Guds banner!

På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag.
Og Hans bolig skal være herlighet. Jes. 11, 10.

Vi har dette i Skriften som heter profeti, forutsigelse. Gud gjør det slik, at først åpenbarer han hva Han har tenkt å gjøre, gjennom budskap til mennesker. Siden gjør Han det. Og det kan ofte gå hundrevis, og tusenvis av år, fra forutsigelse til oppfyllelse.

Dette åpenbarer også Gud for oss. Både at Han er en evig Gud, som har vært tilstede gjennom hele historien, og at Han er trofast Han handler helt og fullt i samsvar med sitt ord. De Han har forutsagt fortapelse for, de kommer også til å gå fortapt. Og de Han har forutsagt frelse for, de han har gitt håp, de kommer også til å bli frelst.

Guds forutsigelse av fortapelse for visse mennesker ligger i Hans forkynnelse av fortapelsens vei. M.a.o. den som befinner seg på denne vei, han kommer også til å gå fortapt. For at vi skal få vende om! For at vi skal søke å komme av den vei som fører i fortapelse. For Guds ord taler meget klart om den vei som fører i fortapelse, og at mange vandrer på den. Mt. 7, 13.

Når et menneske begynner å rope i sin nød på denne veien, da vil Han også høre, og Han vil utfri deg og du skal prise Ham, står det. Salme 50, 15. Det er løftet ifra Gud!

Og det er virkelig nød, når en ser seg dradd imot det sluket som heter fortapelse, og så ikke kunne komme av denne veien. Hva du så prøver, du er fremdeles i dine synder. Bundet av dem, uten evne og kraft til å komme fri!

Kanskje du har kjempet lenge for å legge av deg visse ytre synder. Etter hvert synes du kanskje du har fått bukt med dem også. Men så er det liksom det hele har flyttet «inn». Nå er det sinnelag, tanker og følelser som er så ustyrlige. Du som måtte mene å ha kommet et stykke på denne veien, å bli hellig og ren, har du langt igjen før du er lik Jesus? Har du Hans sinnelag? I det ytre kan du vel se ganske from ut etter hvert, men der inne, der banner det når du blir sint, der sladres og baktales det, der felles ubarmhjertige dommer over medmennesker, der driver du hor og holder på som før. Og da begynner det å gå opp for deg, at synden ikke er en fiende som angriper utenfra, men innenfra. Årsaken sitter der inne og heter ditt hjerte. Det som poetene opp igjennom tidene har lovprist, det har Jesus bare en ting å si om; det som kommer derfra gjør mennesket urent. Mt. 15, 18. Det er hjertet det er noe galt med.

Så du kan snakke om hjertefeil! Jeg kan forestille meg at det kan føre mye angst med seg, når det er noe galt med hjertet. Men det er tross alt en hjertefeil som er langt, langt alvorligere, og som du og jeg til vanlig er langt, langt mindre engstelig for. Og det er en hjertefeil som ikke bare medfører legemlig død, men evig!

Det er en eneste syndeklump du og jeg bærer der inne. Det er et oppkomme for alt ondt du ser i verden. Krig, tortur, undertrykkelse, all slags ondskap. Menneskehjertet!

Ja, men er det ikke djevelen sier du? Jo, men hvor har han sitt sete? Det står at hans ånd er virksom i vantroens barn. Ef. 2, 2. Og denne virksomhet viser seg fremfor alt i, at Jesus blir forkastet som den Han i virkeligheten er.

Som Gud handler i verden gjennom sine troende, så handler djevelen gjennom de vantro, og de han kan få innpass hos. Apostelen advarer enda troende her; «Gi ikke djevelen rom!» Ef. 4, 27.

Når en får leve i denne sannhetens erkjennelse av sitt eget hjerte, da er det en ting som smaker uendelig godt, og det er syndenes forlatelse. Å få høre fra Herrens egen munn, at alt det du har kjempet forgjeves imot, og kjent deg så dømt for, det er deg forlatt! Det tilregnes deg ikke mer! Da er det som det står i Høysangen: «Ditt navn er en utgytt salve.»

En salve har ofte to funksjoner. Den dufter godt, og så lindrer den smerte. Og det står om Jesu Ånd, at det er en duft av liv, til liv, for dem som blir frelst. Legedom for alle hjertesår, ja, for selve hjertesåret «Ved Hans sår har vi fått legedom.» Som vi også leste i teksten: «Og Hans bolig skal være herlighet.» «Hvi skulle jeg sørge, jeg har jo en venn, som bær på sitt hjerte min nød,» synger vi i en sang. Og det at han bærer min nød på sitt hjerte, det ser jeg på to måter. Det er den omsorg Han har for meg, arme synderen, og så er det dette at Han tok min virkelige nød, synden, på sitt hjerte, og han bærer spydstikk etter det, vitner ordet. Han bar på sitt hjerte, min nød! «Han er såret for våre overtredelser.»

