La dere ikke legge under trelldommens åk

1. Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. 2. Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere. 3. Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven. 4. Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden. 5. For i Ånden venter vi ved tro på det som rettferdigheten gir oss håp om. 6. For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet. 7. Dere løp godt! Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten? 8. Denne overtalelsen kom ikke fra Ham som kalte dere. 9. En liten surdeig syrer hele deigen. 10. Men jeg har den tillitt til dere i Herren, at dere ikke vil mene noe annet. Men den som forvirrer dere, skal bære sin dom, hvem han så er. 11. Men jeg, brødre - hvis jeg ennå forkynner omskjærelse, hvorfor blir jeg da ennå forfulgt? Da er jo korsets anstøt gjort til intet. 12. Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere! 13. For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.  Gal. 5,1-13

Arme galatere, slik kan en vel trygt si det. De som hadde skuet inn i frihetens fullkomne lov (Jak. 1,25), de var nå forført. Den vei Paulus hadde ledet dem inn på, den ble etter hvert for smal for dem. Det ble med dem som med israelsfolket i ørkenen. De lengtet tilbake til «kjøttgrytene i Egypten»

Paulus må rope ut her - til frihet har Kristus frigjort oss! Og det er ikke noen uopplyste hedninger han roper til, men det er mennesker som har sett inn i evangeliets hemmelighet. Det var ikke bare lærdommer de hadde tatt imot fra Paulus, men det var Åndens åpenbaring.

Nå har noen «særlig åndelige», fått vrangsnu dem, så aldeles, at Paulus må forsøke å rope til dem på ny det budskap de engang ble frelst ved. Å du, for en nød!

Og de som kom og forvirret dem, sa: 
Ja visst gjelder "dette med Jesus," som Paulus har lært, men Paulus går for langt i dette. Det er nemlig mer! Vi må også holde loven. Du kan vite Gud vil vi skal holde loven! I dag ville vi vel si: 
Du må også leve som en kristen. Og det er jo sant i en rett sammenheng. Hva vil det så si å leve som en kristen? Jo, det er å ta imot Guds ord i lov og evangelium. Det som dømmer meg for min synds skyld, og det som frikjenner meg for Jesu skyld. Å vandre som en kristen her i verden, det er å vandre i evangeliet. Det er å se hen til Jesu liv, ifra Hans fødsel til Hans død, oppstandelse og himmelfart, og akte det for nok for sin egen del. Nok!

Paulus taler her om lydighet mot sannheten. v7. Og sannheten er som to motpoler, alt ettersom den lærer om mennesket, og om Gud og Hans frelse. Helt og fullt fortapt i meg, helt og fullt frelst i Jesus.

Det er når det blir rokket ved dette helt og fullt, i den ene eller den andre sammenheng, at det skjer som Paulus her beskriver:  
«En liten surdeig syrer hele deigen». v9. Og så går det evig galt med det menneske.

Det er av og til at et befengt lem må skjæres av for å berge resten av legemet. En må være «hard med seg selv» her, m.a.o. Skriften taler om å ta til fange enhver tanke under lydigheten mot Kristus, og rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud.

Og så skriver apostelen her om dette som var kommet inn i Galatermenigheten:
«Denne overtalelsen kom ikke fra Ham som kalte dere». v8. Det er altså ikke slik dere har lært Guds frelse å kjenne!

Jeg har lært en Gud å kjenne, som var som ild for meg. Og det har du også, dersom du lever med Gud i dag. Du lærte Ham å kjenne etter loven. Kunne du leve med Ham? Ble Han deg til liv? Nei, du gikk nedtrykt, urolig og fredløs. Han var så vrang. En kom liksom ikke på talefot med Ham. Han møtte deg bare med spørsmål:  
«Har du bedt i dag? Har du lest? Har du vitnet for noen? Lever du som kristen? Elsker du meg, virkelig? Er ditt hjerte rett for Gud?» osv. Du på din side ville gjerne være en kristen, så langt du forsto, men Han var ikke fornøyd med det. Du skulle praktisere! Ikke bare ville! Du skulle være lydig!

Ble Han deg til liv? Ble det slik at du noen gang gledet deg i Herren? Jo da, du kunne vel kjenne en viss glede og tilfredsstillelse, de ganger du syntes det hadde lykkes et stykke på vei, men gledet du deg noen gang i Herren? Det er jo de troendes styrke! Neh. 8,10. Nei, du gikk der så tung og sukkende under alle de krav som var lagt innover deg. Og de samme krav du selv levde under, la du på dine medvandrere.

Nei, Han ble deg så visst ikke til liv, men Han ble deg til død! Og overalt hvor du møter denne Gud, som presenterer for deg en uoppfylt lov, tar Han gleden i fra deg, og gir deg død og sorg og fortvilelse i stedet! Du er under loven! Under forbannelsen! Og du som engang har sett inn i friheten, hva vil du med denne Gud? Hva venter du deg? Er det ikke heller slik, at hver gang du møter Ham, så flyr du hen til den Gud som har åpenbart seg i evangeliet? Enkelte søker Gud slik Han åpenbarer seg i loven, og den tilstand av uro og indre dom over sin synd som det medfører. For dette blir for dem en bekreftelse på at de lever med Herren, at de slik «sørger over» sine synder. Det de ikke forstår, er at de kun har med Guds vrede å gjøre! De har kun ro den tid de er borte fra Gud. De lever med Guds vrede slik den åpenbares under loven, dette som også de troende kjenner vel til, og som forårsaker at de flyr inn i evangeliet.

