Jonas den lydige

   1. Og Herrens ord kom til Jonas for annen gang, og det lød så: 2. Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut i den det budskapet jeg taler til deg. 3. Og Jonas stod opp og gikk til Ninive, som Herren hadde sagt. Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang. 4. Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt. 5. Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små. 6. Da saken kom Ninives konge for øre, stod han opp fra sin trone og la kappen av seg. Og han svøpte seg i sekk og satte seg i støvet. 7. Han lot rope ut i Ninive: Etter påbud av kongen og hans stormenn, skal verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, spise noen ting! De skal ikke smake mat og ikke drikke vann. 8. Men de skal svøpe seg i sekk, både mennesker og dyr. De skal rope til Gud av all makt, og vende om, hver fra sin onde vei og fra den urett som henger ved deres hender. 9. Hvem vet? Gud kunne da vende om og angre det. Han kunne vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne. 10. Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret Han det onde Han hadde sagt at Han ville gjøre mot dem. Og Han gjorde det ikke.

   Og Herrens ord kom til Jonas annen gang - Og Jonas stod opp og gikk til Ninive som Herren hadde sagt. (v.1 og 3).

   Nå var profeten lydig. Opplevelse av store under, bønnhørelse o.l. gir gjerne stor frimodighet også - iallfall for en tid. Som vi også ser det videre med Jonas; at iveren og den gode vilje kjølnet betraktelig senere da Gud ikke ville føye hans vilje.(kap.4).
   Vi ser også noe lignende med "ildprofeten" Elias som hadde hatt så store opplevelser med Gud, sett så store under og manifestasjoner på Guds allmakt, der han på sin flukt fra kvinnen Jesabel sitter under gyvelbusken og ønsker seg døden, ja, ber om at Herren må ta hans liv! (1 Kong. 19,4).

   Eller Peter, han som hadde vandret sammen med selve Guds bilde på jord og sett så mange under og gjerninger av Ham, at dersom det skulle skrives ned hver ting for seg så ville neppe hele verden romme de bøker som da måtte skrives. (Joh. 21,25).   Hvordan gikk det med ham i yppersteprestens gård? For ikke å tale om Judas!

   All visdommen kunne heller ikke. hindre Salomo i å falle i avgudsdyrkelse sammen med sine mange hedenske koner.
   Vår eneste redning er og blir Guds nåde.

   Men så langt var altså Jonas grepet, og han gikk inn i den store hedenske by - gjennomsyret som den var av de samme synder som vi ser florerer også iblant oss i dag - og ropte ut Guds vredesdom over den.

   Gud er en hellig Gud, og enhver synd er en majestetsforbrytelse. Det er ingen synd som ikke vedkommer Ham. Som ikke krenker Hans hellighet. Ikke én!

   Hva da når syndene får et slikt fritt løp som her i Ninive? Tror du ikke disse ting står skrevet til lærdom og advarsel for oss? (Se bl.a. 2 Pet. 2,4-6).
   Da blir det som det står skrevet i kap. 1,2: "For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn."
   Han ser all synd, men dette er noe helt spesielt. Lignende sies i forbindelse med Sodoma og Gomorra. Dette er når synden har fylt sitt mål. Når begeret er fullt.

   Hva så med vårt land og folk? Vi er jo endatil kommet så langt at vi utøser uskyldig blod med myndighetenes velsignelse. Fosterdrapet! Mon tro om vår ondskap er steget opp og kommet for Hans åsyn?

   Men Gud er en forunderlig Gud som verken rommes i vår tanke eller rettferdssans, full av nåde og miskunnhet vil Han ikke den ugudeliges død, men at han må vende om og leve. Derfor sto Han stille og hørte på Abrahams bønner for Sodoma. Derfor sendte Han også Jonas til Ninive.

   Abrahams bønner omfattet jo først og fremst de rettferdige i Sodoma, men som vi ser i forbindelse med Ninive her så er Herrens vilje også å kunne spare de ugudelige.

