Min arvedel

Salme 16, 1 - 11

   1. En gyllen sang. Av David.
   Bevar meg, Gud! For jeg tar min tilflukt til deg. 2. Jeg sier til Herren: Du er min Herre! Jeg har intet gode utenfor deg. 3. Jeg holder meg til de hellige som er i landet, de herlige, som jeg har all min glede i. 4. Mange sorger får de som løper etter andre*. Jeg vil ikke utgyte deres** drikkoffer av blod eller ta deres navn på mine lepper. * andre guder ** avgudenes 5. Herren er min tilfalne del og mitt beger. Du bevarer min arvedel. 6. En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv! 7. Jeg vil prise Herren som har gitt meg råd - også om nettene minner mine nyrer meg. 8. Jeg setter alltid Herren for meg. Han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes. 9. Derfor gleder mitt hjerte seg, og min ære* fryder seg. Også mitt kjød skal bo i trygghet. * min sjel 10. For du vil ikke overgi min sjel til dødsriket. Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse. 11. Du vil kunngjøre meg livets vei. Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet.

   En sann og levende troende har nettopp dette ved seg, som et kjennetegn, - at han flyr til Herren, altså tar sin tilflukt til Ham, som vi leser det her. (v.1).

   Noen stiller seg innfor Gud og forlanger av Ham, som om de fortjente noe ut ifra noe ved dem selv. Det skulle da bare mangle om Gud ikke hjalp meg!
   Men hva fortjener vel vi? «Syndens lønn er døden,» sier Ordet. Døden - både den legemlige og timelige, og den åndelige og evige. - Det er hva vi får, når vi får det vi fortjener! Eller skulle Gud være urettferdig, når Han lar mennesket dø!

   Andre tenker som om de nærmest ved en slags formel, som gjerne kalles «sterk tro,» har fått en slags makt over Gud - nærmest et grep på Ham, slik at de kan mane Ham til å oppfylle deres ofte så egosentriske ønsker og begjær. Som om det skulle være tale om en slik ånd i flaske fra Tusen og en natt!

   Nei, «jeg tar min tilflukt til deg,» sier David her.
   Vi kjenner til mye av Davids liv - det var så visst ikke bare lyse dager det. I tillegg til alt det vonde og onde som kom over ham, påført ham av omgivelsene, motstandere, maktsyke fiender og sin egen familie, ble han også stående avkledd for Gud, i all sin egen synd og urettferdighet!
   Har du opplevd det? Vet du da ikke det, at Jesus kom for å tilgi oss og rense oss fra all synd og urettferdighet! - For å sone vår synd og frelse oss fra vår fortapelse. Hvis ikke, vil jeg spørre: Hvilken Jesus er det du har med å gjøre om dagene?

   David hadde vært i skole hos Herren, til behandling - og resultatet hører vi her: «Du er min Herre! Jeg har intet gode utenfor deg.» (v.2).
   Du vet, når vi vil være riktig åndelige, så prøver vi oss gjerne på dette, å sette Gud først. Har du prøvd det noen gang? Det skulle du prøve! Ja, det går veldig dårlig. Da finner du fort ut, hva ditt hjerte virkelig begjærer - og det er ikke Gud!
   Om det i det hele tatt har noe med Gud å gjøre, så er det i beste fall Hans gaver og hva Han kan gjøre for deg.
   Men når Gud tar seg av et menneske, da blir det slik som det David vitner om her i salmen. Ikke slik, at mitt hjerte kommer i orden, på den måte jeg naturlig tenker om disse ting - at det ikke både lokkes av og er opptatt med andre ting fremdeles - for Han fører deg inn i en sann erkjennelse av at det er et synderhjerte du bærer på - men det er blitt lagt ned en erkjennelse i dypet av ditt hjerte, at om du så vant hele verden, så tok du bare skade på din sjel! - At ikke noe av det verden har å byde på kan tilfredsstille hjertets egentlige behov, og frelse fra den fortapelse som synden fører med seg. - Det kan bare Gud!
   Derfor taler Guds ord om å bruke de ting som er i verden med takk - men så lenge denne Guds erkjennelse blir bevart i ditt hjerte, blir du ikke hengende fast i det som før. Du er kommet til sannhets erkjennelse!

