Jesu mat

«Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre Hans vilje som har sendt meg, og å fullføre Hans gjerning. Joh. 4, 34.

Vi ser av dette verset, hentet ut av beretningen om Jesu møte med den samaritanske kvinne, at Jesus ikke steg hit ned for å leve seg selv til behag.

Med oss andre er det annerledes. Der er den naturlige trang - hvordan skal jeg få innrettet meg best mulig i denne verden? Hvordan skal jeg gå frem for å få det jeg vil ha? Andre får klare seg som best de kan! Dette er synden, som viser sitt rette ansikt. Men folk flest tenker da ikke på dette som synd. Det er jo bare slik det er! Men dette er det Skriften kaller å leve etter sine lyster. Det er en tørst som aldri blir slukket, men bare øker til mer du eter. Det er som å spise salt for å slukke tørsten!

Når det tales om å leve etter sine lyster, så tenker jo de aller fleste på dem som har kastet seg hemningsløst ut i syndelivet. Men hvem våger å kaste den første stein? Det var nettopp fordi de tenkte slik, at Jesus sa til fariseerne og de skriftlærde, at tollere og skjøger kommer før i Guds rike enn dere. Mt. 21, 31.

Nei, det å leve etter lystene, det er nettopp vår natur, kjødets attrå. Den naturlige trang.

Enda når det gjelder kristenflokkene, så må Paulus felle den dom over mange: De søker bare sitt eget! Fil. 2, 21. Hvor mange kommer ikke til møter, for å oppnå åndelige lystfølelser, få spesielle opplevelser, høre «noe nytt,» høre noe radikalt osv. Og så henger de seg på dem som gir dem «mat» her. Og enkelte forkynnere finner disse «strengene» hos folk, og spiller på dem bevisst. Men hvor mange trenger å høre det enkle budskap om den gjerning Han fikk å fullføre? Ikke så mange! Men allikevel, der er livets kilde. Kilden med vann som veller frem til evig liv. Derfor talte apostlene om å forkynne Hans dyder for i dem er liv, og ikke i våre!

Tenk å få alt av Gud på grunn av en gjerning som allerede er fullført av en annen! Om du kunne trodd det fullt ut, du kunne vel neppe levd av bare glede. Men vi har smakt noe av dette, og vi vet - Her er livets kilde! Det var dette Jesus talte om til den samaritanske kvinne! En vitner med Jakob: «Her er Guds hus, her er himmelens port!» 1 Mos. 28, 17. Her stiger Guds engler opp og her stiger de ned! Her har Gud samfunn med mennesket, hvem det så er! Og legg nøye merke til dette lille ordet i denne sammenheng: Her!

Her! hvor er det? Hvor er det alt dette skjer? Hvor kan jeg, slik som jeg er, finne samfunn med Gud? Hvor kan jeg finne fred med Gud? Hvor vil Han ta imot meg, nettopp slik som jeg er nå, med glede? Her! hvor er det? Det er i ordet om den gjerning Jesus fikk å fullføre! Der har du samfunn med Gud, og det, samme hvem og hva du er i deg selv.

Derfor er det også så farlig dette som vil ha oss bort fra plassen ved Jesu føtter, lyttende til Hans ord. Og det å inneha denne plassen, behøver ikke å bety at en sitter uvirksom med hendene i fanget (en kan ha sin åndelighet i sin virksomhet, en annen i sin uvirksomhet), men det som driver deg bort fra denne plassen, hvor du alene kan ha samfunn med Gud, det er disse ting som rokker ved din rett. Den rett som du ikke har i noe ved deg selv, men som Jesus har kjøpt deg.

Dette som vil legge noe til. Jesu gjerning er i seg selv ikke nok til frelse, men du må også gjøre ett eller annet, du må også inneha en viss kvalitet. Men hva vitner ordet - all fromhet og gudsdyrkelse utenfor Kristus, d.v.s. ordet om Ham, er avgudsdyrkelse! Bare et lite rusk her, og det fortrolige samfunn med Herren er brutt. Du merker da frukten ifra fallets dag. Du blir rådvill, og vet ikke om du skal våge deg inn for Herren, eller om du skal gjemme deg i «buskene».

Det er lov og evangelium som strider i ditt hjerte. Lov og evangelium er mer enn tomme ord. Det er ord for en åndelig virkelighet den troende kjenner i sitt eget hjerte. Og loven roper: «Skjul deg for Herrens vrede!» «Bli annerledes, du kan ikke møte Gud slik som du er!» Evangeliet derimot roper: «Kom til meg!» «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere!» «Den gode hyrde gir sitt liv for fårene!» Tenk det er Herren som forkynner evangeliet.

Hvis dette ikke seirer der inne, hvor slaget står, så går gudslivet tapt. Kilden med vann som veller frem til evig liv. Denne kilde er nemlig Jesus selv, og Ham kan du bare eie ved troen!

Nei, Jesus kom ikke for å leve seg selv til behag. Han kom for din skyld. En sådan yppersteprest måtte du ha! Hebr. 7, 26.