   For Sodoma ble det ingen ny dag. Det fantes ikke ti rettferdige der. Vi ser også i dag alle de som arbeider ivrig på å få bort all sann kristendom og følgene av den, uten å forstå at de dermed arbeider ivrig på sin egen undergang.

   For Ninives del står dette forunderlige, må vi vel ha lov til å kalle det: "Da trodde folket i Ninive på Gud." (v.5). Dvs. at de trodde det budskap de hørte. Og så ble det vekkelse og omvendelse i Ninive. De vendte om hver fra sin onde vei og fra den urett som hang ved deres hender (v.8). Og Herren sparte deres liv av den grunn (v.10).
   At Gud "angret" vil rett og slett si at Han holdt dommen tilbake for deres omvendelses skyld.

   Men vi skal merke oss at det var deres jordiske liv de berget ved en slik omvendelse. Dette var ikke en omvendelse til Livet - til åndelig liv. Den består ikke i en omvendelse fra onde gjerninger til gode gjerninger - men fra synd (opprør mot Gud) til syndenes forlatelse.
   At dette får den frukt at de onde gjerninger etter hvert også avtar, det er en annen sak. Omvendelsen består i en vending fra syndelivet - slik vi i Guds ords lys ser og erfarer det i vårt eget hjerte - til Guds nåde.
   Ikke det at vi makter å holde synden fra livet, for her gjør vi i vårt kristenliv sterke erfaringer av vår egen tilkortkommenhet, og derfor består det nettopp i en tilflukt til Guds nåde - den åpne Faderfavn som åpenbares oss på Golgata kors. Den er jo nettopp en tilflukt for syndere.
   Ved denne tilflukt vender vi nettopp verden ryggen.

   Men nå ser vi at heller ikke en slik omvendelse som Ninives er uten betydning for et folk. Likevel er dette lite mot å eie Ham som Gud gav for verden! Det som dette først og fremst åpenbarer er Guds sinnelag, at Han gjerne vil tilgi den dypest falne.

   Så står det også skrevet til oss: "La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus." (Fil. 2,5).
   Det nye livet åpenbarer seg ikke i første rekke i en ytre iver og nidkjærhet for "det sanne," som enhver moralsk hedning kan etterligne, men i sinnelaget! "Av dette skal alle kjenne om dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre." (Joh. 13,35).
   Dette er ord fra Herrens munn, og Han peker på det som et avgjørende tegn, et tegn som vil være så åpenbart at alle skal kjenne oss som Hans disipler på det.

   På denne bakgrunn skal vi nå lese hva som her sto skrevet: "Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret Han det onde Han hadde sagt at Han ville gjøre mot dem. Og Han gjorde det ikke." (v.10).
   Det sinn - som og var i Kristus Jesus! Gud er kjærlighet! (1 Joh. 4,8.16).
   Hør det du som ennå måtte vandre borte fra Ham: Han gav sin enbårne Sønn, for å kunne spare deg. Og du som synes kristenlivet har vært så lite vellykket: Han er i går og i dag den samme og forblir det til evig tid. (Hebr. 13,8).
   Vi taler jo ikke om mennesker så forstokket i sin forherdelse at de vil bruke evangeliet som et skjul for ondskap, men om den som sørger over sin synd, og gjerne ville vært fri om det bare var mulig.
   Så lyder fremdeles det samme ord: Han er ikke en Frelser for det vellykkede, men for det mislykkede, og forblir så!
   Vi blir likedannet med Ham, ikke ved loven, men ved å se Herrens herlighet som i et speil. (2 Kor. 3,18).

   Så svøpte de seg i sekk og satte seg i støvet - Ninives folk - fra kongen og hans stormenn til den minste i byen, idet de tenkte: "Hvem vet? Gud kunne da vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne." (v.9).

   Dette håp til Gud blir ikke gjort til skamme. La oss lære av det!