Omvendelsens frukt

   1. Blås i basun på Sion! Blås alarm på mitt hellige berg! La alle som er i landet beve. For Herrens dag kommer - den er nær, 2. en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde som folder seg ut over fjellene som morgenrøde - et stort og mektig folk. Det har ikke hatt sin like i svunnen tid, og skal heller ikke få sin like i år som kommer, fra slekt til slekt. 3. Foran dem fortærer ild, etter dem brenner flammen. Som Edens hage er landet foran dem, bakom er det en øde ørken. Ingen slipper unna dem. 4. De er å se til som hester, som ryttere farer de av sted. 5. Som larm av vogner lyder det når de hopper over fjelltoppene, det lyder som når flammene fortærer halm. De er et sterkt folk, rustet til krig. 6. Folkeslag skjelver for dem. Alle ansikter blir blussende røde. 7. Som helter løper de av sted. Som krigsmenn stiger de opp på murene. Hver av dem drar frem sin vei og bøyer ikke av fra sine stier. 8. De trenger ikke hverandre til side, de går frem hver på sin egen vei. Mellom kastespyd styrter de frem og stanser ikke i sitt løp. 9. De farer omkring i byen, de løper på muren, de trenger inn i husene, som tyver stiger de inn gjennom vinduene. 10. Foran dem skjelver jorden, og himmelen rister. Sol og måne sortner og stjernene slutter å skinne. 11. Herren lar sin røst høre foran sin fylking. For Hans hær er veldig stor, og sterk er den som fullbyrder Hans ord. Stor og forferdelig er Herrens dag - hvem kan utholde den? 12. Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage. 13. Sønderriv hjertet, ikke klærne! Vend om til Herren deres Gud! For Han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og Han angrer det onde. 14. Hvem vet? Han kunne vende om og angre, og la en velsignelse bli igjen etter seg, til matoffer og drikkoffer for Herren deres Gud. 15. Blås i basun på Sion! Lys ut en hellig faste! Rop ut en høytidssamling! 16. Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barn, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden av sitt kammer! 17. Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedninger får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud? 18. Da blir Herren nidkjær for sitt land, og Han sparer sitt folk. 19. Og Herren svarer og sier til sitt folk: Se, jeg sender dere korn og most og olje så dere blir mette. Og jeg vil ikke mer overgi dere til vanære blant hedningene. 20. Fienden fra Norden vil jeg drive langt bort fra dere, og jage ham til et tørt og øde land - hans fortropp til havet i øst, hans baktropp til havet i vest. Stank skal stige opp fra ham, en motbydelig lukt. Altfor store ting har han satt seg fore. 21. Frykt ikke, du åkerjord! Fryd deg og vær glad! For store ting har Herren gjort. 22. Frykt ikke, dere markens dyr! For beitene i ødemarken grønnes. Trærne bærer frukt, fikentreet og vintreet gir av sin rikdom. 23. Og dere Sions barn, fryd og gled dere i Herren deres Gud! For Han gir dere læreren til rettferdighet, og så sender Han regn ned til dere, tidligregn og senregn, som før. 24. Treskeplassene blir fulle av korn, og pressekarene flyter over av most og olje. 25. Jeg godtgjør dere de år da vrimleren åt opp alt - og slikkeren og ødeleggeren og gnageren, min store hær, som jeg sendte mot dere. 26. Dere skal ete og bli mette og prise Herrens, deres Guds navn, Han som har handlet så underfullt med dere. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme. 27. Og dere skal kjenne at jeg bor midt i Israel. Jeg er Herren deres Gud, og ingen annen. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.

   Her fortsetter domsordene fra kapittel 1 over det frafalne folket, det frafalne Israel. Det kommer en befaling fra Herren om å blåse i basun på Sion. (v.1).
   Basunen er i Skriften det alarmerende, som vi også ser av teksten her: "Blås alarm på mitt hellige berg!"
   Du ser, det er først og fremst i sin menighet Han vil at alarmen skal lyde. En følge - blant de mange andre - av frafallet er at basunen stilner. Det slås ikke lenger alarm! Det fordi det som strider mot Guds ord og vilje ikke lenger er alarmerende for Hans folk, rett og slett. Guds ord aktes ikke lenger på med alvor. De sier heller - mer eller mindre bevisst: "Hvordan skulle Gud vite noe? Er det vel kunnskap hos Den Høyeste?" (Slm. 73,11).
   Men her ser vi altså at det nettopp befales å hente frem basunen. Den fungerte altså slik som sirener fungerer i våre dager. Et kall til folket om å gi akt!
   Vi finner jo også dette når det tales om den aller siste tid på jorden; tenk bare på de alvorlige ord i forbindelse med Jesu annet komme: "- i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde..." (1 Kor. 15,52). "For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun..." (1 Tess. 4,16).
   Vi kjenner også ordet om de sju domsengler i Åpenbaringsboken, som skal blåse i hver deres basun ved innledningen av hver plage. (Åp. kap.8-9).
   Paulus sier noe viktig om dette å forkynne og vitne i menigheten, eller å varsle, nemlig at det tales slik at de som hører skjønner det rett. Han sier: "Dersom en basun gir utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg klar til kamp?" (1 Kor. 14,8).

