Herren er sentrum!

   1. Pris Herren, påkall Hans navn! Kunngjør blant folkene Hans store gjerninger! 2. Syng for Ham, lovsyng Ham, tal om alle Hans under! 3. Ros dere av Hans hellige navn! La dem som søker Herren, glede seg i sitt hjerte. 4. Spør etter Herren og Hans kraft, søk alltid Hans åsyn! 5. Kom i hu Hans undergjerninger som Han har gjort, Hans under og Hans munns dommer, 6. dere barn av Abraham, Hans tjener, Jakobs barn, Hans utvalgte. 7. Han er Herren vår Gud, Hans dommer er over all jorden. 8. Til evig tid minnes Han sin pakt, det ord Han fastsatte for tusen slekter, 9. Hans pakt med Abraham og Hans ed til Isak. 10. Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel. 11. Han sa: Til deg gir jeg Kana'ans land til arv og eiendom. Slm. 105, 1-11

   Det første som nærmest springer imot en i denne teksten, det er hvem som er i sentrum for oppmerksomheten: Det er Herren! Pris Ham! Påkall Ham! Lovsyng Ham! lyder det i forhold til Hans person. Og så fokuseres det videre på Hans gjerninger og egenskaper: Kunngjør Hans store gjerninger! Tal om Hans under! Ros dere av Hans hellige navn! Spør etter Hans kraft! Kom i hu Hans undergjerninger - Hans under og Hans munns dommer!
   Hvor blir det av oss? Til oss går det ut som en oppfordring: Se på Herren! Søk Ham!
   Det er da også hva Paulus forkynner: «Hvor er så vår ros? Den er utelukket.» Utelukket! Den kommer altså ikke i betraktning overhode! Utelukket! Det vil altså si: Lukket ute! Og så fortsetter han i samme vers: «Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov.» (Rom. 3,27).
   Hvordan oppstår troen i ditt hjerte? Ved at du får feste blikket på Jesus og Hans gjerning for deg! Så er altså troen en gave, formidlet til deg ved åpenbaring av Herren og Hans gjerning! Du får sette deg ned på noe en annen har gjort for deg! Han har arbeidet - Han har fullført arbeidet - og du får hvilen som følger på! Er det noe å rose deg for? Nei, det er jo nettopp som apostelen forkynner: Din ros er utelukket!
   Derfor forkynner vi Jesus, venner - for at den som strever og har tungt å bære, skal finne inn til hvilen.
   Så kan det vel hende at noen andre sniker seg inn i menigheten på et annet grunnlag også - de har ikke noe sant behov for å hvile ut, for de har aldri vært syndere for Gud. De har aldri strevd og engstet seg under lovens bud, i kamp med synd. De har aldri opplevd å falle i den samme synd igjen og igjen, selv om de satte alt inn på å stå. De har aldri opplevd å måtte rope med Paulus: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom. 7,24).
   Men hør hva jeg sier nå: Vi kan ikke unnlate å sette maten frem for de som virkelig hungrer, fordi noen også kunne komme til å misbruke den! Det er virkelig ikke vårt ansvar! Det er deres ansvar som misbruker det! Deres eget helt og fullt! Og hør hvordan det går med dem - for det har Skriften åpenbart: «Gå derfor ut til veikryssene, og be inn til bryllupet alle som dere treffer på.» Ser du? Alle som dere treffer på! Alle! Det var ikke tjenernes oppgave å vurdere verdigheten hos dem de traff på - men budskapet de hadde fått å gå med var: Alt er ferdig! «Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset ble fullt av gjester. Men da kongen gikk inn for å se gjestene, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklær på. Han sier til ham: Venn, hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær? Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner.» (Mt. 22,9-13).
   Hva bryllupsklær er det tale om her? Det er jo renselsen i Lammets blod! Det er tale om tilflukten til Jesus og Hans gjerning!

