Anfektelsens mørke

   1. Dette er det utsagn som profeten Habakkuk fikk se. 2. Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du hører! Jeg klager for deg over vold, og du frelser ikke. 3. Hvorfor lar du meg se urett, og hvordan kan du selv se på slik elendighet? Ødeleggelse og vold har jeg for mine øyne. Det kommer strid og oppstår trette. 4. Derfor er loven maktesløs, og retten kommer aldri fram. For ugudelige omringer den rettferdige, derfor blir retten forvrengt. 5. Se dere omkring blant folkene. Se og bli forferdet, ja, forferdet! For en gjerning gjør jeg i deres dager, dere vil ikke tro det når den blir fortalt. 6. For se, jeg lar kaldeerne reise seg, det ville og voldsomme folket, som farer fram så vidt som jorden når, for å ta i eie boliger som ikke tilhører dem. 7. Fryktelige og forferdelige er de. Fra seg selv henter de sin rett og sin høyhet. 8. Deres hester er raskere enn leoparder og skarpere til å springe enn ulver om kvelden. Deres ryttere sprenger frem, deres ryttere kommer langt bortefra, de flyr som en ørn når den styrter seg over sitt rov. 9. Alle kommer de for å gjøre voldsverk. De stirrer stridslystne fremover. De samler fanger som sand. 10. De spotter konger, og fyrster er til latter for dem. De ler av hver festning. De dynger jord opp mot den og inntar den. 11. Så stryker de av sted som en vind og farer frem og drar skyld over seg. Deres kraft er deres gud. 12. Er du ikke fra gammel tid Herren min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre! Du har satt dem til å fullbyrde dom. Du vår klippe! Du har gitt dem fullmakt til å straffe. 13. Du som har rene øyne, så du ikke kan se på det onde og ikke er i stand til å skue elendighet! Hvorfor ser du på troløse? Hvorfor tier du når den ugudelige tilintetgjør den som er mer rettferdig enn han? 14. Du har jo gjort med menneskene som med havets fisker, som med krypet, som ingen herre har! 15. De* drar dem alle opp med krok, samler dem i sin not og sanker dem i sitt garn. Derfor gleder de seg og jubler. 16. Derfor ofrer de til sin not og brenner røkelse for sitt garn. For de gir dem deres fete lodd og deres kraftige mat. 17. Skal de da alltid få tømme sin not og uten skånsel gjøre ende på folkeslag?

* Kaldeerne

   Profeten er i stor anfektelse overfor det Herren lar ham få se - han roper til Gud (v.2) - og det som forøker hans anfektelse betraktelig er dette, at Gud ikke synes å høre eller bry seg om den vold og urett som skjer for øynene hans.
   Han spør slik som den åndelig blinde verden gjør: Hvordan kan Gud tillate all denne urett og all denne vold på jorden? Hvorfor griper Han ikke inn?
   For det første: Gud griper nok langt mer inn i saker her på jord, enn noen av oss er klar over.
   Og for det annet: Om Gud skulle gripe inn, slik verdens mennesker tenker om det, og dømme og sette en stopper for all urett - hvordan skulle det da gå med deg? Har du din sak i orden med Gud, slik at Han gjerne måtte kunne komme i sin hellighet med sin dom i dag, og du skulle bestå?
   Og for det tredje: Er det ikke slik at Gud har grepet inn i verden på en svært så konkret måte, da Han selv kom hit ned, bar vår synd på sitt eget legeme og gjorde soning for oss, for deretter å kalle oss alle til dette sitt frelsesverk?
   Tenk om alle som har hørt budskapet hadde omvendt seg til Ham! Tror du ikke verden da hadde fortont seg annerledes også hva disse ytre ting angår?
   Men hva skjer? De fleste viser det fra seg, latterliggjør og håner det - og som vi ser det over hele den såkalte kristne del av verden i dag, så vil de styrende ha kristendommen ut av alle samfunnsinstitusjoner, uten at folket gjør synderlig motstand! Men man klager på Gud over det onde iblant oss.
   Judas skriver i sitt brev om dem som har talt hårde ord imot Herren, og skal kreves til regnskap for det: "De er slike som knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer frem etter sine lyster." (Jud. 1,16).
   De er altså selv skyld i sin skjebne, men anklager Gud!

