Lovens gjerning

«For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn. Gal. 2, 21

Dette er et, for mennesket, underlig ord, om det virkelig ville stanse opp for det. Det taler jo imot det naturlige menneske. At et menneske ikke kan oppdras til rettferdighet! Men er det ikke det all oppdragelse tar sikte på da, ellers er det vel meningsløst? Ja visst kan hender og føtter oppdras til å holde seg borte fra åpenbare synder til en viss grad, men er vedkommende dermed rettferdig? Og det er dette Herren i sin lov taler om; å være rettferdig. «Dere skal være hellige, for jeg er hellig.» 1. Pet. 1, 16.

Derfor akter ikke Gud på de ugudeliges gjerninger, for Han ser til hjertet, og finner Han da rettferdighet? Å utføre det en mener er rettferdighet kan ikke forandre selve personen. Tvert imot, når den urettferdige utøver «rettferdighet» under trussel om straff, eller løfte om belønning, eller rett og slett for å sole seg i sin egen rettferdighet, så er det skuespill, hykleri, som foregår, og skulle Gud ha behag i det?

Jeg traff en gang en, som ga uttrykk for «bekymring» overfor enkelte medvandreres lettsindighet. Jeg prøvde meg frempå med at de kanskje ikke levde i evangeliet? Men nei, jeg forsto ganske snart, han mente det var loven som manglet. Her åpenbares en bunn falsk og ubibelsk forståelse av hva loven og dens hensikt i virkeligheten er, som igjen grunner seg på at en selv ikke lever i erkjennelse av sannheten.

Kan loven fjerne lettsindighet? Er rettferdighet å få ved loven? Nei, langt ifra! Tvert imot! Den åpenbarer og vekker til live synd, og som sådan er den nødvendig i forkynnelsen. Rom. v. 7, 5. Skal forkynnelsen vekke til live synd? Ja, for at mennesket skal få se og erkjenne sitt nådebehov!

At loven ikke kan forhindre synd, får vi et klart eksempel på i 2. Mos. 19 ff, da Herren stiger ned til folket på Sinai. Da den hellige Gud åpenbarte seg i sin hellighet, var folket ved å forgå av redsel og ba om at Moses måtte være mellommann. Da talte Herren bl. a.: «Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde.» Så stiger Moses opp til Herren på Sinai berg, og blir der 40 dager og 40 netter og får steintavlene. Men hva finner han når han stiger ned til folket igjen? De har i mellomtiden støpt seg (gjort seg) en gullkalv, som de tilber! Lengre hadde ikke den veldige opplevelsen av Guds hellighet ved Sinai drevet det! Og lengre kan ikke loven drive det i dag heller.

Stikk imot hva vi tenker, at loven skal frembringe rettferdighet, alvor og rettsinn, så skal den frembringe synd. Ja, SYND! Dette er det mange som ellers regner seg som kristne som ikke har det minste kjennskap til, og ikke kan begripe. De åpenbarer bare ved dette at de ikke kjenner til det å dø ved loven. Gal. 2, 19. Men ved sine påbud og forbud vekker den alskens begjærligheter! Rom. 7, 8. Den er syndens kraft! 1. Kor. 15, 56. Ja, det er vel syndserkjennelsen og angeren som skal bli stor ved loven? Nei, SYNDEN! Rom. 7, 13.

Det er lovens gjerning, å gjøre selve synden stor! Å vekke lystene i deg, så du kommer i fall, og så fordømme deg, inntil den med sitt lys har trengt helt inn til gudsfiendskapet som ligger skjult der dypest inne i deg.

Ja, men når dette har skjedd en gang, eller ti, eller kanskje hundre ganger, lysten har ført til fall, anger, fortvilelse, bønn om tilgivelse o.s.v. da er det vel endelig blitt alvor for deg, så du skyr synden? Nei, det kan enhver som har hatt med loven å gjøre vitne om. Jeg hadde knapt reist meg av det ene fallet, fast besluttet på å kjempe alvorlig imot neste gang, før jeg gikk lettsindig inn i neste fall!

Dit kan loven føre det, og ikke lenger. Den virker ikke rettferdighet, men synd. Du reiser deg, den legger deg ned, du reiser deg igjen, den legger deg ned igjen osv. Dette er å være i fengsel under loven. Og det er til slike Herren har et godt budskap: «Se, jeg er Veien!» Jesus har oppfylt loven, og er død for dine synder.

For de sanne troende, de som i sin samvittighet er løst ifra loven, er loven også nyttig til mer, ja mer enn nyttig, (den sanne troende elsker Guds lov, Rom. 7, 25), og den er som en rettesnor for den troendes liv. Men armt er det menneske som her glemmer at han har med loven å gjøre, så han slipper den inn i samvittigheten, og lar den få felle sin dom der, i mitt forhold til Gud. Han faller ut av nådestanden, Guds velbehag og barnekåret og inn under Guds forbannelse.

En har sagt det slik: «Blir Ikke loven nådeløs, så blir heller Ikke evangeliet lovløst.» Og det er sant, da har du i virkeligheten ikke med loven og evangeliet å gjøre i det hele tatt, men forfalskninger. For loven er nådeløs, og evangeliet er lov løst!

Den falske forkynnelsen av lov og evangelium, fører til minst to tragiske forhold iblant oss. Noen ender i egenrettferdig fariseisme, da de synes det lykkes for dem etter hvert i det ytre liv, og enda deres tanker synes dem å være svært så moralske og rettsindige.

Tenk om det på regnskapets dag skulle bli åpenbart at det var dit min forkynnelse hadde ført folket! Jeg hadde formidlet trelldommens ånd, og ikke barnekårets And, fordi jeg ikke hadde hørt og gitt akt på Jesu ord; « - uten meg kan dere intet gjøre!» Joh. 15, 5.

E.K.