Herrens tukt over frafallet

   1. Herrens ord som kom til Joel, Petuels sønn. 2. Hør dette, dere gamle! Lytt, alle som bor i landet! Har slikt skjedd i deres dager eller i deres fedres dager? 3. Fortell deres barn om det. De skal fortelle det til sine barn, og deres barn igjen til en kommende slekt. 4. Det gnageren* har levnet, åt vrimleren opp. Det vrimleren* levnet, åt slikkeren opp. Det slikkeren* levnet, åt ødeleggeren* opp. 5. Våkn opp, dere drukne, og gråt! Jamre dere, alle vindrikkere, fordi mosten er revet bort fra munnen deres! 6. For et folk er dratt opp mot mitt land, mektig og talløst. Dets tenner er løvetenner, det har jeksler som en løvinne. 7. Mine vintrær har de ødelagt, mine fikentrær har de knekket - de er avplukket og bare, deres grener er hvite. 8. Klag som en jomfru som bærer sørgedrakt for sin ungdoms brudgom! 9. Matoffer og drikkoffer er revet bort fra Herrens hus. Prestene, Herrens tjenere, sørger. 10. Marken er lagt øde, jorden sørger. For kornet er ødelagt, mosten er tørket inn, oljen er svunnet bort. 11. Bøndene er skuffet, vindyrkerne klager. For hvete og bygg, markens grøde, er gått tapt. 12. Vintreet er tørket, fikentreet er visnet, granatepletreet og palmen og epletreet, hvert tre på marken er tørket bort. Ja, all fryd er forsvunnet fra menneskenes barn. 13. Kle dere i sørgeklær og klag, dere prester! Skrik, dere som gjør tjeneste ved alteret! Gå inn og sitt hele natten i sørgedrakt, dere min Guds tjenere! For matoffer og drikkoffer blir holdt tilbake fra deres Guds hus. 14. Tillys en hellig faste, utrop en høytidssamling. Samle de eldste, ja, alle som bor i landet, til Herrens, deres Guds hus, og rop til Herren! 15. Ve oss, for en dag! For nær er Herrens dag. Den kommer med ødeleggelse fra Den Allmektige. 16. Er ikke maten blitt borte for våre øyne, glede og fryd fra vår Guds hus? 17. Såkornet er tørket bort under mulden som dekker det. Forrådshusene er ødelagt. Låvene er nedbrutt, for kornet er utskjemt. 18. Hvor buskapen rauter! Bølingene streifer skremt omkring, for det finnes ikke beite. Også saueflokken må lide. 19. Til deg, Herre, roper jeg! For ild har fortært beitene i ødemarken, flammer har forbrent alle markens trær. 20. Også markens ville dyr stønner opp til deg, for bekkene er uttørket. Og ild har fortært beitene i ødemarken.

* Forskjellige navn på gresshopper.

   Herrens tukt - ikke dom (Det skal vi merke oss) - har brutt inn over Hans folk.
   Herrens dom kommer som en følge av Hans vrede, og da er den eller de som er gjenstand for dommen redningsløst fortapt, slik som vi leser om det på den siste dag, som nettopp er dommedag!
   Herrens tukt derimot kommer som en følge av Hans kjærlighet. Også vreden og den påfølgende dommen over ondskapen har sitt utspring i Guds kjærlighet - men der hvor tukten kommer, der er vedkommende som er gjenstand for den gjenstand for Guds kjærlighet. (Se: Hebr. 12,6 og Åp.3,19).
   Der hvor Gud tukter der er hensikten å bringe vedkommende inn på rett vei igjen. (Hebr. 12,10-11). Altså er der fremdeles mulighet for frelse.
   Men - som vi ikke minst ser her i teksten, så er det en alvorlig sak, når Herren må tukte folket på en særlig måte.
   En troende er hver dag under Herrens tukt; for det meste åpenbarer den seg i mild veiledning og tilrettevisning, og i dette at du i Åndens lys får se din egen hjelpeløshet overfor dette du står overfor og derfor må fly fra ditt eget og til Gud. Men om du er kommet inn i noe som er Gud imot, som dette å begynne å godta, forsvare og leve i en åpenbar synd eller villfarelse i lære eller noe annet av mer alvorlig karakter - noen ganger kan du stå overfor en fare eller farer du selv ikke ser - så kan Herren gripe inn i livet ditt på en mer dramatisk måte. Men alltid fordi Hans kjærlighet til deg er av uforminsket styrke!
   Det er altså ikke vrede, men en uendelig kjærlighet du er gjenstand for, som du ser av de før nevnte Bibelsteder. Det må du holde fast ved, du som opplever tunge ting i livet. Hans vrede viser seg heller i at du får fred borte fra Gud, og at det går bra i livet ditt her. Det er først ved enden det åpenbares at du har befunnet deg under Guds vrede med livet ditt, som vi ser det bl.a. av Salme 73, hvor Asaf får se hvordan det går de ellers så trygge ugudelige til sist.

