Kraften av Lammets blod!

Ef. 3, 16

   Jeg ber om at Han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske.

   Det første som må prentes inn i din bevissthet, du som har tatt din tilflukt til Jesus, fordi alt annet brister – det er dette at du allerede er frelst ved Jesu stedfortredende gjerning! Du har fått del i denne frelse helt og fullt ved din tilflukt til denne stedfortredende gjerning – en tilflukt som jo nettopp har sin grunn i erkjennelsen av det totale og uopprettelige syndeforderv! Denne erkjennelse har jo nettopp denne konsekvens – denne følge – at du ikke lenger venter deg noe godt av ditt eget.
   Men noen mener og hevder at denne nåde – dette evangelium – heller ikke virker noen forandring i våre liv. Da er man kommet langt bort fra sannheten, og har i sin «evangeliske» iver begynt å løpe motstanderens ærend. Det sier seg selv at et budskap fra dødens fyrste ikke bærer liv med seg, men nettopp død og fortapelse.
   Mange mente på apostlenes tid, at det var dette de evangeliske kristne lærte – noe Paulus blankt avviser, idet han skriver til romerne: «Skal vi ikke da like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det – slik vi spottes for og som noen sier at vi lærer? Rettferdig er den dom som rammer slike!» (Rom. 3,8).
   Her er altså tale om bevisst og villet synd, til tross for erkjennelsen av at det er synd i Guds øyne.
   Nei, en kristen skal selvsagt ikke leve i det Hans frelser måtte dø for å fri ham ut av! Han skal tvert imot vende seg fra alt han erkjenner som synd i sitt liv – vende seg til den Herre som frikjøpte ham så dyrt fra dette, for å «finne nåde til hjelp i rette tid!» (Hebr. 4,16). Det vil si syndenes forlatelse! Det finnes ingen annen redning fra synden, for det falne menneske! Dit vender han seg i likhet med salmisten, profeten og kongen David med bønn endatil for den synd han ikke ser og erkjenner som synd, men som han likevel vet er der: «Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!» Eller lønnlige synder, som det tidligere var oversatt. (Slm. 19,13). Synden er for en kristen som ild og vann – man kan falle i det, men må ut av det så snart som råd! Dette har du vel hørt sagt? Men det er mer enn et fromt sitat, det beskriver virkelighet!
   Kan du lese slikt av salmisten David, og likevel tenke at en kristen kan leve helt ubesværet i synd? Nei, det var kommet noe inn i Davids liv, og hjerte som forandret alt i denne sammenheng! «- du er hans (Potifars) hustru. Hvordan skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» (1 Mos. 39,9). Dette er Josefs reaksjon, når Potifars hustru vil forlede ham til hor.
   Var det likegyldig for Josef dette, for han hadde jo en så nådig Gud? Nei, tvert imot – det var nettopp det som skapte reaksjonen hos ham: Guds nåde mot ham!
   Men nå er ikke en troende alltid like våken, observant og klarttenkende som det Josef er her, og før du vet av det, har du falt. Hva da? Det er nettopp her det ekte skilles fra det falske! Det er ikke hvorvidt et menneske i fristelsen faller eller står, som er det avgjørende, men den sinnets innstilling overfor Gud, overfor seg selv, og overfor synden selv, som åpenbares! Det vil si, den sinnets innstilling som nettopp nåden – evangeliet – har virket.
   Svar ærlig – om du kan – du som hevder at en kristen skal se en stadig fremgang i rettskaffenhet og rettferdighet i eget liv: Tror du Josef anså seg som rettferdig i Guds øyne, ved egen gjerning? Tror du Daniel – denne tvers igjennom hederlige mann – så seg som rettferdig i den Allmektiges øyne? Du kan lese hans bønner, så får du et klart svar på det!
   Nei, dette ditt gamle menneske kan aldri bli fromt og godt i Guds øyne, det kan ikke forbedres til å elske det som er av Gud og hate det som er av verden! Og når dette nå engang er situasjonen fører de mennesker inn i forvirring og fortapelse, de som hevder et slikt helliggjørelsessyn! For den som er av sannheten vil aldri kunne se seg selv slik – han er tvert imot våken for dette gamle menneskes mange slags utslag! Dets mange onde utslag! Det er umulig for ham å finne noen slags trøst i noe av sitt eget – han finner kun trøst i «forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse, etter Hans nådes rikdom.» (Ef. 1,7). Og nettopp i det ordet – budskapet – er Guds kraft virksom til styrkelse av det indre menneske! Hvem av dem som har fått nåde til å tro evangeliet, kjenner ikke til denne kraft – denne glede – denne fred?
   Her tar Herren seg av sine idet Han overvelder dem med nåde! Å få se nåden slik at du vandrer i nådens forundring, det er det saligste et menneske kan oppleve på jord! Der virkes også helliggjørelse! Kjærlighet til Gud! «Vi elsker fordi han elsket oss først.» (1 Joh. 4,19).
   Vi ser ikke alltid dette så klart – men det er likevel dette, og ikke noen egne krafttak som virker at du også ønsker å leve etter Guds vilje, sukker over deg selv, verdens tilstand i det åndelige mørke osv. Det er kommet en ny erkjennelse i ditt hjerte: «Jeg er elsket av Gud! Det helt uten grunn i noe av mitt eget, og til tross for alt mitt eget!» Det er et lys som slokker all anklage og bryter syndens makt – dens makt til å fordømme!

