Jonas' anstøt

   1. Men dette syntes Jonas meget ille om, og han ble harm. 2 Han bad til Herren og sa: Å Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg ennå var i mitt hjemland! Derfor flyktet jeg til Tarsis så fort jeg kunne. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde. 3 Så ta nå, Herre, mitt liv! For jeg vil heller dø enn leve. 4 Men Herren sa: Er det med rette du er så harm? 5 Jonas var gått ut av byen, og hadde satt seg østafor den. Der hadde han laget seg en løvhytte og satt i skyggen under den for å se hvordan det gikk med byen. 6 Da lot Herren Gud et kikajontre vokse opp over Jonas for å skygge over hodet hans, så han kunne bli fri fra sitt mismot. Og Jonas hadde stor glede av kikajontreet. 7 Men dagen etter, da morgenen brøt fram, lot Gud det komme en orm, som stakk kikajontreet så det visnet. 8 Og da solen stod opp, sendte Gud en het østavind. Og solen stakk Jonas i hodet så han var helt forkommen. Da ønsket han seg døden, og sa: Jeg vil heller dø enn leve! 9 Men Gud sa til Jonas: Er det med rette du er så harm for kikajontreets skyld? Han svarte: Ja, med rette, jeg er så harm at jeg kunne dø. 10 Da sa Herren: Du har medynk med kikajontreet, som du ikke har hatt noe strev med og ikke har fått til å vokse - det ble til på en natt og ødelagt på en natt. 11 Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre - og dertil en mengde dyr!

   I sin nåde sparte altså Herren Ninive fra undergang for deres omvendelses skyld. (3,10). Men dette syntes Jonas meget ille om, og han ble harm!? (v.1).
   Er det virkelig mulig at dette er den samme profeten som gikk lydig til Ninive? Som høytidelig lovte Herren: "Det jeg har lovt, vil jeg holde." (2,10).
   Det står ikke bare at han syntes ille om Herrens nådebeslutning, men meget ille, og han ble harm.
   Vi skal nøye merke oss hva hans harme var rettet mot, og hva han syntes så ille om, nemlig Guds vilje - Guds nåde. Det var rettet mot Herren selv!

   Hva var den så verd den lydighet han først gikk i? Hvems vilje ønsket han i virkeligheten å se fullbyrdet? Det blir helt klart her. Han ønsket å se sitt eget ord slå til!

   Gud fri oss fra å lite på, og bygge noe på, vår egen lydighet og vilje, men heller be: - skje din vilje, tross alt vårt!

   Han var jo bare en tjener som gikk sin Herres ærend. Derfor spør da også Herren: "Er det med rette du er så harm?"

   Så ille var det for, og med, profeten, at han først forsvarer sin tidligere flukt mot Tarsis (v. 2), og deretter ber om at Herren må ta hans liv. (v.3).
   Hvorfor? Fordi Herren ikke gjorde etter profetens ord!

   Hvor ofte må ikke en forkynner - og for så vidt enhver kristen - stille seg det spørsmål: Er det Herrens ære det ligger meg på hjerte å fremme ved det jeg nå foretar meg, eller min egen?
   Denne ydmykelsen trenger vi!

   Tenk, han laget seg en løvhytte og satt i skyggen av den - gjorde det komfortabelt for seg selv m.a.o., og ventet for å se byen gå under. (v.5). Men så han da ikke alle disse som ikke visste forskjell på høyre og venstre?
   Å jo, han hadde vært en dagsreise inne i byen. Men det som lå ham på hjertet, var at "hans" ord måtte slå til. Det skulle være hans lønn for strevet.

   Men Gud så dem. Og Paulus’ formaning er nok høyst aktuell for oss fremdeles: "- la det sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus."

   Kikajontreet som døde, det hadde han medynk med, og da helst p.g.a. den nytte han selv hadde av det. Slik er vi mennesker, det er egennytten som er drivkraften. Det finnes ikke ren kjærlighet i verden. Det er et gedigent skuespill det hele - et maskespill. Som Luther sier: Ingen elsker naturen fordi den er skapt av Gud, men for det utbytte den gir for en selv. Ingen elsker en jomfru fordi hun er jomfru, men for sin egen nyttes skyld. Slik er det!

