Gjennom døden til
livet!
Les
Kol. 3, 1-15
«Dere
er jo døde -» (v3a). Skriften taler om to slags død som har med livet
her i verden å gjøre. Det er altså en død vi har del i her og nå. Enten
den ene eller den andre.
Den ene omtaler Paulus i Ef. 2 der han taler om vantroens barn,
som er døde, og det er de i synder og overtredelser. Man har sitt liv
i det syndige vesen. Man kan bøye og tøye på dette vesen i en viss grad,
men det forblir det samme, enten det kaster seg ut i allslags utskeielser
eller det lever etter strenge moralske normer. Det er styrt av driftene
og innskytelsene som kommer fra det gamle menneske. Og dette stammer igjen
fra høvdingen over luftens makter, djevelen. (Ef. 2, 2). Han er virksom
i vantroens barn. Virksom! Og han er virksom der hvor det
gamle menneske får utfolde seg. Til og med når det kan si som Paulus før
sin omvendelse: »- i rettferdighet etter loven uten lyte.»
I denne i alle deler lysende rettferdige mannen var det altså djevelen
som var virksom. Det ser vi av hans forfølgelse av de troende. Hans forfølgelse
av de troende (evangeliet), var i hans egne øyne en sann og rett gudsdyrkelse.
Og vi må ikke tenke at dette var noe som døde ut ved Paulus sin omvendelse.
Hva ånd er virksom i min og din gudsdyrkelse'? «Hvem
lærte dere å flykte fra den kommende vrede?» Det var døperens spørsmål
til den tids gudsdyrkere, og det er et like aktuelt spørsmål til meg og
deg i dag!
Gi ikke djevelen rom står det. Det er talt til de troende! Du kan
gi djevelen rom. Og det som helt klart viser at en gir djevelen rom, det
er dette at en begynner å gi hans rike, verden, rom. Verdens fyrste, det
er ham. Den ånd og det vesen som regjerer verden, det er ham i virksomhet.
Vi leste om noe av det her: «- utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond
lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse (v5b), - vrede, hissighet,
ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn. Lyv ikke på hverandre.»
(v8b-9a).
Når slike ting får utfolde seg, er det altså djevelen som har fått
rom. Da er det den ånd som får prege deg, den ånd som drar ditt blikk
imot de ting som er i verden og gjør deg likegyldig overfor det som har
med Guds rike og sjelens frelse å gjøre. Og dette bærer sin frukt, til
åndelig død! (Rom. 8, 13).
Når ikke djevelen fram på denne veien, så sender han deg gjerne
ut på en annen: Hvor du nettopp er opptatt med det du mener hører Guds
rike til og strever med å legge disse dårlige egenskapene av deg. Inntil
den dagen du kanskje kan si som Paulus: «- i rettferdighet etter loven
uten lyte.» Men uten Kristi kjærlighet! Den gang var ikke Paulus,
Paulus, men Saulus fra Tarsus, død i synder og overtredelser til tross
for all sin selvopparbeidede fromhet.
Da Saulus var blitt Paulus, hadde han fått del i et helt nytt liv,
guddommelig liv! Men han hadde også fått del i noe mer, som en ikke hører
så mye om i forkynnelsen. Han hadde fått del i en helt ny død.
Døden i fra synder og overtredelser. Som han skriver her:
«Dere er jo døde.» (3va).
Vi har som troende ikke «bare» fått del i Jesu liv, men også i
Hans død, døden bort i fra det gamle livet (menneske). Noen annen virkelig
seier over synd kan ikke ses i Skriften. Noen annen helliggjørelse kan
ikke ses i Skriften, enn denne at jeg er død og oppstanden med Kristus.
Men da søker jeg vel det som er der oppe da? Nei, ikke uten videre.
Det forstår vi av Paulus sine formaninger her. De må minnes om dette!
Hva som hører det gamle menneske til og hva som hører det
nye til. Det nye streber etter det som er der oppe, for
der har det sitt hjem. Her er det i fremmed land. Og hør hvilken vei han
pekte ut for disse som det hang så mye skrøpelighet og synd ved: «Lyv
ikke på hverandre; Dere har jo avkledd dere det gamle menneske
med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye menneske, det som
blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde.» (v910). Dere har!
I og med troen på Jesus. La det få rom!
Bli hva du i Kristus er, var det vel Luther som sa. Og dette skjer,
har Herren selv sagt, ved at dere blir i mitt ord, i min kjærlighet, (Joh.
1S). Hva er jeg så i Kristus? Jo, bl.a. død ifra synder og overtredelser.
