Kongesønnens bryllup

1. Og Jesus tok til orde og talte igjen til dem i lignelser. Og Han sa: 2. "Himlenes rike kan sammenlignes med en konge som laget i stand bryllup for sin sønn. 3. Og han sendte ut tjenerne sine for å kalle på dem som var invitert til bryllupet. Men de ville ikke komme. 4. Da sendte han ut andre tjenere og sa: Si til de inviterte: Se, jeg har gjort i stand festmåltidet mitt. Oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet! 5. Men de foraktet det og gikk sin vei, en til sin egen gård, en annen til sin forretning. 6. Og de andre grep tjenerne hans, mishandlet dem og drepte dem. 7. Men da kongen hørte dette, ble han vred. Han sendte ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte ild på byen deres. 8. Så sa han til tjenerne sine: Bryllupet er vel gjort i stand, men de som var invitert, var ikke verdige. 9. Gå derfor ut på hovedveiene, og innby så mange som dere finner til bryllupet! 10. Så gikk tjenerne ut på hovedveiene og samlet sammen alle de fant, både onde og gode. Og bryllupssalen ble fylt med gjester. 11. Men da kongen kom inn for å se til gjestene, så han en mann der som ikke hadde på seg bryllupsklær. 12. Så sa han til ham: Venn, hvordan kom du inn her uten bryllupsklær? Men han tidde. 13. Da sa kongen til tjenerne: Bind armene og føttene på ham, før ham bort og kast ham ut i det ytterste mørke! Der skal det være gråt og tenners gnissel. 14. For mange er kalt, men få er utvalgt. Mt. 22,1-14.

Tenk på Israels utgang av Egypten, da Gud kløvde det røde hav, så de gikk tørrskodd over. Ser du evangeliet? Gud gjorde det!

Slik som Israel, stående overfor dette store hav og egypterhæren etter seg, tenker også vi naturlig på dette - hvordan komme over dette uendelige "hav" det er å nå himmelen? Så har altså Gud lagt veien for oss, det er Kristus, som når like fra synderen og inn i helligdommen. Det er dette vi nå er innbudt til.

Evangeliet er for dem som er utenfor. Budskapet går ut! Ifra kongens slott og ut. Ut i hele verden! Ut til de åndelig utestengte!

Så leser vi om dette kongesønnens bryllup, og kan så spørre på en "isaksk" måte: Her er brudgommen og her er gjestene, men hvor er bruden? Bruden? Jo, gjestene er bruden - de innbudte er Jesu brud. Det er dette du er kalt til - Å være Jesu brud! "Jeg har trolovet dere med en mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus" (2 Kor. 11), skriver Paulus. ser du hvordan Paulus fremstår som en av kongens utsendte tjenere? På samme vis som Abraham sendte ut sin tjener for å finne en hustru til Isak - Rebekka, bruden. Forbildet på Kristus og menigheten, Jesus og deg!

Og så skriver han altså: " - trolovet med en mann." Jesus alene! Er det av nåde, da er det ikke mere av gjerninger! Hagar avler ikke Guds barn, det gjør bare Sara.

Gud ville ekte bort sin Sønn. Da ville du og jeg sett etter det beste vi kunne finne! Men hva gjorde Herren? Han valgte syndere, Han valgte deg! Og så måtte brudgommen, fordi hun, bruden, var sort, syndig, ugudelig, gi sitt eget blod til renselse av sin brud. derfor er hennes vitnesbyrd også: Jeg er sort, men yndig. (Høys. 1, 5-6). dere er dyrt kjøpt som det står skrevet.

