Det ønskverdige budskap!

   1. En bønn av profeten Habakkuk. Etter Sjigjonot*. 2. Herre, jeg har hørt budskapet om deg, jeg er forferdet. Herre, din gjerning - kall den til live i vår egen tid! Ja, kunngjør den i vår egen tid! I din vrede må du komme i hu å forbarme deg! 3. Gud kommer fra Teman, Den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av Hans herlighet. 4. En glans som solens lys bryter frem, stråler omgir ham, og i dem er Hans makt skjult. 5. Pest går frem for Hans åsyn, og sott følger i Hans fottrinn. 6. Han stiger frem og ryster jorden. Han ser opp og får folkene til å skjelve. De evige fjell sprenges i stykker. De eldgamle hauger synker sammen. Hans gange er som i eldgammel tid. 7. Jeg ser Kusans telter i sorg, teltdukene i Midians land bever. 8. Harmes du, Herre, på elvene? Er din vrede opptent mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer frem på dine hester, på dine seierrike vogner? 9. Bar og naken er din bue - dine eder til stammene, ditt ord! - Sela. Du kløver jorden for elvene. 10. Fjellene ser deg og bever. Vannstrømmer styrter frem. Avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høye. 11. Sol og måne står stille i sin bolig for lyset av dine piler, som farer frem, for glansen av ditt lynende spyd. 12. I harme skrider du frem over jorden, i vrede trår du folkene ned. 13. Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede. Du knuser taket på den ugudeliges** hus. Du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela. 14. Du gjennomborer med hans eget spyd hodene på hans krigere, som stormer frem for å spre meg. Deres glede er å ete opp en arming i lønndom. 15. Du farer gjennom havet med dine hester, gjennom en skummende brenning av store vann. 16. Jeg hørte det. Da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine lepper. Det kom råttenhet i mine ben. Jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må vente på nødens dag, vente på at han drar opp mot folket, han som skal angripe det. 17. Fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke. Oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde. Han har utryddet sauene av kveen, og det finnes ikke fe i fjøsene. 18. Men jeg vil fryde meg i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud. 19. Herren Herren er min kraft. Han gir meg føtter som en hind og lar meg skride frem over mine høyder. Til sangmesteren, med min strengelek.

* musikalsk uttrykk, ukjent betydning. Salme 7,1 **kaldeerkongens

   "Herre, jeg har hørt budskapet om deg," vitner profeten her. (v.2a).
   Hvilket? Det er et budskap som forferder ham, men som han også ønsker realisert/kalt til live i sin egen tid. Og han ønsker det kunngjort! Han ønsker at folket skal få kjennskap til det.
   Det er en vredens tid profeten lever i, en tid hvor Guds vredes dom bryter inn over folket for deres langvarige og stadig mer omfattende frafalls skyld. Men profeten har hørt - fått se - noe, som forårsaker at han ber, som her: "Herre, jeg har hørt budskapet om deg, jeg er forferdet. Herre, din gjerning - kall den til live i vår egen tid! Ja, kunngjør den i vår egen tid! I din vrede må du komme i hu å forbarme deg!" (v.2).
   Denne gjerning profeten er blitt oppmerksom på, og som han ønsker kalt til live - men også forferdes over, kan vel ikke være noe annet enn den Guds gjerning du og jeg nærmest er blitt overøst med; budskapet om at Gud selv ikler seg kjød, og selv legger seg inn under den dom og påfølgende straff som tilkommer oss for våre synders skyld!
   Profeten blir forferdet, når dette går opp for ham. Du - blir du forferdet over dette? Eller er det en liketil sak for deg dette, at Gud selv har båret straffen for deg?

   Mange i dag er ivrig opptatt med den Hellige, den Allmektige Gud - Gud i Hans veldige makt og kraft og herlighet. Ja, det er noe til Gud å tilhøre for det oppblåste og ærekjære mennesket - denne falne skapning som endatil vil ta Gud selv og Hans herlighet til inntekt for seg!
   Mange forkynner også kun en slik Jesus; Han som har all makt i himmel og på jord!
   Det er i virkeligheten denne veldige makt de beundrer og tilber! Slik som kaldeerne hadde gjort deres kraft til deres gud. (1,11). Han om hvem sangeren vitner: "Hjemløs og fattig Han vandret Lidelsens tornfulle vei," har de gjerne lagt - og vil de helst legge - bak seg. Om de da i det hele tatt har hatt den for seg noen gang. Og en må også spørre: Er virkelig dette den porten dere har gått gjennom inn til livet - Jesus Kristus, og Ham korsfestet?