   Den Guds kraft som er virksom i evangeliet, har frelst meg og stilt meg ren og rettferdig innfor Guds troen – frifunnet av Gud! Er det også den samme kraft som virker bevarelse og helliggjørelse? Det er et spørsmål det er svært viktig å finne et sant og rett svar på!
   La oss bare sitere noen vers fra Bibelen selv – og la det være svaret: «Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag.» (2 Kor. 4,16). Det fornyes! Det er en kraft virksom her! Det er snart for oss å miste motet, når vi erfarer vårt «ytre menneske,» med all dets skrøpelighet – derfor peker apostelen på den Herrens gjerning som skjer til tross for dette.

   «- og blir styrket med all kraft etter Hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet.» (Kol. 1,11). Her ser vi igjen denne kraft virksom – Hans kraft!
   Du kan høre vitnesbyrd av eldre kristne: «Nå er det 60 år siden Herren møtte meg, og jeg er fremdeles en kristen! Det er uforståelig, for livet mitt har bare vært svakhet, vingling og å, så mye synd!» Ser du?

   «Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, Han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere.» (1 Pet. 5,10). Han skal!

   «Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!» (2 Tim. 2,1). Men er det ikke du som skal be Gud om kraft – og når du har fått denne «kraft,» skal du gå frem i seier og overvinnelse? Her ser du hvilken kraft det virkelig er tale om!

   «La dere ikke føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer. For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har vært til noen nytte for dem som har gitt seg av med det.» (Hebr. 13,9). Her er det tale om nådens evangelium kontra avgudsdyrkelsen – lovgjerninger! Styrket ved nåden! – Takk Gud!

   «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.» (Tit. 2,11-12). Kan det være noen tvil om at evangeliet – nåden – virker forandring? Problemet som ofte oppstår når vi hører slikt er at vi begynner å lete etter disse nådens virkninger hos oss selv. Og når vi ikke synes å finne det, begynner vi selv å skulle virke noen forandring.

   Vel, gir nå dette mitt liv som kristen meg noen rettferdighet innfor Gud? Er det sant at jeg allerede er rettferdig for Gud, ved min tilflukt til Jesus – det vil si Jesu rettferdighet – hva er da dette? Er det en rettferdighet Gud regner med i tillegg til Jesu rettferdighet, som jeg alt eier ved troen? Er det en rettferdighet ved siden av Jesu rettferdighet?
   Det Gud virker i en kristen gir ham ikke noe mer innfor Gud, enn hva han allerede eier ved troen på Jesus – det er jo nettopp Jesus – Han som allerede bor i ditt hjerte – som vinner skikkelse!
   Det er Han som gjelder i menneskets sted i alle sammenhenger! Det er bare Han som blir stående igjen med æren – all ære! «Og menneskets overmot blir bøyd, og mennenes stolthet blir ydmyket, og Herren alene er høy på den dag.» (Jes. 2,17). «Menneskets stolte øyne blir ydmyket. Mennenes stolthet blir bøyd, og Herren alene er høy på den dag.» (Jes. 2,11).

   Vit at det er nåden alene som frelser – også i dag, når du vender deg bort fra det som er Gud imot, til det som er etter Hans vilje!

E.K.