   Årsaken til den elendighet profeten er vitne til, ligger ikke hos Gud, men hos folket selv. Det har sin grunn i frafallet fra Guds ord. Det vil si, ikke først og fremst ifra å holde seg til Hans ord ytre sett, selv om også det har sin virkning i et samfunn, men det er tale om å leve i den virkelighetsoppfatning at man har med en levende Gud å gjøre, og at man søker samfunn med Ham.
   Det ser vi av v.4 her: "Derfor er loven maktesløs, og retten kommer aldri frem. For ugudelige omringer den rettferdige, derfor blir retten forvrengt."
   De ugudelige har makten i folket! - Det er de som vinner frem!
   Her er det tale om eneveldige herskere. Folket har ikke selv valgt dem. Verre er det i våre demokratiske samfunn, dersom folket selv velger ugudelige ledere - ledere som åpent går imot, og lever i strid med Guds ord. Det gjelder både samfunn og ikke minst kirke!
   Men selv om disse eneveldige herskere vek fra Gud, så fritok ikke det den enkelte i Israel fra eget ansvar. Jesus sa ofte nok ting som: "Våk!" "Ta dere i vare!" "Se til!" osv.

   Også her leser vi om et hedningefolk som reiser seg for å innta landet. Merk deg dette! Hedningene får trenge inn i og herje i menigheten! De får selv smake frukten av den ugudelighet de har leflet med. Hva det i dypeste forstand er for noe, nemlig døden selv!
   Disse får altså trenge inn, slike som "henter sin rett og sin høyhet fra seg selv" (v.7) - hører du ikke all tale i dag, først og fremst om vår verdifullhet, - ja, vi er endog frelst for vår verdifullhets skyld, heter det - "og deres kraft er deres gud!" (v.11).
   I dag hører vi også all denne tale om Kraften! Riktignok kalles den Guds kraft, ikke vår, men det er en kraft som utfoldes i oss, og som vi har kontrollen over, og kan bruke. Det er den som tilbes, ønskes og synes attråverdig for den som ikke har lært sannheten, og dermed den sanne Guds kraft å kjenne, nemlig evangeliets!   Denne Guds kjærlighet som utøses/åpenbares i vårt hjerte ved Den Hellige Ånd.

   Vi ser her også hedningens dårskap åpenbart. Frekke og freidige går de frem idet de stoler på sin egen kraft, ønsker å leve ut sine lyster, utøve det som er Gud imot, å øve voldsverk. De ofrer til sin "not" og brenner røkelse for sitt "garn," leser vi. Som om det er dem som er årsaken til deres fremgang! Men her ser vi at det er Gud som har gitt dem fullmakt! (v.12). Men de ser ikke det alvorlige at de drar skyld over seg, ved å følge disse sine lyster. (v.11). De skal svare Gud for hver ond følelse, lyst og gjerning! Det skal også vi, om vi ikke søker Hans tilflukt i tide! For om det frafalne folket satte loven til sides, og gjorde den maktesløs i samfunnet, så har ikke Gud satt den til sides! Den som møter loven på den siste dag, han møter så visst ikke noe maktesløst, men Guds hellighets brennende iver, som vi bl.a. leser om det her i teksten: "Du som har rene øyne, så du ikke kan se på det onde og ikke er i stand til å skue elendighet!" (v.13). Og som apostelen forkynner det i hebreerbrevet: "For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr. 12,29).

   Anfektelsen vi ser hos profeten her, kan ramme noen hver av oss til tider, i gitte situasjoner, men bare Guds ord kan berge oss ut av den - og da fremfor alt selve Ordet, Jesus Kristus, der Han henger naglet til korsets tre, kjøper oss fri fra all vår synd, og forsikrer oss om Guds kjærlighets realitet!
   Om vi ikke kan forstå oss fult ut på Guds overbærenhet overfor denne verdens ondskap, så kan vi likevel la oss forsikre om Hans kjærlighet, ved Hans egen åpenbaring av den, og dermed vite at Han vil føre alt til det beste til sist!