   Men som allerede nevnt, det er en alvorlig sak, når Herren må tukte et folk på denne måten. Det er en kraftig tukt som bryter inn over dem her. Og en ødeleggelseshær står like utenfor grensen! (v.6).
   Det tales særlig til de gamle, og det spørres: "Har slikt skjedd i deres dager eller i deres fedres dager?" (v.2b).
   Det vil si at noen større trengsel enn dette har folket til nå ikke opplevd. I denne forbindelse er det uunngåelig at ikke Herrens ord om endetiden for hele verden, klinger for en: "For i de dager skal det være så stor en trengsel som det ikke har vært inntil nå fra skapningens begynnelse, da Gud skapte verden, og heller ikke skal bli." (Mrk. 13,19).
   Dette er konsekvensen av en frafallstid som har gått forut. Det begynte som alltid i det små, med små avvik fra Guds ord: - vi behøver da vel ikke å ta det så alvorlig dette! Nå lever vi jo i en ny tid! Vi ærer da Gud på så mange andre måter! osv.
   Ja, det er vel noe av en ære som vises deg av mennesker som ikke holder ditt ord for å stå til troende, ikke sant? Men slik begynner det i det små, våre tanker og meninger får skyve Guds ord mer og mer til sides, for så å helt erstatte dets plass.
   De som hadde glede av denne tid som hadde gått forut, det var livsnyterne. Her tales til vindrikkerne, de drukne. Tenk på Herrens formaning til oss ved apostlene Paulus og Peter om å holde oss edrue. (1 Tess. 5,6 og 8; 1 Pet. 1,13; 4,7; 5,8).
   Da er det jo først og fremst tenkt på en åndelig edruelighet overfor alle de villfarelsens vinder som blåser - ikke minst i den siste tid, men også dette å ikke sløve sansene i det store og hele.
   Men nå er altså målet nådd for disse; Herrens velsignelse er tatt bort fra landet for deres skyld: "- mosten er revet bort fra munnen deres!" (v.5b).

   Og så leser vi om disse som skulle ha reist seg imot og forhindret frafallet, nemlig prestene, at de selv er en del av dette frafallet. Det alvorlige ved en prests fall er, at dersom han blir en del av frafallet så blir han en som i særlig grad fremskynder frafallet, nettopp på grunn av sin stilling! Han er et forbilde i kraft av sitt embete!
   Nå sitter også de sørgende! (v.9). De er blitt til skamme som det også er forutsagt om alle som forlater Guds ord. (Jer. 8,9).
   Det ble ikke som forventet. Først så det vel ut for at dette var en farbar vei - den som de hadde valgt i sitt frafall - folket syntes om den, og samlet seg om den. Men bare for en tid. Vin og fest og underholdning kunne de jo finne så mange andre steder! Så måtte prestene gå stadig lenger i frafall og tilfredsstillelse av kjødet for om mulig å holde på folket.
   Så får også særlig prestene en alvorlig formaning til bot fra Herren: "Kle dere i sørgeklær og klag, dere prester! Skrik, dere som gjør tjeneste ved alteret! Gå inn og sitt hele natten i sørgedrakt, dere min Guds tjenere!" (v.13).

   "Vintreet er tørket, fikentreet er visnet, granatepletreet og palmen og epletreet, hvert tre på marken er tørket bort." (v.12).
   Tenk på Jesu forbannelse av det fikentreet Han fant uten frukt! (Mt. 21,19). Det er den samme Herre som handler her!
   Vi ser alt lider, mennesker, dyr, planter, ja, Hans forbannelse trekker likesom ned i jorden som en væske: "Såkornet er tørket bort under mulden som dekker det." (v.17).

   "Ja, all fryd er forsvunnet fra menneskenes barn," leser vi. Ja, hvordan skulle det være fryd uten Gud! Og her er det ikke bare ute i folkelivet at fryd er blitt en ukjent sak, men også i Herrens hus: "Glede og fryd er blitt borte fra vår Guds hus!" (v.16).
   Glede og fryd er ikke det samme som moro! Men det er nettopp hva som er skjedd i Guds forsamling; da glede og fryd er blitt borte har underholdning og moro tatt plassen.
   Glede og fryd har sin årsak i en åndelig og sjelelig tilfredshet. Det er Guds Ånd, Guds ord, i en, som frembringer det idet frelseren og forsoneren Jesus Kristus blir forklart for hjertet. Ja, idet konsekvensene av Hans gjerning for deg er klar for hjertet er det også sann fred, glede og fryd til stede! Moro derimot frembringes ved underholdning, ved noe ytre, og etterlater i grunnen bare tomhet.
   Ja, hvor mange har ikke sittet og moret seg i venners lag, mens hjertet var nær ved å briste, men det var det ingen som visste.

   Herren har en løsning på dette som har skjedd, og la oss legge nøye merke til den vei Han viser her. Han taler til et frafallent folk, et folk som altså i lange tider har fulgt sine egne tanker og ideer, og derfor også følger dem med tanke på å rette opp, å reformere. Han sier ikke: - gjør så og så! Nei, Han kaller til selverkjennelse: - se nå hvor deres egne tanker og ideer, deres gjenstridighet og forlatelse av mitt ord har ført dere hen! - Og så peker Han på veien for dem: "Samle de eldste, ja, alle som bor i landet, til Herrens, deres Guds hus, og rop til Herren!" (v.14).
   Igjen - og da til prestene i særdeleshet: Ikke gjør så og så, for med deres sinn som er så formørket av frafallet fra Guds ord, kan dere bare gjøre ting verre enn de allerede er, men "gå inn og sitt hele natten i sørgedrakt, dere min Guds tjenere!" (v.13).

   Tenk deg om! Er det denne løsning du ser valgt i de vanskeligheter kristne kirkesamfunn og organisasjoner opplever i dag? Noe som jo også ofte har sin grunn nettopp i frafall fra Guds ord og en sammenblanding med verden og dens ånd.
   Nei, det legges gjerne bare stadig nye planer - nye oppfinnsomme løsninger kommer på bordet - fra sinn som har veket bort fra Guds ord, om de noen gang har hatt med Guds ord å gjøre i sannhet i det hele tatt.

   Når dette kommer over dere - det er oppfordringen fra Herren selv til sitt folk her - da sett dere ned for Ham og rop!