Lyset i mørket!

«Hvem blant dere frykter Herren og hører på Hans tjeners røst? Når han vandrer i mørke, og intet lys skinn er for ham, skal han sette sin lit til Herrens navn og stole på sin Gud!» Jes. 50, 10.

Ja, hvem kjenner seg vel ikke igjen i dette? Det er intet lys som skinner.

Sola om dagen, den skinner. Ved høylys dag, ja da har du utsynet, da ser du vidt omkring. Slik kan det være for en kristen nå og da. Guds nådeord er følbart levende for hjertet. Da forstår han ordet - «Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys -.» Stort! Da er det lett å vandre som kristen. Da er det liksom lyst både i deg og om deg, og synden og mørket synes så langt borte. Lyset skinner!

Sånn er det ikke når du sitter i mørket med et lite bluss. Det «skinner» ikke. Nettopp det lille blusset gjør at mørket omkring en synes ennå mørkere. Og da tenker du som så: «Går også dette lille blusset ut, da tar mørket fullstendig overhånd.» Da blir det helt mørkt!

Slik kan det også være for en kristen i hans åndelige liv. En synes en har kjempet og stridt forgjeves. Synden og mørket ser ut til å ta fullstendig overhånd. Evangeliet er liksom bare et slikt lite bluss i mørket, men det skinner ikke! Det ser tvert imot ut til å slukne helt ut. Om du leser og gransker i Ordet, ber til Herren, eller hva du nå gjør, så vil liksom ikke lyset bli større!

Så går du omkring om dagene da, og kjenner deg verdslig og syndig, kald og tom. Når du møter andre troende og de taler om åndelige saker, så taler vel du også med som før, men hjertet er ikke med. Og så er det en stemme her inne som sier: «Jeg er visst bare en hykler.» Og så blir også det et slikt kaldt gufs som truer med å slukke lyset helt ut. Hva gjør du i slike tider? Jo, jeg vet hva du gjør dersom du lever med Herren og er en av dem Han tar seg av. Du kaster stadige blikk etter evangeliet. Om ikke det/Han kunne begynne å skinne igjen. Slik blir det altså åpenbart hvorfra du venter deg det gode. Du gjør tross alt det som Herren i dette verset hos profeten oppfordrer deg til å gjøre - setter lit til Herrens navn. Det er dette Herren sier: «Bli ved dette som for deg synes som et bluss, til det lysner igjen. Gi deg ikke ut på leting i mørket omkring deg, som om det var noe å finne der. I all denne falske åndelighet f.eks. Det er mange stemmer som lokker i dette mørket omkring oss. Mange forskjellige røster, men, den som frykter Herren hører «på Hans tjeners røst,» som sa: «Dette er mitt legeme som blir gitt for dere» og «denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.» Dette budskapet fra Jesu munn, det er lyset som skinner i mørket! Herrens navn er lyset, og Hans navn er det samme som Hans person og Hans budskap. Den som kjenner budskapet, kjenner Herrens navn, og til dette navn skal han sette sin lit.

Jesus - Guds frelse, Immanuel - Gud med oss. At Gud ble kjød og tok bolig iblant oss, det er Hans navn. Det er ikke mulig å kjenne Gud på annen måte, enn ved dette at Han ble kjød og sonte våre synder som mennesket Jesus fra Nasaret.

Jesus sier at Hans disipler hadde fått Faderens navn åpenbart. De hadde altså lært Faderen å kjenne ved Jesus. Ikke det at Jesus fortalte dem om Faderen, men ved at Den Hellige Ånd kastet lys over Jesu person, så de så - dette er Faderen åpenbart i verden! Tenk, Skaperen åpenbart som skapning! Har du og jeg fått se hvem Jesus er, da er vi på vei til himmelen.

Det står om Gud, at da Han forkynte vår frelse ved Jesus Kristus - løftet til Abraham - sverget Han ved seg selv, da Han jo ikke hadde noen større å sverge ved. Hebr. 6, 13.  Dette er sterke ord, sterkere enn noe mennesker er i stand til å fatte, men Gud innesto for det med ed, fordi Han ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er.

«Gå bort» og se i Jesu hender, for i de naglemerker du der ser er din sjels frelse, og ikke i noe annet. Når et menneske ikke ser dette, så blir en opptatt med redskaper og virksomhet, og så blir dette brukt nærmest som krykker for det gamle menneske. Det er dette man etter hvert setter sin lit til. Men hva lever du av?

Et bilde blir riktignok alltid haltende, men på gardene i dag så har man mange fine og anvendelige redskaper å hjelpe seg med, men hva hjelp er det i det, om du ikke tar til deg føde om dagen? Du kan ikke leve av redskaper og arbeid, du må ha føde! Så også åndelig. Du må ha åndelig føde. Og åndelig føde er ikke hva du får virke i Guds rike. Det er ikke dette at du leser et avsnitt i Bibelen og ber litt om dagen. Det er heller ikke at du leser mye i Bibelen og ber mye om dagen, uten å ha sagt noe galt om det, men åndelig føde er evangeliet, og bare evangeliet.

Nå er det dermed ikke sagt at det skulle være noe galt i å lese i Skriften for å tilegne seg kunnskap om de mange ting, det er både fint og berikende det, men det er ikke liv i det. Det er det bare i ordet om Jesu stedfortredende gjerning. Da den var en gjerning for Gud i stedet for deg, til din frelse, ja til liv for deg! Der synden er forlatt, der er fallet gjenopprettet, og den som tror står for Gud som Adam før fallet, ja, som Jesus.