Det kan du gjenta for deg selv, med full rett, og så kan du begynne å takke Gud for det, eller du kan vende deg bort, som så mange gjør, på sine egne veier, og gå ut i mørket likesom Judas.

«På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag.» Som et banner! Det er et underlig banner Gud har hengt opp for hedningefolkene! Og her ser vi, at først forutsier Han det, og siden så gjør Han det. Desto fastere står det for oss!

Peter var med Jesus på fjellet, og så Ham forklaret, Mt. 17, 2, men når han senere beskriver dette, viser han likevel til det profetiske ord. 2. Pet. 1, 19. Gud åpenbarer sin trofasthet. Han er tro imot sitt ord. Derfor, vil du vite noe for visst, så må du se i ordet!

Før Gud helt og fullt oppfylte denne profetien om banneret, som jo er Jesu kors, så var det i grunn bare Israelsfolket og de som sluttet seg til det, som hadde muligheten for å se det. For de hadde forutsigelsen, åpenbaringen. Og den kunne de bli frelst ved. Da begynner vi å ane noe av den nåde dette folket har vært gjenstand for, og hvilket dypt fall det var, da de forkastet åpenbaringen. Forkastet nåden! Nå ser det ut for at vi er i ferd med å gjøre det samme. Og vi har på et vis mer enn dem, for vi har oppfyllelsen.

Men før dette banneret virkelig var reist i historien, så ble de hellige som levde før det, hellige og forløst ved troen på det banner Gud skulle reise. Så sikkert var det Herren hadde talt og lovt.

Når vi leser om de hellige i GT, så var det en eneste grunn til at de fikk bære denne betegnelsen, hellig. Og det var det banner Gud skulle reise.

Israel hadde åpenbaringen av dette banneret på mange vis. Av det klareste var jo kobberormen som Moses opphøyet i ørkenen, men også ofringene, de mange forbildene, Josva, Jefta, David osv. og direkte profetiske budskap slik vi leser det hos Jesaja her.

Men den dagen da Gud virkelig reiste dette banneret i historien, da Jesus gikk ut til Golgata, da bar Han ifølge Herrens eget ord, også hedningefolkenes synder på sitt legeme, ut dit. Da var det ikke bare tale om Israels synder, men all verdens. 1. Joh. 2, 2. Dine synder!

Det er ikke noe flott, fargerikt banner som vaier i vinden, og som det naturlige menneske etter sin natur kan synes om, men et knust menneske. Og så vitner det profetiske ord: For oss. I vårt sted!

Hva er det som drar hedningen dit? Jo, det er håp. Han hører og ser, og så fatter han håp, og dras mot korset, mot Jesus. Mon det er sant? Er dette porten til himmelen?

Det står i Rom. 15, 12: «Til Ham skal hedningene sette sitt håp.» Og så fortsetter Paulus med å skrive: «Må så håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen -» Håpets Gud! Hedningens håp, det er av Gud. En Guds gave. Og det er virket ved dette banneret, Jesus Kristus og Ham korsfestet. Uten det er det ikke noe å håpe på. En er som apostelen skriver: uten Gud og uten håp i verden. Men det gir håp. Eller, Gud inngir håp ved det. Derfor er det også som Skriften sier, et håp som ikke blir til skamme.

Ikke å undres på at det er så mange røster i dag som vil ha dette ut av forkynnelsen. Og så roper de på såkalt allsidig forkynnelse, som ofte i praksis ikke er annet enn det som smaker kjødet og som klør i øret. Bort med mannaen, gi oss kjøtt å ete, ropte israelsfolket i sin tid. De ville ikke ha det som var av Gud, men de ville ha etter sine egne lyster. Og så ble de også liggende igjen i ørkenen, for det er bare det som er av Gud, som bringer meg og deg inn i Guds rike.

Det er dette banner som Gud har reist, som gir hedningen håp. Frelsende håp! Det er det som setter plagede samvittigheter i frihet og gir nytt liv! Og som apostelen skrev; «- glede og fred i troen.» Og Jesaja skrev på Herrens befaling: «Hans bolig skal være herlighet.» Ja, syndenes forlatelse er herlighet! Hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet, skrev Luther i sin tid. På Golgata, der ropes syndenes forlatelse ut til deg ifra himmelen!

Når vi ser det Jesaja skriver i tilknyting til det verset vi har lest, så ser vi at det er nøye knyttet til dette, at Herren skal føre Israel, det frafalne folket, tilbake igjen i den siste tid. Det er store ting, men jeg har ikke lys nok over dette til å kunne si noe særlig om det. Men vi synes å se, at Gud oppfyller også den delen av profetien, når vi ser det som skjer med Israel og jødene i dag. Tilbakekomsten til landet og verdens barns hat.

Men det er en ting jeg kan si om det, og som vi må holde fast på imot mange røster i dag, og det er at det er bare en vei til frelse, både for jøde og hedning, og det er dette banneret Gud har reist. Jesus Kristus og Ham korsfestet!

Det er herligheten som er skjult for så mange, selv om den er åpenbart. Herren har reist det som et banner for folkeslag!

E.K.