Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!

   1. I kong Darius' andre regjeringsår, i den sjette måneden, på den første dag i måneden, kom Herrens ord ved profeten Haggai til Serubabel, Sealtiels sønn, stattholder over Juda, og til Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og det lød så: 2. Så sier Herren, hærskarenes Gud: Dette folket sier: Tiden til å bygge Herrens hus er ennå ikke kommet. 3. Da kom Herrens ord ved profeten Haggai: 4. Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus, mens dette hus ligger i ruiner? 5. Nå sier Herren, hærskarenes Gud: Legg merke til hvordan det går dere! 6. Dere sår mye, men høster lite i hus. Dere spiser, men blir ikke mette. Dere drikker, men slokker ikke tørsten. Dere kler dere, men ingen blir varm. Og den som tjener for lønn, får lønnen i en pung med hull i. 7. Så sier Herren, hærskarenes Gud: Legg merke til hvordan det går dere! 8. Gå opp i fjellet og hent tømmer! Bygg huset! Så vil jeg ha behag i det og herliggjøre meg, sier Herren. 9. Dere venter mye, men se, det blir til lite. Og når dere bærer det i hus, blåser jeg det bort. Hvorfor? sier Herren, hærskarenes Gud. Fordi mitt hus ligger i ruiner, mens dere har det travelt hver med sitt hus. 10. Derfor har himmelen over dere holdt duggen tilbake, og jorden kan ikke gi sin grøde. 11. Jeg har kalt tørke hit over landet og fjellene, over kornet og mosten og oljen, over alt som jorden bærer, over folk og fe og over alt arbeid dere gjør med hendene. 12. Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, sammen med resten av folket, hørte da på Herrens, sin Guds røst og på profeten Haggais ord, fordi Herren deres Gud hadde sendt ham. Og folket fryktet Herren. 13. Da sa Haggai, Herrens sendebud, i Herrens ærend til folket: Jeg er med dere, sier Herren. 14. Og Herren vakte slik iver hos Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda, og hos Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og hos resten av folket, at de kom og arbeidet på huset til Herren sin Gud, hærskarenes Gud. 15. Det var på den tjuefjerde dag i måneden, i den sjette måneden i kong Darius' andre år.

   «I kong Darius' andre regjeringsår, i den sjette måneden, på den første dag i måneden, kom Herrens ord ved profeten Haggai til Serubabel, Sealtiels sønn, stattholder over Juda, og til Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og det lød så:...» Ja, slik begynner det, og slik er det der hvor det er rett - det er ikke en som bærer frem det han synes om situasjonen. Det kan være rett nok, men det er ikke profetisk tale. Det var Herrens ord som kom til Serubabel og Josva, men ved profeten Haggai.
   En profet har ikke noe eget budskap, han bærer frem Herrens ord!

   Noen ord om dette fra profeten Jeremia: «Men Herren sa til meg: Løgn profeterer profetene i mitt navn. Jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling og ikke talt til dem. Løgnsyner og falske spådommer og tom tale og sitt hjertes svik profeterer de for dere.» (Jer. 14,14) «Se, jeg kommer over dem som bærer frem løgndrømmer, sier Herren, som forteller dem og fører mitt folk vill ved sine løgner og ved sitt skryt. Jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling, og de gjør ikke dette folket noe gagn, sier Herren.» (Jer. 23,32). «Jeg har ikke sendt dem, sier Herren, men de profeterer løgn i mitt navn. Derfor må jeg drive dere bort, og dere må gå til grunne, dere og de profetene som profeterer for dere.» (Jer. 27,15). «For løgn profeterer de for dere i mitt navn. Jeg har ikke sendt dem, sier Herren.» (Jer. 29,9).
   Jeg har ikke sendt dem! Det er budskapet som går igjen her. Hvem er det da som har sendt dem? Dette er altså de falske profeter. Noen av disse er åpenbart falske profeter, falske prester, falske forkynnere, fordi det de forkynner åpenbart er imot Guds ord. Men her er også mange som i utgangspunktet mener det vel.
   Vi kan jo gå lenger frem i tid, til middelalderen rem til Luthers tid - hvor mange det var som sto frem og ville reformere kirken. De fleste endte sitt liv på bålet. Også Luther hadde mange medarbeidere med seg, når det gjaldt kirkens moralske forfall, men da det kom til hva som først og fremst lå på Luthers hjerte - nemlig det Herren hadde åpenbart ham - hva evangeliet virkelig var, da fant han ut at de befant seg på to forskjellige veier. Erasmus av Rotterdam var vel den mest kjente av disse. Og slik har Guds sanne profeter, sanne forkynnere, og sanne folk i det store og hele, opplevd det. Det kommer til et punkt hvor veiene skilles, til tross for enighet i så mange spørsmål. Dette «punktet» er Jesus Kristus selv!
   «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» (Mt. 7,21). «Men hvorfor kaller dere meg: Herre, Herre! – og gjør ikke det jeg sier?» (Luk. 6,46).
   Hva er så denne Faderens vilje? «Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt.» (Joh. 6,29). Men jeg tror da på Jesus, sier du. Ja, gjør du nå det? Disse vi leser om her kjennetegnes på at de kaller Ham: Herre, Herre! Og mange av dem kan endatil vise til store og forunderlige gjerninger i Hans navn: «Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!» (Mt. 7,22-23).
   Stans nå for dette! Herren avviser ingen som roper til Ham i sin nød!

