Haggai 2

Skjult, men åpenbar

1. I den sjuende måneden, på den tjueførste dag i måneden, kom Herrens ord ved profeten Haggai, og det lød så: 2. Si til Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda, og til Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og til resten av folket: 3. Er det ennå noen igjen av dere som har sett dette hus i dets første herlighet? Og hva synes dere om det nå? Er det ikke som ingen ting i deres øyne? 4. Men vær nå frimodig, Serubabel! sier Herren. Vær frimodig, Josva, Jehosadaks sønn, du som er yppersteprest! Vær frimodig, alt folk i landet, sier Herren, og arbeid! For jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud. 5. Det paktens ord jeg gav dere da dere drog ut av Egypt, skal stå fast. Min Ånd skal bo iblant dere. Frykt ikke! 6. For så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden, havet og det tørre land. 7. Jeg vil ryste alle folkene, slik at alle folkenes lengsel skal komme, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud. 8. Sølvet er mitt, og gullet er mitt! sier Herren, hærskarenes Gud. 9. Dette siste huset skal få en større herlighet enn den det første hadde, sier Herren, hærskarenes Gud. Og på dette sted vil jeg gi fred, sier Herren, hærskarenes Gud. 10. På den tjuefjerde dag i den niende måneden i Darius' andre regjeringsår, kom Herrens ord ved profeten Haggai, og det lød så: 11. Så sier Herren, hærskarenes Gud: Spør nå prestene hva loven sier: 12. Om noen bærer hellig kjøtt i fliken av kappen sin, og kappefliken kommer i berøring med brød eller kokt mat eller vin eller olje eller annen mat, blir da dette hellig? - Prestene svarte: Nei. 13. Så sa Haggai: Men om en som er blitt uren ved lik, kommer nær noe av dette, blir det da urent? - Prestene svarte: Ja, det blir urent. 14. Da tok Haggai til orde og sa: Slik er det med dette folket. Slik er det med disse menneskene i mine øyne, sier Herren, og slik er det med all deres henders gjerning. Det de ofrer der, det er urent. 15. Men legg dere nå på hjerte og gi akt på tiden fra denne dag og tilbake, før det ble lagt stein på stein i Herrens tempel. 16. Kom noen den gang til en haug med kornbånd som han tenkte skulle gi tjue mål, så ble det bare ti. Kom noen til pressekaret for å øse opp femti spann, så ble det bare tjue. 17. Jeg slo dere med kornbrann og rust, med hagl over alt deres henders arbeid. Men dere vendte dere ikke til meg, sier Herren. 18. Legg nå merke til tiden fra denne dag og framover, fra den tjuefjerde dag i den niende måneden like til den dag da grunnen til Herrens tempel ble lagt. Legg merke til dette: 19. Er det ennå såkorn i kornboden? Ennå har verken vintreet eller fikentreet eller granatepletreet eller oljetreet gitt frukt. Men fra i dag av vil jeg velsigne. 20. For annen gang kom Herrens ord til Haggai den tjuefjerde dag i måneden, og det lød så: 21. Si til Serubabel, stattholderen over Juda: Jeg vil ryste himmelen og jorden. 22. Jeg vil omstyrte kongerikers troner og gjøre til intet hedningerikenes makt. Jeg vil velte vognene og dem som kjører dem, og hestene skal styrte, og de som rider på dem. Den ene skal falle på den andres sverd. 23. På den dag, sier Herren, hærskarenes Gud, vil jeg ta deg, Serubabel, Sealtiels sønn, min tjener - sier Herren - og gjøre deg til en signetring. For deg har jeg utvalgt, sier Herren, hærskarenes Gud.