   Her i teksten ser profeten Gud i sin lysglans - sin hellighet - som er som solens lys! Stråler omgir Ham - det vil si at de går ut fra Ham - og i dem er Hans makt.
   Men nå må du høre, du som ønsker å løpe denne Hellige i møte: "Pest går frem for Hans åsyn, og sott følger i Hans fottrinn. Han stiger frem og ryster jorden. Han ser opp og får folkene til å skjelve. De evige fjell sprenges i stykker. De eldgamle hauger synker sammen. Hans gange er som i eldgammel tid. Jeg ser Kusans telter i sorg, teltdukene i Midians land bever." (v.5-7).
   Som Herren selv sier til Moses: "Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve." (2 Mos. 33,20).
   Men Herren vil åpenbare seg for sin venn Moses, og da sier Han: "Se, her tett ved meg er et sted, still deg der på klippen. Og når min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi. Så vil jeg ta min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se." (2 Mos. 33, 21-23).
   Om folkets møte med denne Hellige Gud, lovens Gud, ute ved Sinaifjellet, vitner også Skriften: "- flammende ild og skyer, mørke og storm, til basunlyd og en røst som talte slik at de som hørte den, bad om at det ikke måtte bli talt mer til dem. For de kunne ikke utholde den befaling som ble gitt: Om det så er et dyr som berører fjellet, skal det steines! Og så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver." (Hebr. 12,18-21).
   Denne Gud er det mange i dag våger å spotte og latterliggjøre! Og denne Gud er det mange i dag tenker å skulle gå like til, uten videre!
   Disse - de som står i et slikt forhold til Ham, enten det er de åpenbart verdslige og freidige mennesker, eller de åndelig forførte - skal også komme til å møte Ham slik på den siste dag!
   Skriften (Jesus) åpenbarer dette idet Han taler om den siste kategorien her: "Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?"  Kraften i Hans navn var de visst vel kjent med! "Men da skal jeg åpent si til dem:  Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!" (Mt. 7,22-23).

   Men så finnes det også en annen åpenbaring! Gud kommet i kjød, som mennesket Jesus fra Nasaret!
   Også fra Ham går disse maktens og kraftens stråler frem, men da ikke til død, ikke til pest og sott og ødeleggelse, men tvert imot til liv og legedom for evig!
   I et tilfelle - ved helbredelsen av den blodsottige kvinne som bare rørte ved kanten av Hans kappe - beskriver Han selv disse "stråler" som går ut fra Ham: "Noen rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg." (Luk. 8,46).
   Denne kraft - denne legedom - denne frelse, er å finne i den fornedrede og korsfestede!
   Han taler også et annet sted om disse maktens "stråler" - i møte med den lamme som blir firt ned foran Ham gjennom et hull i taket: "Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder." (Mt. 9,6). Her står egentlig guddomsmakt!

   Bare et lite glimt av den Hellige og Opphøyde forklarer mer enn tusener av ord, nødvendigheten av den fornedrede og korsfestede! Hvor vil du så fly, du som har avvist denne Skriftens Jesus, når den Hellige som profeten her ser, åpenbarer seg på den siste dag? Han for hvem de evige fjell sprenges i stykker, og de eldgamle hauger synker sammen. (v.6).
   Les nøye profetens beskrivelse av Gud i sin hellighets vrede over synd og opprør her. Dette er sannhets ord!

   Hvor velsignet da å høre Ham til, på den grunn Han selv har lagt for dette samfunn! For hør hva som forkynnes her: "Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede." (v.13a).
   Høsten slår feil, gårdene/fjøsene blir stående tomme og ubrukte (ikke ukjent i vår tid heller), og alt brygger likesom opp til den "orkan" som nærmer seg for å legge alt øde - og mitt i dette får vi høre profetens og Guds folks glade og frimodige sang og vitnesbyrd: "Men jeg vil fryde meg i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud. Herren  Herren er min kraft. Han gir meg føtter som en hind og lar meg skride frem over mine høyder." (v.18-19).
   Herren er i seg selv min kraft!

   Dette var profeten Habakkuks bønn og sang. Og det var gitt ham av Gud, for at du skulle få høre og dermed få muligheten til å forstå og og ta din tilflukt til Ham i tide! Han som står for deg i sitt ord nå, med tornekronen på!