Derfor, når du leser Skriften, så søk Jesus! Han er åpenbart i hele Skriften.

«I begynnelsen skapte Gud --». Hvem er begynnelsen? Les Åp. 21,6.

Josva, Jefta, Gideon, David osv. Hvem er de bilde på? Jo, den ene ved hvem Gud skulle frelse folket. Derfor reiste Han alltid opp en, som Han brukte. Videre, Isak løftessønnen, Kanaans land, Adam og Eva som bilde på Kristus og menigheten. Eva kom ut av Adam, og om henne sa Adam: «Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt». Hva sier så Jesus om deg? Hva lever du av? Hans kjød og Hans blod? Moses som går i forbønn for folket da det hadde syndet, hvem er det? Loven sier: «Den som gjør dette skal leve.» Hvem er det? Det står at Gud, Herren plantet en hage i Eden, i Østen. 1. Mos. 2, 8. Ser du Golgata? Den «hage» Gud plantet hvor vi igjen skulle få leve i samfunn med Ham. Og slik igjennom hele Bibelen. Endatil når David utbryter i sine Messiassalmer: «Jeg har syndet!» Hvordan kan Kristus si det? Jo, så helt og fullt ble Han meg og deg, at Han bekjente våre synder som sine, og tok konsekvensen av dem. Nettopp de synder som måtte plage deg i dag. La dem få ligge der hvor Gud, Herren har lagt dem. Nettopp fordi Han helt og fullt tok på seg menneskets synd, og konsekvensen av det, kan Han også forkynne deg i dag: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør!» Det er mitt kjød og blod! Og så er det så mange som går like forbi dette, og forsøker å åpne døren ved så mye annet. Du vet Jesus taler til de som gransket Skriftene fordi de mente å ha evig liv i dem, og så ikke at de vitnet om Ham. Joh. 5, 39. Visst ventet de på Messias og trodde på Ham, som så mange også i dag, men de kjente ikke Ham som åpnet døren ved sitt eget blod. Himmelens dør lar seg ikke åpne ved noe annet. Nei, vi har ikke fått noe annet å rose oss av enn Jesus Kristus og Ham korsfestet. Gal. 6, 14. «Si, kjenner du det skjønne Jesunavnet som til frelse Gud oss gav?»

Det er dette navn du har fått å holde deg til. Om det for deg nå kanskje bare fortoner seg som et lite bluss, så er det dog frelse i dette blusset. Selv om det nå ikke oppleves som et stort lys inni deg, så er det allikevel et stort lys. Det er Herrens navn, Guds evangelium! Bli ved dette lyset, og du vil komme til å nå frem. Så er det da ikke spørsmål om hvor mye du tror, men hvem du tror på. Hvem ditt håp står til.

Dette vitnesbyrdet om Jesus, kaller Skriften, det profetiske ord. Det som Den Hellige Ånd gjennom hele historien har vitnet om. Og, «det er likt en lampe som lyser på et mørkt sted-» 2. Pet. 1, 19. - det er lys midt i mørket, altså - inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i deres hjerter.» Altså, det samme ord som vi leste hos profeten Jesaja. Her midt i dette mørke du ser i deg, og om deg, skal du få ta din tilflukt til Herrens navn. Han har åpnet for deg med sitt eget blod.

Men nå er det mange som ikke ser dette mørke, også av dem som bekjenner kristennavnet. Med et såkalt positivt syn på verden, betrakter de seg selv som verdifulle i Guds øyne ved hva de er i seg selv osv. Du det er et lys som en dag vil gå ut, og du vil bli sittende igjen i et evig stummende mørke. Men ordet sier: «Løft deres øyne til himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røk, og jorden skal eldes som et klede. De som bor på den, skal dø som mygg. Men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes. Hør på meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har min lov i ditt hjerte! Frykt ikke for menneskers hån, og vær ikke redd for deres spottende ord. For møll skal fortære dem som et klesplagg, og makk skal fortære dem som ull. Men min rettferdighet skal vare til evig tid, og min frelse fra slekt til slekt.» Jes. 51, 6-8.

Jesus alene er den åpnede dør! Hvis du opplever å komme til en stengt dør i ditt åndelige liv, da har du kommet til feil dør. For døren inn til himmel og salighet, den har Jesus selv åpnet deg! Og det står at den er åpnet for dem som har liten styrke. Ap. 3, 8. Jeg sier altså ikke at den alltid føles åpen, men den er.

Hvilket salig budskap! Det står om Ham, at Han har nøklene til døden og dødsriket. Og denne døden det er noe du finner der inne i deg selv det, og den vil for evig holde deg fast i dødsriket. Da våre første foreldre falt, flyttet døden inn ved synden, dødsriket ble vårt bestemmelsessted. Men Han har nøkkelen, og vet du hva den heter? «Se, jeg var død!»

Med dette budskap om stedfortredelse og forsoning låser Han seg inn i denne død. Og når Han er flyttet inn, da er det ikke lenger noe dødsrike, men det er liv, himmel og salighet. Himmelen har flyttet inn. Det er hva det vil si, at Han har satt oss i himmelen i Kristus Jesus. Ef. 2, 6. Hvor ordet er, der er Jesus, og hvor Jesus er, der er himlen. Så hør Ordet! Hvor ordet blir hørt og tatt imot, der bor Gud!

«I det høye og hellige bor jeg d.e. i himlen dit vi skal flyttes helt og fullt en dag -» og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for der finner Ordet rom.

E.K.