   Det finnes mennesker som nok kan anta læren om Jesu soning - men det er noe helt annet å måtte ta sin tilflukt til det! Bare Gud alene kjenner dem!
   Vi møter riktignok mennesker på vår vei som vi umiddelbart smelter sammen med åndelig - og andre igjen som vi likesom ikke får samfunn med, men den endelige dommen får vi overlate til Herren.
   Men du merker deg nok det, du som har måttet ta din tilflukt til Jesus, det Guds Lam, at de du smelter sammen med, det er de som har hele sin oppmerksomhet rettet mot Ham, når det kommer til spørsmålet om frelse, åndelig liv, tjeneste for Herren og hva du ellers måtte komme på i denne sammenheng. De venter seg alt av Ham alene!
   Det er Guds folk på jord! De kjenner seg ett med denne salmisten som har skrevet teksten vår her.

   En annen ting han peker på her, er pakten! Den pakt Gud har gjort med Abraham. Den som er gitt oss i hans ætt - det vil si: Jesus! Den kom 430 år før lovpakten! (Gal. 3,17). Den beskrives her som en evig pakt! (v.11). Og da ikke bare med Israel i betydningen det spesifikke jødefolket, men Israel som Abrahams barn - bestående av både jøder og hedninger. Abraham beskrives ikke bare som jødefolkets stamfar, men også som de troendes far - og når Herren taler om Abrahams velsignelse, så sies det: «I deg skal alle jordens slekter velsignes.» (1 Mos. 12,3). Paulus utdyper dette overfor galaterne, og da skriver han: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at Han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.» (Gal. 3,13-14).
   Denne Guds evige pakt - den Han alltid kommer i hu - den gjelder deg som sitter der nå! Om du da ikke heller vil gå inn på den pakt som ble gitt 430 år senere - nemlig lovpakten - og forsøke å rettferdiggjøre deg selv ved lovgjerninger!

   Gud sier deg at du er en hjelpeløst fortapt synder, som ikke under noen omstendighet kan bli hellig, god og rettferdig. La oss nevne bare et par steder som beskriver dette klart: «Kan en etiopier skifte hud, eller en leopard sine flekker? Da kan også dere gjøre godt, dere som er vant til å gjøre ondt.» (Jer. 13,23). Virker ikke dette ganske så håpløst? Og så: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» (Jer. 17,9). «Kan ikke leges,» sier Guds ord!
   Vil du likevel forsøke? Ja, da vises du nettopp til loven - vær så god, nå har du muligheten til å rettferdiggjøre deg selv! Nå har du muligheten til å motbevise det Guds ord forkynner om deg!
Lovens oppfyllelse er kjærlighet! Så kan du se på Jesus - Hans lidelsesvei gjennom denne verden, inntil korsets død for sine fiender. Han ba av hjertet for dem som korsfestet Ham! Du kan jo begynne der!

   Men hør nå om dem som har gått inn på den nye pakts grunn - pakten i Jesu legeme og blod - det som ble gitt for oss og utgytt for oss til syndenes forlatelse: «Ros dere av Hans hellige navn! La dem som søker Herren, glede seg i sitt hjerte.» (v.3).
   Her er ikke tale om en tro med «bøyet hode,» for å si det på den måten - men en levende frimodighet i Hans navn! Ros dere av Ham! Det har gått opp for deg hva Hans navn gjelder for i ditt sted! Og så kommer det et utsagn her som viser hva Herren unner deg: «La dem som søker Herren, glede seg i sitt hjerte.»
   Det er hva Gud vil med deg - at du skal få glede deg i ditt hjerte! Det er jo også det Jesus taler om, ikke sant! Han taler om det slik: «Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.» (Joh. 15,11). «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.» (Joh. 16,24). «Men nå kommer jeg til deg. Og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg.» (Joh. 17,13).
   Igjen og igjen det samme ønske - ikke bare at de skal ha glede, men fullkommen glede! Hans egen glede! Og slik taler Han jo også om sin fred - den Han gir til dem som tar sin tilflukt til Ham!

   Vi sørger over vår synd - den gjør oss bedrøvet, for å bruke et noe gammelmodig ord - og vi sørger over den tilstand vi ser i verden, men vi sørger så visst ikke med blikket festet på Jesus! Ved tanken på hva vi eier i Ham - og det på Ordets sikre grunn!

   «Spør etter Herren og Hans kraft, søk alltid Hans åsyn!» (v.4).

E.K.