Sannheten er jo nemlig den, at denne lovens Gud, som jo også er den sanne Gud, er ute av stand til å frelse deg. Han ville ødelegge deg. Ja, Han ville være for deg en fortærende ild. Rom 8,3 a og Hebr. 12,29.

Skulle du og jeg kunne bli berget og få møte Ham med frimodighet, mens vi ennå hadde synd (for det har vi), så måtte Han ta vår synd bort på en slik måte at den ikke lenger kunne tilregnes oss. Så ble det veien Han gikk. Derfor er Han åpenbart i verden for å ta på seg, og bort, verdens synd. Din synd! Ja, nettopp den du har kjent på i dag! Tilregnes deg ikke, for Jesu skyld! Regn nå med det! La Han nå få overtale deg! Hører du ikke Guds ord?

Hva skal vi så rose oss av, uten av Jesus Kristus og Ham korsfestet? Eller er du rettferdigere enn andre mennesker du? Er du som Jesus? Han som ikke søker rettferdige, men gir syndere livet for intet.

Tenk deg nå at du satt fengslet, dødsdømt, og nå var dagen kommet, da den helt rettferdige dommen skulle eksekveres. Så kommer vokterne og henter deg, men ikke for å føre deg i døden, men for å vise deg et underlig syn. Der i galgen henger et dødt menneske i stedet for deg! Du kjente Ham ikke, men Han kjente deg! Å du, hvor mange som ikke kjenner sin frelser! Så kunne du gå fri ut gjennom fengselsporten.

Fra den stund av, så ville livet ditt blitt som et liv etter døden. Hver morgen du slo opp øynene til en ny dag, ville du være deg bevisst, at denne dagen opplever jeg ene og alene p.g.a. en stedfortreder. Slik roser en troende seg alene av Jesus Kristus og Ham korsfestet!

Det er jo også det som står skrevet, at vi er gått over ifra døden til livet, ved Ham. Syndelivet mitt, alt dette som veller fram fra mitt naturlige menneske, enten det kler seg i hellige gevanter, eller åpenbare synder, det døde der på korset i en stedfortreder. «Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg». Gal. 2,20 b.

Det er blitt et helt nytt liv. Et liv etter døden. Og dette livet, det er Jesus! Dette mitt gamle menneske som hadde syndet slik, at det var dødsdømt, det døde der, på korset. Og når Jesus stiger av graven, så har jeg fått et nytt liv.

Det var jo for meg.

Visst forsøker dette dødens legeme igjen og igjen å reise seg og ta over, slik som det faktisk hadde skjedd hos galaterne, men jeg skylder det ikke noe.

Det hender at dette dødens legeme kler seg i åndelighet. Du kan møte mye av det, men det er som om «duften» (2 Kor. 2,16) ikke blir den rette. Det er noe som mangler. Vitnesbyrdet blir ikke om Jesus. Dette kan være så fint, at det ofte må en særskilt nådegave til for å avsløre det. Noen slike var det som var kommet til galatermenigheten.

Vitnesbyrdet om Jesus! 
Tenk Han bar mine synder på sitt legeme, og det er nok! Dette som synes så urimelig for følelse og fornuft. Det er nok. Korsets anstøt, som Paulus skriver om her, v.11. og som han var forfulgt for. At der, på korset, døde dette som du så gjerne vil sette din lit til. Nemlig kjødet. Tanken, fornuften, viljen! Det kan jo bare vekke forargelse dette budskap, hos den som ennå har noen tro til kjød, og dermed også bevirke det apostelen gjør oppmerksom på her, nemlig forfølgelse. Og dersom du på forhånd hadde tenkt deg ut hvem som da ville bli dine forfølgere, så vil du kunne få deg en stor overraskelse, men det skal vi ikke ta for oss her.

Men om dette er til stor forargelse for den egenrettferdige, så er det for synderen, han som kjenner hjertedommen svi dypt der inne, et velsignet budskap. Ja, fullstendig legedom! Det er ikke alltid jeg kan tilegne meg det som jeg gjerne ville, (ja, når kan jeg det forresten?) men jeg takker likevel Gud for det.

«Skjønt jeg ei kan tro det som jeg ville, er dog saken alltid like sann», synger Lina Sandell. Alltid like sann! Jesus har hengt der, og det kan ikke gjøres om. Han kaller mennesket ved navn og forkynner: 
«For deg!» Det er et Guds kjærlighets verk for sin kjære skapning. Den var Ham så kjær at Han løste den ved sitt eget blod! Den høyeste pris som kunne gis, og det ikke p.g.a. hva skapningen er i seg selv, men Han utvalgte deg i Kristus fra evighet av til å bli likedannet med Hans Sønns billede (Rom. 8,29), og det bilde Gud der ser, det er det Han stunder etter å virkeliggjøre. Nei, ikke det du er i deg selv, det kommer overhode ikke i betraktning, men hva du er i Jesus.

Jeg fatter det ikke, men det har da heller ikke Herren forlangt av meg. Han bare forkynner meg, at det er slik og vil selv sørge for at vi får helt og fullt del i det Han selv har kjøpt oss så dyrt, om vi ikke, som galaterne her, kaster vrak på det.

Så ville de altså streve seg fram ved egne gjerninger, egen hellighet, og ved ytre tegn. Merk deg det - det som synes for mennesker.

«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk». v1.

E.K.