   Det var det som hadde skjedd i Israel, basunen ga utydelig lyd, så ingen så noen grunn til å reise seg av, eller flykte bort fra, det de satt midt oppe i. Det var heller slik at det blåstes i basun mot det Gud befalte, og for det som mishaget Ham. Og da er vi vel midt inne i vår tid også!

   Herrens dag, som innvarsles er en dommedag! Men her som et forbilde på den endelige. Her kommer den i form av en stor og fryktelig hær, ubarmhjertige og skånselsløse krigere. Og det er Herren selv som sender den - Han for hvem "kongens hjerte er som bekker i Hans hånd, og Han bøyer det dit han vil." (Ordsp. 21,1). Her kalles den "Hans hær." (v.11).
   Også gresshoppesvermene som plaget landet, kaller Han sin store hær; en hær som Han sendte! (v.25). Da må en tenke på det særlig alvorlige og skremmende ord apostelen Paulus forkynner tessalonikerne, at Gud på menighetens avvisning av sannheten - at de ikke tok imot kjærlighet til den - "sender dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen." (2 Tess. 2,11).
   På samme måte som alt ligger likesom dødt og avsvidd etter en gresshoppesverms herjinger, ligger også alt på samme vis dødt og avsvidd etter villfarelsens herjinger.

   Tegn i sol og måne, og naturen forøvrig, peker hen imot Herrens dag, som ikke bare er en herlig dag, men er "stor og forferdelig!" (v.11). Og så stilles det et spørsmål som vi skal gi akt på: "Hvem kan utholde den?" Ja, hvem? Kjenner du svaret?

   Midt i dette mørke og mulm, skyer og skodde, som Skriften selv kaller dette vi nå leser om, er det som om været plutselig slår om. Stormen legger seg som på Genesaretsjøen på Jesu befaling.
   Tenk deg å være ute i et slikt stormvær som nå og da slår inn over oss, hvor det nærmest er mørkt som natten midt på dagen, og så blir det plutselig blikk stille, skyene driver raskt bort og sola skinner fra skyfri himmel, fuglene synger osv, som på en sommerdag. Ville du ikke bli forundret?
   Det står i Åpenbaringsboken om Ham som har makt over disse plager." (Åp 16,9). Og Johannes vitner for oss om noe bestemt han ser, midt i denne forferdelige tid som er beskrevet: "Jeg så en annen engel, som fløy under det høyeste av himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk." (Åp. 14,6).
   Det forkynte han for disse røverne på jord, som spottet Gud midt i sine plager!

   Det er som vi hører det i teksten her: "Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage." (v.12).
   "Selv nå!" Det er altså ennå ikke for sent å henvende seg til Ham, og Han vil øse sin velsignelse ut over deg! For det er Guds sanne vesen, og Hans hjertes ønske for deg! Han vil gjerne forlate alt, står det. (Jes. 55,7). Ja, alt! Eller som vi jo også leser det i teksten her: "Vend om til Herren deres Gud! For Han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og Han angrer det onde." (v.13).
   Vend om! For Han er...! Det begrunnes altså i noe. Det er virkelig noe å vinne på å vende seg til Herren!
   At Han angrer, som det står, betyr jo ikke at Gud likesom har fattet en feil beslutning, som Han nå angrer på, men det betyr ganske enkelt at Han da vil vende den påtenkte dom bort fra deg, fordi situasjonen nå er en annen.
   Du har kommet til Ham som ikke vil støte noen av dem ut som kommer til Ham! (Joh. 6,37).
   Her står også om å samle alle, fra det diende barn til de gamle. Det er noe vi bør merke oss i dag, når de forskjellige aldersgrupper absolutt skal samles hver for seg, når Ordet skal lyde. Vi ser vel fruktene av det i dag, og den frukten er ikke god!

   Og så står det noe her, som vel er lite fremme i vår tid - det står om bot! Om anger og skam fordi vi har syndet imot Gud! "Sønderriv hjertet, ikke klærne," leser vi. (v.13).
   Det var jo en alminnelig foreteelse blant jøder å vise anger, bot, forferdelse og sorg på, å sønderrive sin kappe. Men altså, hva med hjertet?
   I vers 17 i teksten kommer dette enda klarere frem: "Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk!"

   Jesus kom ikke for å frelse botferdige syndere, som du ofte kan høre det sagt. Det blir helt feil å si det slik; Jesus kom for å frelse alt som heter menneske, og mens vi ennå var skrøpelige, døde Han til fastsatt tid for ugudelige (Rom 5,6), men det er sant, at ingen søker denne Hans fullendte frelse uten botferdighet.
   Botferdighet, syndserkjennelse, anger eller hva det til enhver tid måtte kalles dette som skjer i mennesket ved berøring av Guds ord og Ånd, er altså ikke noen betaling for frelsen på noen måte, men det er det som åpner vei for Gud til å formidle budskapet om den frelse som allerede er tilveiebrakt for deg, ved Jesus Kristus, inn i ditt hjerte til mottakelse.

   Hør det alvorlige budskap som kommer til folket ifra Herren, ved profeten Joel! Det er en reell trussel - Herren spøker ikke med oss - men det er også en mulighet for at den nødvendige bot og oppvekkelse kan skje ved det, så Han kan få byde sitt: Kom til meg!
   Og så kan du se i resten av dette kapitlet, hvordan Han tar seg av og behandler den som kommer til Ham. Igjen: Han vil øse sin velsignelse ut over deg! Noe som fremfor alt har den frukt, at du blir bevart hos Ham inntil enden!