Skikk dere ikke like med denne verden!

" -- men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne. » Rom.12,2.

Guds ord vitner på mange måter om en ny fødsel, en ny ånd og et nytt liv. Her er et av disse steder!

Det lever altså noen her på jord som Guds ord omtaler som nye skapninger. Og da er de altså det!

Kan du tenke deg denne formaningen rettet til et ugjenfødt verdslig menneske? Hvorledes skulle de kunne annet enn å skikke seg lik denne verden? De er jo en del av den. Her må altså ha kommet noe nytt inn.

Grunnen til at Gud taler til oss i formaningsord er at også den som er født på ny fremdeles bærer med seg det gamle menneske, som jo er og blir av denne verden. Og derfor er også faren alltid tilstede for at det kan seire.

Jesus har formant sine til å vokte huset så tyven ikke skal bryte inn og røve det du har fått. Peter bruker sterke ord om dette: «Det er gått med dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og et nyvasket svin velter seg i sølen» 2. Pet. 2, 22.

Tenk deg når du sitter foran TV apparatet f.eks., det er jo veldig aktuelt. Der ser du etter hvert mange ting, og du vet som kristen, at dette jeg nå ser er det som var årsaken til at Jesus måtte gå den tunge gang til Golgata kors. Hele den ånd som disse ting er besjelet av, er den ånd Jesus kom for å kjøpe oss fri ifra med sitt blod. Det er en indre stemme som sier ifra om dette. En uro i samvittigheten. Men nysgjerrigheten er så stor og synden smaker søtt til å begynne med. Og så undertrykker du den stemmen som taler så alvorlig. Tenk her sitter gudsbarnet foran TV'n og underholdes av synd og verdens intetsigende fjas, mens så mange vandrer mot en evig fortapelse! Hva vil du en dag forsvare deg med? Nå nevnes TV apparatet spesielt, fordi det jo er så aktuelt, men det kunne også nevnes mange andre ting fra den kultur som omgir oss. Blader og bøker og ikke minst musikk. Hvordan vil dette ende? «Men enhver som fristes, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død. Far ikke vill, mine brødre!« Jak. 1, 14-16. Tenk død! Det blir altså enden. Gud er m.a.o. ikke ute etter å ta ifra oss noe som er verd å beholde når Han formaner oss: Skikk dere ikke lik denne verden. Det er nemlig Hans formaning til oss. Han vil ingen synders dom og død, men at han skal vende om og leve.

Gud viser ikke et menneske bort. Du kan på et vis si at det kan Han i grunnen ikke, for Han har jo selv lagt den grunn Han har kalt deg på. Så kom, hvem du enn er! Men et menneske kan forlate Ham. Ånden taler så mildt og stilt: «Nå må du vende om.» Nå må du vokte deg, for på denne veien kan jeg ikke følge deg, men jeg må forlate deg.» «Synd og hellighet er motpoler.» Og der hvor synden ikke blir gjort opp, der utslukkes Ånden! Og så sitter du der. Du som hadde fått livet i gave! Tenk på alvoret i dette. Det øyeblikk Ånden forlater deg er din dødsstund! Selv om du kanskje får lov til å vandre ennå noen år her på jord, så er du bare et skall som snart skal forgå. «Skuslet» bort det evige  liv,  det blir  overskriften. Slangen seiret, enda den var slått!

Det er noe så uhyggelig ved dette, når en slange dreper et menneske. Du sitter der intetanende om den fare som truer, plutselig hugger den, og så likesom renner den bort igjennom gresset. Gud har sammenlignet djevelen med dette uhyggelige dyret! Tyven har fått bryte inn og har fått ryddet seg en plass. Du har begynt å smake på synden igjen. Det kan være perioder med «åndelig tørke». Det er liksom ikke noe som skjer, alt blir ved det vante. Og så er det som det oppstår et tomrom, et sug. Så begynner du å skulle fylle dette. Blir stadig mer åpen! Da begynner djevelen å bruke evangeliet på en underlig måte: «Du er jo fri, det er ikke farlig med deg.» Har ikke det blitt rett klart for deg, at evangeliet kom til for å sette deg fri ifra synden og ikke for at du skulle fortsette i synden uten konsekvenser, da gjenkjenner du heller ikke djevelen i dette. Og så biter du på! Følgelig blir du stadig mer «fri» og ikke minst, stadig mer «evangelisk». (Ingen er vel så evangeliske som de som vil til himmelen uten omvendelse og dødelse av kjødet). Men i hjertelivet er det blitt så underlig dødt. Jesus er blitt så underlig fremmed!