Skulle du komme med den samme synd for hundrede gang, ja, så er det vel ikke mye fornuft i at en skal bli tatt imot? Fornuften sier - Nei! men Ordet sier - Ja! Ja, du hører riktig - Ordet sier - Ja!

Han visste hva som måtte til, så det har ikke skjedd noen glipp, slik at det plutselig skulle vise seg allikevel å være for lite for noen. Utilstrekkelig! Nei! Bare for den som i møte med evangeliet velger syndelivet. Hva var det så som skulle til for deg? «Min mat er å gjøre Hans vilje som har sendt meg, og å fullføre Hans gjerning.»

Det som skulle til for at du skulle kunne gå frelst og salig, inn i Guds rike, det var den gjerning Jesus fikk av Faderen å fullføre. Du er elsket av Gud, og beviset er Jesus.

Vi trenger en sann teologi, at læren blir bevart ren osv., det er nød­vendig, og vi må takke Gud for at Han har oppreist nådegaver til å ta vare på dette for oss. Men det du må få stanse opp, og bli stille for fremfor noe annet, er dette - Jeg er elsket av Gud! Det var derfor Jesus kom! Det er dette som er troen - Gud sonte mine synder i Jesus Kristus! Det er å få fatte og gripe om dette - bare den som elsker kan gjøre en slik gjerning. Det er troen, og ikke dette å holde visse læresetninger for sanne. Nei, det er dette som gir oss mot til å nærme oss Gud med frimodighet, til enhver tid og i enhver situasjon. Selv når vi kjenner dommen! Hans eget ord: «Og den som kommer til meg vil jeg ingenlunde støte bort.»

Den som kommer inn for Gud med skjelvende knær, som om Han skulle være en vred og lunefull dommer som plutselig kunne slå, hva er det for noe? I ham er kjærligheten ennå ikke blitt fullkommen, skriver Johannes. For den fullkomne kjærlighet driver frykten ut! 1 Joh. 4, 18. Hvilken kjærlighet er det så tale om? Hans kjærlighet til oss! 1 Joh. 4, 10.

Denne frykten åpenbarer at du har et feil bilde av Herren, noe er kommet i veien. Synden virker slik! Da må du ikke gi etter for frykten, men kom på Hans ord.

Et feil bilde av Herren. Du ser ikke Ham som sitter der ved brønnen og venter på denne kvinnen fra Samaria. Han som måtte reise gjennom Samaria. For det hadde lydd et rop til Herren, fra en sjel som lå under for synd. Og så måtte Han reise gjennom Samaria, Han som var kommet for å gjøre ende på djeve­lens gjerninger.

Hun var jo lite aktet blant sine «sambygdinger». Men hvordan så Herren på henne, der hun vandret ut mot brønnen en tid på dagen da ingen andre var der? Jo, hun skulle få være den, som skulle få stille Hans tørst. Kanskje fatter du ikke storheten i det? Nei, ikke før det går opp, også for ditt hjerte, hvem Jesus i virkeligheten er. Men Jesus sier bl.a.: - og visste du hvem det er som sier til deg: «Gi meg å drikke -.» Det var jo Israels Gud hun hadde for seg, uten å være klar over det! «Gi meg å drikke!» Du kan vel si hun fikk et ærefullt oppdrag?

Han steg virkelig ned! Hun hadde hatt fem menn, og den hun nå hadde var ikke hennes mann. Hun levde altså i åpenbar synd, og Han ber henne om denne tjeneste. Han så altså ikke på disse ting som mennesker så på, heller ikke hva loven i sin strenghet krevde, men Han så en sørgende sjel, som trengte til frelse. Dertil var Han også kommet til verden - stille loven, i all dens strenghet, tilfreds, og sone synderes dom. Han ble regnet blant illgjerningsmenn i sin død. Jes. 53, 12.

Fem, seks menn! Ser du denne stadige søken? Men i sprukne brønner! Hvordan kan mennesket tro at verden har mer å gi, enn Ham som skapte den? Jo, fordi vi er blinde!

Tenk om bare noe av dette kunne bli liggende igjen i deg, som jeg så ofte har fått glede meg i selv. Og som jeg vet, skal jeg en dag være blant dem som står for tronen, så er det alene ved dette - Herrens ord: «Min mat er å gjøre Hans vilje som har sendt meg, og å fullføre Hans gjerning.»

Ta vare på det fremfor alt annet, så skal du en dag få stå innfor tronen og erfare at det holdt!

Det var bare Han som kunne åpne denne veien, denne porten, for vi er syndere! Du kan aldri åpne himmel og salighet ved ditt liv, heller ikke ved din død, om du så sonte ved en pinefull, årelang død. Men Jesu liv, og Hans død har gjort det.

I disse enkle ord, uttrykkes alt det du trenger til å vite. Allikevel er det visst det vanskeligste på jord, en smal vei, og en trang port, som få finner.

Men her er det altså! I Jesu gjerning!

E.K.