   «Over alt herlig er det et dekke.» (Jes. 4,5). «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige.» (2 Kor. 4,18). Det er to ord som umiddelbart slår en, når en leser denne teksten. Igjen møter vi dette, at «Herrens ord kom ved profeten Haggai.» (v.1 og 10). Det var Herrens ord som kom, og profeten var kun et rør for dette. Det var altså ikke et budskap som oppsto i profeten selv, men et som var gitt av Herren. Herrens ord må komme til dem (oss) og forklare hva de (vi) ser - dets sanne innhold.
   Vi står her overfor et folk som i lang tid har vært tuktet av Herren for sitt frafalls skyld. De har gått sine egne veier, og har måttet høste konsekvensene av det - Herren har holdt sin velsignelse tilbake fra dem. Og ikke minst deres reaksjon på dette viser med all ønskelig klarhet, nettopp deres frafall: «Men dere vendte dere ikke til meg, sier Herren.» (v.17). Nei, i alle ting søkte de å løse vanskelighetene selv. Det er dette som åpenbarer vårt sanne forhold til Gud - om vårt vitnesbyrd kun er ord, eller om det er virkelighet. Å si, stol på Herren, er en ting - noe ganske annet er det å gjøre det når stormen raser som verst. Her har vi vel alle noe å bekjenne?
   En ting du må merke deg nøye her, det er hva som snur denne situasjonen for folket - nemlig at grunnen for Herrens tempel legges. Og da ikke fordi folket begynner å bygge på templet - altså på grunn av denne gjerning i seg selv - men for selve templets skyld! Vi kan si: Fordi templet blir tatt imot! Fordi folket begynner å sette sin lit til Herrens tempel! For hva er i virkeligheten Herrens tempel? Hva er det bilde på? Det åpenbarer Jesus ikke minst, der Han taler i Joh. 2,19-21: «Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette tempel ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager. Jødene sa da til Ham: I førtiseks år har det vært bygd på dette templet, og du vil reise det opp på tre dager? Men Han talte om sitt legemes tempel.»
   «Men Han talte om sitt legemes tempel.» «Dere er barn av profetene og av den pakt som Gud gjorde med våre fedre, da Han sa til Abraham: Og i din ætt (Kristus) (Gal. 3,16) skal alle jordens slekter velsignes.» (Ap.gj. 3,25). «Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg (din ætt) skal alle folk velsignes.» (Gal. 3,8).
   Velsignelsen er i, og er gitt oss i Jesus Kristus! (Joh. 3,16). Men som Jesus sier i møte med jødenes konservative: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.» (Joh. 5,39-40). Og i møte med jødenes liberale: «Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.» (Mt. 22,29; Mrk. 12,24).
   Så sto det altså like ille til med de konservative som med de liberale, for ingen av dem kjente Skriftene - det vil si deres egentlige innhold, som er Jesus selv! Men denne herlighet er skjult for våre øyne inntil Herren åpenbarer oss det ved sin Ånd. Men merk deg da - det er åpenbart i, og åpenbares i Skriftene!

«Er det ennå noen igjen av dere som har sett dette hus i dets første herlighet? Og hva synes dere om det nå? Er det ikke som ingen ting i deres øyne?» (v.3).
Vi er av naturen akkurat som disse jødene vi leser om i teksten - vi er opptatt av det ytre, det som ser stort ut. Og når det synes stort og herlig, og når vi er mange osv., da er vi frimodige og vel til mote. Altså grunnet på hva øyet ser, og ut ifra hva vi er i stand til å bedømme, og ikke på grunn av hjertets tro!

Ja, jo, men det er nå snart å bli mismodig, sier vi da. Som om det unnskylder det. Vi blir mismodige nettopp fordi vi holder oss til det som er stort i våre øyne, i stedet for å holde oss til Guds ord.

   Disse jødene så på det ytre - de sammenlignet det de så med det som før hadde vært, og da syntes de ikke dette var noe særlig. Men det var jo ikke bygningen i seg selv som var noe - denne bygningen vitnet bare om at Herren selv var iblant dem, og med dem. Det var jo det som var det store. Men det så de ikke, nettopp fordi de så på det ytre. Og når Herren hadde forlatt dem i deres frafall og opprør og avgudsdyrkelse, så hjalp det dem ikke at de hadde bygningen der - om den var aldri så staselig og stor!
   «Vær frimodig, alt folk i landet, sier Herren, og arbeid! For jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Det paktens ord jeg gav dere da dere drog ut av Egypt, skal stå fast. Min Ånd skal bo iblant dere. Frykt ikke!» (v.4-5).
   Det var dette bygningen vitnet om! Bygningen i seg selv var jo, som nevnt, uten betydning utover dette.