   Når vi nå leser om dette folket, som til tross for at de brukte all sin inntekt på seg selv, for å gjøre seg det så makelig som mulig i denne verden, ender opp utilfredsstilte - minner ikke det om vår egen situasjon, i vårt eget folk? Til tross for at landet i det hele disponerer stor rikdom, og de fleste innbyggere har så det holder og mer, hører vi nyhetene fulle av problemer som skyldes mangel på penger, mangel på ressurser! Det er - det kan vi lese klart ut av denne teksten - Herrens velsignelse som er tatt bort! Og det igjen skyldes frafallet fra Gud, og dermed den derav følgende likegyldighet for Guds rike.
   Du - dersom TV'n ryker, hvor lenge venter du før du går til anskaffelse av et nytt? Tusenlappene sitter vel løst da? Eller dine ferieturer, oppussing av hus, ny bil osv., holder du igjen da? Ja, sett nå at du kan svare bekreftende på dette, står det da vel til? Nei, det kan jo i verste fall skyldes ren gjerrighet! Her kommer kardinalspørsmålet i denne sammenheng: Sitter pengene - verdiene - like løst når det gjelder Guds rikes behov? Og om de gjør det, er det evangeliets salige virkning på hjertet som er årsaken?
   Men her er vi inne ved noe alvorlig - her er snart å gå feil: Herrens velsignelse har ikke sin grunn i at du gjør dette rett, men i at du hører Ham til! Du kan ikke kjøpe deg Guds velsignelse! Guds velsignelse er allerede kjøpt deg, ved Guds Sønns dyrebare blod! Derfor blir det på ett vis galt å si, at Herrens velsignelse er tatt bort fra folket, for Herrens velsignelse viser seg ikke bare i at en blir overøst av goder, og at ting går vel, men også i tukt! Så lenge Herren tukter folket, er det fremdeles gjenstand for Hans nåde og velsignelse! «For den Herren elsker, den tukter Han, og Han hudstryker hver sønn som Han tar seg av.» (Hebr. 12,6).
   Det er forskjell på tukt og dom!

   «Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, sammen med resten av folket, hørte da på Herrens, sin Guds røst og på profeten Haggais ord, fordi Herren deres Gud hadde sendt ham. Og folket fryktet Herren. Da sa Haggai, Herrens sendebud, i Herrens ærend til folket: Jeg er med dere, sier Herren.» (v.12-13).
   Her kan det nettopp se ut for at Herren først er med dem fordi de nå hører på profetens ord, fordi det er Herrens ord, og nå vil gjøre som Han befaler dem. Her er det de fleste farer feil og ender inn under lovens vilkår! Nei, Herren har jo vært med dem hele tiden! Nettopp den tukt de har vært utsatt for, vitner om det. Men Han har måttet holde de gode ting tilbake for dem, fordi det bare ville ført til et ytterligere forfall, om Han skulle overøst dem med gaver i den åndelige tilstand de nå befant seg i. Velsignelsen - Guds velsignelse - er gitt oss - deg og meg - i Jesus!
   Det som oftest kommer i veien for oss her - og som det ligger forførelse i - er at vi ikke lærer å skjelne klart i dette, og at vi gjerne forestiller oss at Herrens velsignelse alltid viser seg i materiell velstand og fremgang, god helse osv., men saken er den at Herren ofte må ta fra oss dette for å virke åndelig velstand og fremgang, åndelig god helse, om du vil.
   Det er likevel et svært alvor over det, når Herren må tukte sitt folk på denne måten. Denne åpenbare forsømmelse av Guds rike vitner jo klart om at et langt mer alvorlig frafall er på gang, nemlig frafall fra Herren selv. At man mister av syne og blir likegyldig overfor det (Guds) offer, ved hvilket vi i det hele tatt kan ha samfunn med Herren. Da er vi i likhet med den andre avveien, lovens vilkår, også overgitt til dom og evig fortapelse.

   Vi er kalt til omvendelse fra slike åndelige tilstander, med det vidunderlige løftet over oss: «Jeg er med dere, sier Herren.» Om det i dette øyeblikk begynner å gå opp for deg, at dette faktisk er virkeligheten, nettopp nå: Herren er med deg! - blir ikke denne omvendelsen noe som da nærmest går av seg selv? Merker du ikke da noe av den virkelighet som beskrives i 1 Joh 4,19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» Du er elsket av Gud! Han er for deg! Selv når Han slett ikke er for det liv du nå lever, og de handlinger du foretar deg! Du kalles til en stadig omvendelse her - du som allerede er omvendt til Herren! Det vil si, du som har klynget deg til Herren ved det budskap som er blitt deg åpenbart i Hans ord - nåde for syndere, ved Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam!
   Vi frelses så visst ikke ved ytre gjerninger, men at det indre liv ikke i det hele tatt vil vise seg i det ytre, det er jo en absurd tanke.

   Hør Herrens spørsmål her, og la det få tale: «Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus, mens dette hus ligger i ruiner?» (v.4). Har det noe med oss å gjøre? Har det noe med deg å gjøre?