Dette er altså Veien, den eneste løsning for det syndige menneske, Jesu blod! Det er det som knytter oss til Gud i et inderlig, fortrolig samfunn. For hvor dette blod, Jesu blod, er, der er ikke noe skille mellom Gud og synderen, men det er omgang, fritt og fortrolig, som far og barn. Uten dette blod, derimot, finnes ikke samfunn med Gud. Alt er urent og tilsmusset for Hans hellige åsyn, og det må bli dom! Det ser vi her, når det gjelder den ene uten bryllupsklær. Som altså møtte Gud på et annet grunnlag, for det er nettopp hva det her er tale om. Han møtte Gud i sin egen rettferdighet. Og egenrettferdighet er i bunn og grunn forsvar av sin synd, midt imot Guds åpenbarte sannhet, og det kan et menneske ikke møte Gud på. Det er fiendskap imot Gud. tenk bare på en så enkel ting som dette, at - jeg kom jo! Jeg lød jo kallet, og kom! Det må da være nok! Men legg merke til at kongen ikke spør etter det, men "hvordan kom du gjennom porten"? "Hvordan er du kommet inn her?" Ved porten står jo mine tjenere og deler ut bryllupsklær, men du er altså uten! Hvor har du da steget inn? Her kjente mannen dommen i sitt hjerte - han tidde! Han hadde gått utenom Ham som sier: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg!" og han visste det, derfor tidde han. Dette hadde denne mannen  forkastet i sitt hjerte, det er nemlig der synden sitter, og det er det som renses ved troen.

Å høre kallet, og komme, og endatil en grundig omvendelse kanskje, på toppen av det hele, det må da være drakt god nok? Men leste vi ikke - Alt er ferdig? v.4. Å jo, og nettopp det er snublesteinen.

Det var kongen som hadde gjort i stand til bryllup. Han hadde gjort alt som skulle til for at disse uverdige skulle kunne komme. Drakten var ferdig for dem, drakten som skjulte alt deres eget, både godt og ondt. Og så vil du komme på et annet grunnlag?

Det er jo dette som ofte forkynnes i dag: Ta imot kallet, så er du frelst! Men hva er det å ta imot kallet? Det er å få skjule seg i Jesu vunder og sår. et "ja til Jesus," er nødvendig, omvendelses behov, men det er ingen som blir frelst ved sitt ja til Jesus. Hva er vel vårt ja verd, egentlig? Du ser det bl.a. på skilsmissestatistikken i dag. Og du kjenner vel til forskjellige tildragelser i ditt eget liv også i denne sammenheng? Men jeg mente det så vel da jeg lovte det! Folket som ropte Hosianna! den ene dag, og Korsfest! den neste. Peters løfter om å stå med Jesus like i døden, om så var, og så Peters ynkelige fornektelse, for å nevne noe. Hva hjelper det om bedehus og forsamlingshus fylles med slike? Vi leser jo her hvordan det ender. De arver ikke sammen med Jesus, for de er ikke Hans brud, og Faderen kjenner dem ikke.

Men hør så Skriftens ord: Det lød et ja, i himmelen! Dette blir ofte fremstilt som at Faderen spurte Sønnen: Er du villig til å gå? og så svare Han, ja! Ikke vet jeg hvor det står, men om det gjorde det, så var det i tilfelle for å kaste lys over Sønnens villighet, for her har naturligvis vært en evig samklang mellom Faderens og Sønnens vilje i dette. Frelsen er noe som oppkom i den treenige Guds hjerte. Det har lydt et trefoldig ja, i himmelen fra evighet av. Din forløsning lå ferdig i Guds hjerte, fra før verdens grunnvoll ble lagt, og så kom Han til fastsatt tid. Fryd deg Sions datter, se, din konge kommer til deg. Til deg!

Og hvorfor kom Han så? Jo, for å betale hva bruden kostet! Prisen var Hans eget blod. Det er så betalt for oss. Det blod som rant på Golgata, kan aldri i evighet miste sin verdi for Gud. Han vet å verdsette det. Han kjenner dets verd. Så hver den som møter Ham på denne grunn, dømmes av Gud å være fullkommen.

Her leser vi om en som ikke var det v.11, og tenk du, her var nok Judas til stede og hørte denne lignelsen. Han, om hvem Jesus senere sier: "Dere er alt rene pga. det ord som jeg har talt til dere - dog en er ikke ren." Og da forstår vi hvorfor det hadde med Jesu ord å gjøre. Det fant ikke rom hos Judas, så han lot seg ikke rense!