Ja, men nå ser jeg så mye av disse dårlige ting i mitt liv? Ja, men du
er død ifra det. Det tilregnes deg ikke for Jesu skyld,
Han som du har fått ta din tilflukt til. Det er Hans liv
og Hans død som gjelder for deg hos Gud. Når Kristus vårt
liv åpenbares, vitner Skriften.
Det er altså ikke synden i oss som er død, men det er vi som er død i fra den, ved Jesus Kristus. Så de som har seier over synd på en slik måte at de ser stadig mindre synd hos seg selv, er tydeligvis inntatt av en ånd som fører til frafall fra Kristus. Og her er det vel grunn til å være på vakt i dag? For du ser så mye av dette. Kraft til å seire, kalles det gjerne. Og vi må da også tenke på Herrens ord: «Når Menneskesønnen kommer igjen, mon Han da vil finne troen på jorden.»
Men
det som jo er vel så farlig for oss, er sløvheten. Dette søvndyssende
som liksom legger seg innover oss og sløver en, til en blir mer og mer
likegyldig og likeglad.
Jeg vet ikke om du har opplevd å bli vekket i din beste søvn? Da
du sov som dypest. Å, du er så likeglad med alle ting bare du kan få slumre
inn igjen. Om det så var en fare som truet, bare du kunne få krype ned
i dyna og få slumre videre. Det er liksom som om hele kroppen sover.
Slik også åndelig. Det du før levde helt og fullt i: Guds tuktende
og vekkende ord som du tok i mot med glede, selv om det smertet, det er
blitt så ubehagelig, og du søker mer og mer å unngå det. La meg få slumre!
Også går det hele sin skjeve gang, og etter en tid så synes du til og
med at det slett ikke går så verst, og så blir du stadig mer djerv i forhold
til nye og andre åndsretninger, som tidligere var fremmede og skremmende
for deg.
Du kan liksom ha det med deg, vet du, som en lekse lært fra skolen,
men det er ikke det det her er spørsmål om. Men er dette selve livet
for deg? Din glede, din fred ja, det som betyr
noe fremfor alt annet? At Kristus, Guds slaktede lam, sitter
der oppe ved Guds høyre hånd.
«Likesom dere altså tok i mot Kristus Jesus som Herre, så vandre
i Ham.» (Kol. 2, 6). Ja, hvordan tok vi imot Ham som Herre? Jo, den
dag vi sto der i all vår synd og fikk se at Herren vår Gud var ikke en
stor opphøyet person på den måten som verdens herskere er det, de som
legger byrder på deg og krever lydighet. Men Han er lammet som gav sitt
blod for deg! Gav sitt liv, for deg! En slik Herre er Herren! En som gav
alt for meg! Er det slik jeg vandrer med Ham i dag? Hvis ikke, så trenger
jeg den påminnelsen, om jeg ikke igjen skal gli inn i fortapelsens mørke,
hvor alt bare er forvirring. «Se det Guds lam som brer verdens synd.»
Tenk slik skal vi få ta i mot Jesus, og slik skal vi få vandre
i Ham helt fram! Han gav seg selv for meg!
Fører ikke dette budskapet ditt hjertes blikk imot himmelen, der
hvor Jesus er?
At der er gater av gull, krystallhav og slikt, det er sikkert bilde
på noe veldig fint, men det forstår jeg så lite av. Det som gjør himmelen
til himmel for meg, det er det at Jesus er der!
Du kunne piske et menneske til blods, og du kunne true med alle
fortapelsens redsler. Det kunne ikke få det til å søke det som er der
oppe, dvs. elske Herren! Mange går under trellefrykten og arbeider på
sitt vis på å nå himmelen, men kun for å berge seg selv.
De tjener seg selv som alle de andre. Men budskapet om Gud
som gikk til Golgata kors med mine synder, fordi Han tenkte på meg
(l. Joh. 4, 10 4, 19), det kan trekke mitt hjertes blikk imot himmelen.
Og så slutter da også Paulus av med dette ordet: «La Kristi
fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme.
Og vær takknemlige!» (v15). Kristi fred! Og slett ikke
vår egen. Den som vi etter mye møye kanskje kunne få roet oss til. Men
Kristi fred. Den fred som Han eier. Han som er fullkomment
rettferdig og hellig, og derfor ikke har noe å skjule for Gud som allting
ser. Og det Han er, er Han for oss. og det Han eier har Han gitt oss.
Den fullkomne fred. Jesu fred! Som ikke gis etter fortjeneste,
men av nåde til den som trenger det!
La den råde i hjertene deres, for til den
ble dere jo kalt.
Og vær takknemlige!