   Den åndelige betydning av det vi leser i teksten vår, er også forholdet mellom den gamle og den nye pakt. Den gamle pakts herlighet var synlig - det var Guds åpenbaring på Sinai, det var det herlige templet i Jerusalem med tempeltjenesten osv.
   Den nye pakts herlighet - som er mye større - er skjult, som under et dekke, selv om den er åpenbar. «Skjult, men åpenbar,» som det heter i sangen om den kilde som her rinner.
   Den er likesom skjult under et dekke for oss, fordi vi ser etter det synlige, det som er stort i våre øyne. Men hør hva apostelen kaller det: «Forkynnelsens dårskap!» I sin visdom fant Gud det for godt å frelse dem som tror, ved den, sier Ordet. (1 Kor. 1,21).

   Du og jeg blir altså ikke frelst bare ved å holde oss til noe som har lite verd i verdens øyne, men er dårskap for den!
   Å nei, når det kommer til det synlige, så er den gamle pakts herlighet så mye større. Men når det kommer til det som ikke er synlig - det som troens øye ser - da faller den gamle pakts herlighet igjennom. Da mister den all glans! Når du i Guds Ånds lys får se herligheten i Jesu Kristi åsyn - Han som kommer nettopp til deg - som må si at du har fortjent det minst av alle - og forkynner: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åp. 1,18).
   Vi hører hva Herren sier i v.9 her: «Dette siste huset skal få en større herlighet enn den det første hadde, sier Herren, hærskarenes Gud. Og på dette sted vil jeg gi fred, sier Herren, hærskarenes Gud.»
   «- på dette sted vil jeg gi fred!» Er du da i tvil om hvem det er tale om her? Det er kun ved Jesus Messias fred er gitt oss! Ved Hans korses blod! «- og ved Ham forlike alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors, - ved Ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene.» (Kol. 1,20).
   Og denne fred er en evig fred, da Han vant oss en evig forløsning! (Hebr. 9,12). Ja, selve evangeliet kaller apostelen «evangeliet om fred.» (Ef. 2,17).

   Hvordan ser det nye tempel ut? Det vet vel du som er kjent i Skriftene? Det er Jesu fattige, nakne og forslåtte legeme, der det henger på forbryterens - den forbannedes - plass. På forbryterens - den forbannedes - plass, sier vi. Men Han var jo i seg selv verken en forbryter eller en forbannet - Han var tvert imot hellig. Altså må Han ha tatt en annens plass! Hvem er så forbryteren - den forbannede - som skulle ha hengt der? Det vet du vel også?
   «Foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet Ham for intet.» (Jes. 53,3).
   Å bli foraktet av mennesker, det er en dyp fornedring og ydmykelse. I Hans tilfelle gikk det så langt som til å aktes for intet. Tenk, for intet! Ingenting! Jesu smerte var så dyp at ingen av oss kan forstå det i sin fulle bredde - og så var det altså for din skyld!
   Men hva sa apostelen i 2 Kor. 4,18?: «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige» - og fortsetter så med å begrunne hvorfor: «For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.»
   Han består når alt annet forgår - når himmelen og jorden, havet og det tørre land rystes. Han består til evig tid, og også hver den som har tatt sin tilflukt til dette tempel! Den som har tatt sin tilflukt til dette tempel i tide, for som vi leser Herrens ord her: «Jeg vil ryste himmelen og jorden!» (v.21). Det kommer en dag da Herren vil oppfylle dette løftet, og da er det om å gjøre å ha del i det som ikke rystes - ikke engang av Herrens dom. I Hebr. 12,26-29, utbroderes dette noe mer enn her, men det er tale om nøyaktig samme sak: «Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har Han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til Hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild.»

   Hør du som fatter noe av dette store alvor: Vår Gud er en fortærende ild - hør!: Herren har reist et nytt tempel, et tempel til frelse - fly dit og bli berget!

Vil du Hans navn få visst?
Han heter Jesus Krist,
Den høvding for Guds hær,
I Ham kun frelse er.
Han marken skal beholde!