Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre!

«Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje». Mt. 7, 21.

 Å, du for skrekkelig alvor! Disse ord lyder fra Hans munn, som er døren. Dg Han taler her, ikke om den åpenbare verden, men om mennesker som kaller Ham Herre, og dog ikke kommer inn. Hvorledes kan det gå til, det er da vel forakterne og fornekterne som går fortapt, og ikke de som tiltaler Jesus som Herre?

 Det burde ligge oss på hjertet å få klarhet i dette, det står jo om sjelens frelse eller fortapelse. Vi får noe mer lys over saken når vi hører Jesus tale om syndens sete, nemlig hjertet. Mt.15,18-19. Det er oppkommet for synden i mennesket, og nettopp denne syndens kloakk og festning er det den Hellige Guds Sønn inntar og tar bolig i. Da er hele personen renset og helliget ved Ham som bor i hjertet. Hjertet er nemlig menneskets «trone», og hele personen styres, og ikke minst bedømmes av Gud etter hvem som sitter på denne trone. Tro og antakelse, forakt og fornektelse, har altså med hjertet å gjøre. Skjult for det naturlige øye, og bare åpenbart for Ham, for hvem alt ligger nakent og bart. Han ser forbi din munns bekjennelse til hjertets tro og tillit. Er det der din munns bekjennelse har sitt utspring?

Det finnes altså mennesker som har bekjennelsen av Jesus i munnen og fornektelsen av den samme i hjertet, på samme tid.

Jesus taler om noen som fulgte Ham for tegn og underes skyld, men Jesus betrodde seg ikke til dem. Joh. 2,23-24. Der var ikke noe fortrolig samfunn. Det kaster jo også sin glans over vår person, å være, i følge med en slik en, som gjør store tegn og under for menneskenes øyne. Noen fulgte Ham også for brøds skyld. Joh. 6,27.

 Du ser da gudsfrykten som en vei til vinning, 1 Tim. 6,5 og er da opptatt med de gaver og fordeler som følger med dette å høre Herren til. Og man har selvsagt de som arbeider med håp om lønn. Ja, sin lønn skal de få, hva de er verd, men himlenes rike får de ikke! Alle disse sier - Herre, Herre, men kommer ikke inn!

Atter andre er takknemlige for nådig hjelp i vanskeligheter. Helbredelse og lignende ting, men har ikke behov for Jesus selv, og er ute av stand til å verdsette det oppdrag Han hadde ifra Gud. Nemlig å sone våre synder, og gjenopprette syndefallet. En ser for sin egen del ikke noe behov for en forsonet Gud, og har derfor heller ikke noe behov for Jesus selv, Han som er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Luk. 19, 10.

Tenk, der går du kanskje så tynget ned av alt dette som har lykkes så dårlig for deg, kald er du, tom, uåndelig og så skrekkelig likegyldig igrunn, selv om du jo vet hva det står om. Du har forsøkt å ta deg sammen så mang en gang, men det lykkes ikke, så altfor snart gled du tilbake i "det gamle," og synden syntes bare å tilta. Så treg til det gode, ja, til det må du kraftig tilskyndes, kanskje nærmest trues i perioder, mens det onde ligger deg for hånden. Rom. 7, 21. Når det gjelder sladder og baktalelse så løper nærmest munnen av seg selv, mens det å si noe godt om et menneske kan falle tungt. Bekymringer av forskjellige slag kommer og går, mens det å tro Ham som har lovt å ta seg av alt i ditt liv, det faller vanskelig - og så videre, sinne, urene tanker, selvhevdelse osv.

Å, om du midt i alt dette, kunne høre Herrens ord: «- er kommet for å søke og frelse det som var fortapt». Da først ser du hva slags Herre, dette er, en Herre for fortapte, for syndere. En lege! Da ser du også at Han er en Herre for deg, og du er blant dem som sier - Herre, Herre! og kommer inn.

Du tenkte Han var en Herre for rettferdige, men nei, Han er selv sine brødres rettferdighet. Jer. 23. 6. Deres eneste og fullt ut tilstrekkelige rettferdighet.

Skulle du ikke be denne Herre inn? Ikke noe hjerte har vært for syndig ennå. Tvert imot, jo større synd, desto større grunn til å be Ham inn. Jo større makt synden viser seg å ha i ditt liv, desto større grunn til å henge fast ved Ham! Han kommer med legedom under sine vinger. Mal. 4, 2. Men mange hjerter har dessverre ansett seg for å være for rettferdige til å be Ham inn. De sier forgjeves: Herre, Herre! for de gjør ikke Hans himmelske Fars vilje, hvilket vil si å ta imot Jesus! Joh. 6, 29.

E. K.