss at vi ikke rives med av den strømmen, som ikke er noe annet enn det naturlige menneskes tankegang om Gud og Guds rike, og som gjør seg gjeldende, ja, nærmest er enerådende, langt inn i de kristne rekker i dag. Ja, det er stort sett hva man hører i forkynnelsen.

Noe lyst! Ja vel, men det er bare ikke lyst, at vi mennesker er så åndelig syke at vi må dø og gå fortapt! At vi må møte Guds dom, og ikke Hans velvilje.

Vi må helt tilbake til begynnelsen for å finne svaret på dette, som for det naturlige menneske, med sitt positive syn på seg selv, er noe av en gåte. Svaret finnes i 1 Mos.; hvor mennesket falt i to fristelser. De tvilte, under satans innskytelse, på Guds ord og forlot det for å ta seg til rette og selv bli som Gud. Selv bli som -. Det er den "rikdom" mennesket må miste for igjen å kunne bli rike i Gud. Derfor priser også Jesus de fattige i ånden salige. Og det er det første Jesus sier, når Han åpner sin munn for å holde bergprekenen. Det er som når du skal inn i et hus, inn til alt det som er der inne, så må du begynne med døren. "Da åpner Han for alle små, Sitt søte paradis," synges det i julesangen, og det er nettopp det vi er vitne til her i den første saligprisningen. De små!

Men her er straks ulven ute: Nei, nei, du må ikke tro det slik! Du må da vite at du må forandre deg først! Komme til Jesus, den Hellige Guds Sønn, sånn som du er! Og så du da, som skal ha vært en kristen i lange tider, og se hva du har ført det til! Hvor er frukten?

Kan hende er det nettopp her du befinner deg i dag. Kjenner deg nettopp så liten. så lite åndelig, så lite kristelig, så arm. Du har mest lyst til å krype sammen nede ved døren. Innenfor må du, men ikke helt frem. Ikke helt frem til Jesus. Å, det er de, som lik de ti spedalske står og roper på Jesus langt bortefra.
Du skulle lære av skjøgen evangeliene forteller om, som trengte seg forbi alle fariseerne og helt frem til Jesu føtter. Hvordan gikk det, ble hun vist bort?

"Engstede hjerte opp av din smerte, Glemmer du aldeles bort hva du har?" er Rosenius' spørsmål i sangen. Men jeg er ikke sikker på om jeg har! Nei, du skal se at du er eneste på jord, Gud ikke har gitt dette! Og hva var det så Han gav? Han gav det Abraham slapp å gi; sin Sønns blod, Lammets blod, til en soning for alle dine synder. Dine, min venn!

Stilt overfor evangeliet har mennesket to veier for seg: Vil jeg ha Lammets blod, eller mine synder (les gjerne egenrettferdighet), vil jeg ha mitt liv, eller vil jeg ha liv i Ham. Det ene har du i fra din naturlige fødsel av, det andre har du i Ham. Du har det i Ham, så sant som Gud har gitt deg det i Ham. Men det er umulig at et menneske kan gå på to veier, eller i to forskjellige retninger, samtidig. Sånn er det jo også i forhold til lov og evangelium: "To veier ligger foran deg, på en må du gå." 

I rent menneskelige forhold, sier vi gjerne i slike sammenhenger: "Men jeg kan jo ikke dele meg i to." Likevel så er det nettopp det mange forsøker på i åndelig sammenheng. Ikke minst fordi det ikke er gått opp for deg, at lovens vei er en helt annen vei, enn evangeliets. Få med deg det, i din forstand i det minste; en helt annen vei! Paulus sier det slik i Gal.3: "Men loven har ikke noe med troen å gjøre."
På lovens vei, er det jo ganske umulig at den fattige, den som ingenting har, skulle kunne bli frelst. Det er jo innlysende, i og med at loven krever. Loven spør etter de som er rike nok! Det var jo dette som fikk Maria til å bryte ut i lovsang: "Han har sett til meg i min ringhet." Hun var jo vokst opp i lovens folk. Gud tar seg av de fattige og små, og det er nettopp hva jeg menneske er. Det er ikke noe annet som kan bringe frem den sanne lovsang i dag heller. Evangeliet som forkynnes nettopp for fattige. Maria var her som en av dem som reiser seg i forsamlingen og sier: "Nå ser jeg!"

Vi skal lese igjen dette Jesu ord, og stille et spørsmål, og det vil vi gjøre fordi svaret er så salig. v.3. Og da vil jeg stille spørsmålet: "Er denne saligprisningen endegyldig?" Kan den aldri forandres? Kan det aldri hete: "Salige er de rike i ånden?"

Det er vel slik du gjerne ville kjenne deg nettopp nå, som en kristen; Rik, en god kristen, åndelig o.l. Men prøvd på denne Jesu saligprisning så ser du at du da ville være falt ut av nåden. Himlenes rike er ikke for slike som er rike i seg selv. Men når det gjelder de fattige i seg selv (i ånden), så heter det: Himlenes rike er deres. Det er altså et kjennetegn på en himmelborger dette, at han aldri blir rik (dvs. fornøyd), med seg selv.

Først her kan vi bli rike i Gud. Slik som jeg er, altså. Så lenge du strever på den andre veien, med å bygge opp ditt eget, så er det eneste Gud kan gjøre for deg, å gjøre det tyngre. Sett nå at du lastet opp på hestesleden en tung bør, men det gjør ikke så mye, for det er silkeføre, og hesten springer av gårde som om det ikke var noe, men så har det tinet på veien her og der, slik at det er bare flekker, og du får et rykk, men så går det greit et stykke igjen, men de bare flekkene dukker stadig oftere opp og blir stadig større, og til sist er det helt bart. Kan du se hesten for deg da, i forhold til da den sprang ut? Hva ville vi gjort da? Vi ville ha lesset av, for å gjøre det letter for hesten å ta seg frem. Slik er mye av den åndelige trøsten som tilbys oss gjennom forkynnelsen i dag også. Man får trøst på lovens vei! Men slik ville ikke Herren ha gjort det. Han ville bare lesset på mer, inntil hesten sto bom fast, og så ville Han tatt over selv.

Her er ikke tale spørsmål om du er kristelig nok til å komme helt frem til Jesus, men om du er fattig nok. v. 3. .

E. K.