   Så begynner han også bønnen sin slik: «Bevar meg, Gud!» (v.1).
   Det er også et resultat av den erkjennelse Gud fører et menneske inn i - som profeten Jeremia uttrykker det: «Jeg vet, Herre, at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.» (Jer. 10,23). Jeg vet, sier han!
   Om ikke Gud i sin nåde bevarer meg, så går jeg tapt! Ikke engang all den kunnskap i Guds ord, du har tilegnet deg, kan hjelpe deg da.
   Det menneske Herren tar seg av, det lærer Han «sannhet i det innerste av hjertet og visdom i hjertets dyp,» som det står. (Slm. 51,8).
   Det er slik Han går frem, når Han vil gi deg, eller formidle til deg, den usigelige gave som vi hører om her: «En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!» (v.6).
   Det er dette apostelen Paulus skriver til kolosserne om: «Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset.» (Kol. 1,12).
   Men hvor er da denne arv å finne? Det vitner også Paulus om: «Nå er denne nåde blitt åpenbart ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring.» (2 Tim. 1,10).
   I Ham er denne arven gitt oss alle, men vi må altså skikkes for den! Vi må settes i stand til å få del i den! Og da må det sies, som det må sies om så mangt i Guds rike: «- da går det rett ofte så underlig til!»
   Hvordan tenker du deg, at det skal gå til? Slik som du så ofte hører det i denne kristelige religiøsitet, som vi så til de grader er omgitt av? - At du må oppnå en viss grad av åndelighet! - Bli flinkere og mer vedholdende i bønn osv.!
   Om disse menneskene bare kunne stille seg selv et logisk spørsmål: Hvordan skal jeg kunne vokse som kristen, dersom jeg ikke allerede er det? Men er jeg det, da har jeg jo allerede fått del i de helliges arvedel i lyset!
   Men hvordan gikk det så til at jeg ble frelst?
   Dersom du hører om, hva slags folk Jesus kom for og søkte, så skjønner du også, at det er bare én måte å bli frelst på. Han sier det med egne ord: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» (Mt. 9,13; Mrk. 2,17; Luk. 5,32). - Og: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk. 19,10).
   Som en fortapt synder innfor Gud, ble denne nåde i Jesus Kristus meg åpenbart!
   Ikke min åndelighet og gode og rette vekst, å nei - men: «Jeg har sett den åpne kilde, Mot all synd og usselhet.»
   Synd og usselhet - det er mitt bidrag her!
   Jeg har ingenting å forlange, ikke en smule å kreve ut fra meg selv, men jeg har fått åpenbart den tilflukt som er gitt meg i Jesus Kristus!

   Så hører vi hvordan David bryter ut i lovsang her, når han får se inn i dette: «Jeg vil prise Herren som har gitt meg råd - også om nettene minner mine nyrer meg. Jeg setter alltid Herren for meg. Han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes. Derfor gleder mitt hjerte seg, og min ære (min sjel) fryder seg. Også mitt kjød skal bo i trygghet!» (v.7-9).
   Herren selv, er blitt min, synderens, tilflukt! Han som i sin hellighet er en fortærende ild imot all synd, - noe mennesker stort sett har glemt i dag, opp til prest og biskop! - Han er blitt den jeg kan fly til, nettopp med min synd!
   Det er hva Gud har gjort, da Han tok min byrde på seg, og naglet den til korsets tre - Han åpnet den kilde som profeten Sakarja hadde spådd om: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.» (Sak. 13,1).
   På den dag! - Ja, det var den dag i historien, da Jesus slepte seg ut til Golgata under byrden av verdens synd og urettferdighet!
   Frelsens dag er altså ikke den dag, da du får lagt av deg dine synder, og likesom kommer i orden - men den dag, da Han åpnet denne kilde der på korsets tre. Han gikk nemlig dit med fremmed synd - ikke sin egen, men din.
   Derfor kunne heller ikke døden holde på Ham, som David vitner om det i denne salmen: «For du vil ikke overgi min sjel til dødsriket. Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse (tidl. forråtnelse).» (v.10).
   Det er denne salme Peter viser til i sin pinsepreken, når han sier: «Ham (Jesus) oppreiste Gud, idet Han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde Ham fast. For David sier om Ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for Han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal rokkes. Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet. Ja, selv mitt kjød skal legge seg til hvile med håp. For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse. Du kunngjorde meg livets veier, du vil fylle meg med glede for ditt åsyn. Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David. Han både døde og ble begravet, og hans grav er her hos oss den dag i dag. Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone, så var det Messias' oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at Hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at Hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse. Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det.» (Ap.gj. 2,24-32).
   Denne Jesus! - Han som David har skrevet om! - Vi er øyenvitner, sier Peter. - Vi har sett Ham oppreist fra graven. - Vi har sett denne Davids profeti gå i oppfyllelse like for våre øyne - ja, vi er øyenvitner om dette!
   Ser du Ham? - Ser du denne din Jesus? - Ham som Gud ikke sparte, men gav for oss alle! - Ser du Ham i dag? - Er Han din tilflukt? - Eller har du en eller annen «kristendom» eller dyd eller religiøs bevegelse, eller egen åndelighet å ta din tilflukt til?
   Når man bygger tilfluktsrom for å verne folk mot bombeangrep, da bygger man ikke barhytter! Det gjorde heller ikke Gud, da Han skapte et tilfluktssted til vår frelse - Han skapte noe som holdt!
   Da Han ofret sin Sønn på korsets tre, i vårt sted, da satte Han ved det en mur omkring oss. Det er om å gjøre, at vi blir innenfor den muren! Den er åpenbart på Golgata!

   Jeg tilflukt hos Jesus har funnet,
En tilflukt i glede og sorg.
For meg har Han kjempet og vunnet,
Forsoningen er nå min borg.
Der finner jeg redning i nøden,
Hvor ille det har gått,
Ja, hvile og trygghet i døden.
For straffen har Jesus utstått.

E.K.