Vet du hva som tales gjennom dette? «Vend om, for du har forlatt din første kjærlighet!» Denne tomheten i ditt liv, la den få være et rop til deg om å fly til Jesus.

For Guds ord har mer a si: Hjemme i Farshuset er alt ved det samme. Ikke noe forandres der. Der står ennå det alter for Hans åsyn, hvor offeret for dine synder ble lagt. Jesu Kristi døde avsjelede legeme. Og Guds ord roper ut: «En død har funnet sted til forløsning -.» Hebr. 9, 15. Du er dyrt kjøpt! Guds Sønn fra evighet av, Han som sitter på tronen steg ned i avgrunnens dyp med våre forskrekkelige synder på sitt hellige og rene legeme, for å sone i synderes sted!

Jeg taler om dette hellige under, arme syndige menneske, som om jeg hadde greie på det, eller forsto det. Jeg forstår det ikke, men jeg ser i ordet at det er slik. Og Guds ord kan ikke lyve! Jeg tror det, og det er noe annet enn å forstå det. Det er ikke gitt noe menneske å forstå og fatte dette. Det er gitt til tro!

Slik ser det altså ut i himmelen i denne stund, det skal du vite du som kanskje aldri har smakt Guds gode gave, og du som er kommet på avstand som det heter: Guds nådes offer har den samme verdi nå! Han lever, Jesus! Han lever som et evig soneoffer for synd! Ditt soneoffer for synd har evig liv! Ser du betydningen av dette for din egen del? Ta nå imot det'. Det er altså ikke for ingenting at det heter klippegrunn.

Men det ordet vi stanset for altså. Det er farlig å skikke seg lik denne verden! Du kommer i en stilling hvor du blir fremmed for disse åndelige sannheter. Du ser det ikke lenger! Tornekrattet har begynt å vokse opp og kvele det som er sådd. Djevelen er den som blinder! Først blindhet, så død!

Vi er kalt, ikke til å leve som treller under synden, men til å leve i fortrolig samfunn med Jesus. Du har full rett til å avvise enhver stemme som sier at frelsen ikke er for deg, enten den kommer innenfra ditt eget bryst eller gjennom andre mennesker. At du må bli mer ydmyk først, mer botferdig, forstå mer eller hva det måtte være. Den som forstår at Jesus døde for synden, og har fått bruk for det, har forstått mer enn nok. Alt slikt kan du avvise på ordets grunn, som sier at Gud ved Jesu offer har tilveiebrakt frelse for hele den falne verden. Vi er kalt til Hans fred, Hans glede, Hans hvile. Han har delt sitt rike med syndere!

Det er bare gjennom dette fortrolige samfunn med Jesus, at vi hver dag kommer med vår synd og våre nederlag, at vi forvandles, vårt sinn fornyes og vi vokser i nåde og kjennskap til Ham. v2b.

Denne kampen å skulle avlegge syndene, det gamle menneske, kan ofte ta motet ifra oss. Helst da fordi vi selv tar kampen opp og baler med disse ting. Det må bli tap! Noen tror de har seiret på denne veien, men de ser ikke at det bare er det gamle menneske som har skiftet form og er oppstått i en ny skikkelse! Nei, se på Ham som tok det gamle menneske med seg i grav. Der døde du, der seiret du over din synd. I Guds rike heter det tro! Ikke i hytt og vær, men et bestemt budskap som kommer til deg. Tro på den Herre Jesus Kristus!

Når en ser utover kristen-Norge i dag, så kan det synes som om dette er en  særdeles  aktuell  formaning. «Skikk dere ikke lik denne verden.» Men jeg er redd svært mye av dette som kalles kristent i dag, nettopp er verden.

Vi skal avslutte med et par ord av apostlene Peter og Judas: «For ved å tale skrytende, tomme ord, lokker de ved skamløshet i kjødets lyster dem som nettopp har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelsen, og de lover dem frihet, de som selv er forfallets treller. For det som en ligger under for, det er han og blitt trell av. For dersom noen ved kunnskap om vår Herre og Frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, også igjen blir innfanget av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første. Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt dem.» 2. Pet. 2, 18-21. Måtte det få bli alvor for oss alle! Og Judas skriver: «Strid for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige.»

Det skal du og jeg vite, det blir en strid for den som vil bli i Jesus!

E.K.