   Jonas’ medynk med Kikajontreet, samtidig med hans kulde overfor den store menneskemengde, får også tankene inn på de mange i dag som gråter over sel og hval, tiger og panda, ja, det er store spørsmål helt opp i nasjonenes regjeringer, mens millioner av menneskefostre slås i hjel år for år i de samme nasjoner!

   Men Gud så dem! (v.11). Og Han sier også; " - og dertil en mengde dyr."
   Det står et ord i Ordspr. 12,10, en nok også bør merke seg: "Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men den ugudeliges hjerte er hårdt."
   Et menneskes forhold til evangeliet vil også prege hans forhold til alt annet, men det hører du ikke mye om i miljøverndebatten i dag. Heller ikke fra kirkens prekestoler! Guds ord og løsninger er jo dårskap for det naturlige menneske.

   Vi ser måten Herren tar seg av sin tjener på her. Først lar han Kikajontreet - profetens ly mot solen - visne. - Så sender Han en het østavind og lar solen stikke Jonas i hodet så han var helt forkommen. (v.8).
   Ingen særlig blid behandling dette! Hadde Jonas tatt til seg noen trøst av sin lydighet, og det hadde han ganske sikkert, så skulle det bort nå.

   Og så spør Herren igjen; "Er det med rette du er så harm?" Og profeten svarer: "Ja, med rette, jeg er så harm at jeg kunne dø." (v.9).
   Det er så en må minnes Jesu ord: "Den som er lite forlatt, elsker lite."
   Hjertene var nok annerledes innstilt i Ninive!
   Det er bare Guds uendelige nåde, ved Jesus Kristus, som kan smelte et synderhjerte. Loven alene med sine bud, krav, tukt og formaninger kan bare ildne et menneske opp til ytterligere fiendskap mot Gud. Han bøyer hvem Han vil i støvet, når Han vil, og ved sin lov kan Han knuse et menneskehjerte i biter, men hver bit vil fremdeles være like hard. La oss huske det! La evangeliet komme rikelig til! Og for din egen og dine nærmestes del: - la Kristi ord bo rikelig hos dere! (Kol. 3,16), for Skriftens fremste formaning er: "Bli i Ham, slik som Hans salvelse lærte dere." (1 Joh. 2, 27).
   Han som hadde medynk med Ninives ugudelige folk, og derfor kalte dem til omvendelse, Han er ikke annerledes overfor deg - nå i denne stund! La Ham få lære deg forskjell på "høyre og venstre." Vær ikke selvklok, men legg din vei i Herrens hånd. (Ordspr. 3,7). Og: (Slm. 37,5).
   Altså, la oss be Gud fri oss fra å bygge på vårt eget, det være seg lydighet, klarsyn i åndelig saker, visdom eller hva det nå måtte være, og holde oss til Guds nåde åpenbart oss i Jesus Kristus alene.
   Og én ting til kan vel være nødvendig å legge seg på hjertet: - la deg ikke imponere for mye av "profeter," men prøv alt og hold fast på det gode (1 Tess. 5,1). Gud skal du tilbe (Åp. 22,9), bli derfor ikke trell av noe menneske (1 Kor. 7,23), for til frihet har Kristus frigjort oss (Gal. 5,1), og vi er dyrt kjøpt. (1 Kor. 7,23).
   Hør så hva Jonas til tross for sitt mishag og sin harme, må vitne om Herren; "For jeg visste (vet du, kjære leser?) at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde." (v.2).

   For å slippe å handle med oss etter sin vrede over synden, tenkte Han ut en løsning for oss.

   Når vi nå igjen går inn i julen, ser og hører om barnet i krybben, og englenes budskap: "Han er Kristus, Herren!" - hvordan kan vi da tvile på Jonas’ vitnesbyrd om Herren? Nei, ta det til hjerte for det er åpenbaring ifra himmelen!