Jesus sier:" Jeg er kommet for å søke og frelse det som var fortapt." Han kom til oss som var utenfor i fortapelsen. Å være fortapt, er jo det samme som å være utenfor, utestengt. Han kom altså ut til oss! Evangeliet er som allerede nevnt, for dem som er utenfor.  Evangeliet har ingen annen adresse, og finner ingen annen klangbunn, enn fortapte hjerter. Som Jesus sier: Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere."

Han talte med fariseerne og de skriftlærde, de religiøse i Israel, og Han talte til synderne, de syke og de nedtyngede. De sistnevnte helbredet Han, og han talte vennlig til dem, han åt med dem, og viste dem vennskap. Han lokket dem til seg, for å lukke dem inn - Han hadde løsepengen! Slik var Han mot dem som var utenfor, men de andre, hva så med dem? Jo, Han forsøkte å jage dem utenfor - ut av den rollen de hadde tiltatt seg. Se, hvordan Han møtte Nikodemus (Joh.3). Satte ham utenfor! Og hvorfor gjorde Jesus det? Jo, fordi evangeliet er for dem som er utenfor. "Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1 Tim.2,4), men for dem som har tatt seg inn, og derfor mener å allerede forvalte sannheten, er det ikke noe evangelium!

Evangeliet er ikke for dem som er innenfor. derfor må Gud drive slike ut igjen, for at Han ved evangeliet kan få føre dem inn. Da er de virkelig innenfor. Det er jo evangeliet som er en Guds kraft til frelse. Men hva skal en rettferdig med evangeliet? For dem finnes altså ingen kraft til frelse, bare et fåfengt håp, og det er altså det verste som kan hende et menneske v. 12 - 13. Du kjenner deg ofte så dømt i ditt hjerte for hva du er av naturen, og du er i ferd med å bli motløs kan hende? Nei du, takk Gud for at det er slik

Evangeliet har nemlig bare med syndere å gjøre.
Hvordan har du kommet inn her? Jo, jeg kom til meg selv, der ute i elendigheten, så tilsmusset og uren av syndens beruselse, og så fikk jeg høre om en drakt som gjorde den fullkommen ren som ble kledd i den. Det måtte vel være eventyr? men jeg begjærte den av Ham og så fikk jeg se, at den var gitt meg i Ham fra evighet av. Ja, Gud har kledd meg i høytidsklær, den dag Jesus sto opp fra de døde var den ferdig for meg.

Men om denne i teksten vår står det altså: Han tidde! Han kunne ikke svare slik, for han hadde gått utenom. Det var et ord i innbydelsen han ikke hadde hørt og grepet: Alt er ferdig! En stirrer da på Jesu kors med blinde øyne. Ser ikke, og hører ikke hva som blir talt: "Se, nå er alt ferdig!" Nå kan du komme, hvem du så er!

Skulle Jesus si - "Kom!" Og når du så kommer skulle Han si: "Gå bort!" Skulle det være et narrespill det som skjedde på Golgata? Skulle Jesus kalle deg, uten å ha et grunnlag ,du kan møte Gud på? Det er grunnlaget det står eller faller med, forstår du! Det er her de mange trår feil, Jesu kors!

Der, på korset, skjer noe som har evighetsbetydning. Noe som ikke kan gjøres om, og dette faste sikre, er ditt frelsesgrunnlag! Gud er forsonet, roper det til deg. Og det ikke pga. dine gjerninger, med ved Jesu kors, ikke pga. dine gjerninger, men ved syndenes forlatelse.

Tenk da på den blinde verden den verdslige og den religiøse, i syndens rus, raver mellom graver, som det heter et sted, og ser ikke veien, og hvor det vil ende v. 13.

Dette er ikke etter Guds hjerte, det er tvingende nødvendig. Her møtes synd og hellighet, begge utilslørt. Det er hva vi er vitne til.

Måtte vi få høre om bryllupsdrakten tidsnok, det eneste som berger oss.

"Nåden er fri, og eg kviler meg der, slik som eg er!"

E. K.