Herrens tukt over frafallet

   1. Obadjas syn. Så sier Herren Herren om Edom: En tidende har vi hørt fra Herren, et bud er sendt ut blant hedningefolkene: Stå opp, la oss reise oss til kamp mot Edom. 2. Se, jeg vil gjøre deg liten blant hedningefolkene. Du skal bli dypt foraktet. 3. Ditt hjertes overmot har bedratt deg, du som bor i fjellkløfter, i din høye bolig. Du som sier i ditt hjerte: Hvem vil styrte meg ned til jorden? 4. Om du bygger høyt som ørnen, om du setter ditt rede blant stjerner, så vil jeg styrte deg ned derfra, sier Herren. 5. Om tyver kom til deg, eller røvere om natten - å, hvor du blir tilintetgjort! - ville de da stjele mer enn de trengte? Om det kom til deg folk som ville høste din vin, ville de da ikke la det bli en etterhøst tilbake? 6. Men hvor blir ikke Esau* ransaket, hans skjulte skatter oppsøkt! 7. Dine forbundsfeller driver deg like til grensen, de du hadde fred med, sviker deg og får overhånd over deg. De menn som spiser ditt brød, setter snare for deg. - Det er ingen forstand hos ham! 8. Skal jeg ikke på den dag, sier Herren, gjøre ende på alle vismenn i Edom og all forstand på Esaus berg? 9. Dine kjemper, Teman, skal bli motløse, så hver mann blir drept og utryddet på Esaus berg. 10. For ditt voldsverk mot Jakob, din bror, skal skam dekke deg. Du skal bli utryddet til evig tid. 11. Den dagen da du stod på avstand, den dagen da fremmede førte bort hans gods, da utlendinger gikk inn i hans porter og kastet lodd om Jerusalem - da var også du som en av dem. 12. Se ikke med skadefryd på din brors dag, på hans ulykkes dag. Gled deg ikke over Judas barn den dag de går til grunne. Lukk ikke din munn så vidt opp på trengselens dag. 13. Dra ikke inn gjennom mitt folks port den dag de er i nød. Se ikke også du med skadefryd på deres ulykke den dag de er i nød. Legg ikke hånd på deres gods den dag de er i nød. 14. Stå ikke ved veiskillet for å hogge ned dem av mitt folk som er sluppet unna. Overgi ikke dets flyktninger til fienden på trengselens dag. 15. For Herrens dag er nær over alle folkene. Som du har gjort, skal det gjøres med deg. Dine gjerninger skal komme tilbake på ditt eget hode. 16. For likesom dere har drukket på mitt hellige berg, skal alle folkene drikke uten opphold. De skal drikke i fulle drag og bli som om de aldri hadde vært til. 17. Men på Sions berg skal det være en flokk som har sluppet unna. Det skal være hellig, og Jakobs hus skal ta sine eiendommer i besittelse. 18. Jakobs hus skal bli en ild og Josefs hus en flamme. Og Esaus hus skal bli til halm, og de skal sette ild på det og fortære det. Det skal ikke bli noen tilbake av Esaus hus, for Herren har talt. 19. De som bor i Sydlandet, skal ta Esaus berg i eie. De som bor i lavlandet, skal ta filistrenes land, og de skal ta Efra'ims land og Samarias land i eie, og Benjamin skal ta Gilead. 20. De bortførte av denne Israels hær skal ta kana'aneernes land helt til Sarepta. Og de bortførte fra Jerusalem, de som er i Sefarad, skal ta Sydlandets byer i eie. 21. Redningsmenn skal dra opp på Sions berg og dømme Esaus berg. Og riket hører Herren til.

   Igjen møter vi Herrens tukt over sitt folk for deres frafalls skyld.
   Slik er, og forblir det alltid med den som har forpliktet seg på Guds lov - slik som dette folket hadde gjort.
   Det begynner gjerne med stor tro på at dette skal lykkes, og man skal hente ned over seg den velsignelse som loven gir løfte om til den som gjør den. Det vil si oppfyller den. Derfor gjerne stor iver også. Men snart begynner avmakten å melde seg, og så fortvilelsen da det begynner å gå opp der inne, hvor høyt dette "fjellet" egentlig er; det står ikke i menneskelig makt å bestige det! Så begynner man å slakke av på kravene - tilpasser og gjør mer tilgjengelig. Man gjør loven "rimelig!" Det vil si overkommelig for mennesket. Iallfall for de beste av dem. Det har altså skjedd et svik i ånden, og det fører til et stadig dypere frafall fra Guds ord, og da ligger veien åpen for selv å vurdere. Man begynner å bedømme ting etter eget hode, hva en selv synes er rett og rimelig.
   Denne tillempning av loven, fører til at sannheten ikke blir åpenbar, nemlig at vi i oss selv er fortapte skapninger, langt borte fra Gud, langt borte fra det vi ble skapt til å være.
   Etterlevelse av loven fører ikke - som vi tenker - til mindre synd, men tvert imot til mer! Ja, Skriften bruker sterke ord om det, som i brevet til romerne, kap. 7, v.13: "Ved budet skulle synden bli overmåte syndig."
   Ved budet, skulle det skje!

   Noen kunne da tenke som så, at da er det jo Guds lov som fører til synd. Som om det ikke var noen synd uten den. Men nå er det slett ikke noe galt med Guds lov, den er både god og hellig; det er bare det at den bringer frem vår synd, slik at den blir åpenbar! Det er dette som viser vår synd overmåte syndig - nemlig at det er det som er fullkomment godt og hellig som får den til å blomstre!
   Herren vil gjøre ende på vår tro på oss selv, ved loven, ikke styrke den!

   Når dette nevnte frafall har fått gjøre sin gjerning i folket, er det bare tukten som kan vekke det til erkjennelse. Og den kom - som vi ser her - tungt over Guds folk, Jakob.
   Utlendinger, hedninger, brøt inn og satte over styr alt de hadde bygd opp, og førte dem som i det hele tatt overlevde herjingene i fangenskap. Dette er også alltid det samme: Guds folk søker/vil ha det denne verden har å by på, i stedet for det som er gitt oss i Gud. Så får det da smake hva verden egentlig er og representerer.

   Profeten nevner denne tukt som har gått over folket - han innvarsler altså ikke dette slik som så mange andre profeter. Det er allerede skjedd. Han har derimot domsord over Edom, Esau, Jakobs bror.
   Disse to folk - broderfolk - er etterkommere av brødrene Esau og Jakob.
   Om Esau, som vendte seg til hedningene og i sin ugudelighet solgte sin førstefødselsrett for en rett linser, heter det at "han ikke fant rom for omvendelse.  Han ble avvist, enda han søkte den (velsignelsen) med tårer." (Hebr. 12,17).

   Dette profetens budskap minner oss på ordet i Gal 6,7: "Far ikke vill!" - Det er direkte til deg som leser nå! - "Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste." Og det sies da også med rene ord i teksten vår: "Som du har gjort, skal det gjøres med deg. Dine gjerninger skal komme tilbake på ditt eget hode." (v.15).
   Edom betraktet det som skjedde med broderfolket. Ikke kom de til hjelp, men de gledet seg over Jakobs ulykke, og forrådte endatil de som hadde sluppet unna og utleverte dem til fienden. (v.14).
   Dette sviket stiller dem nederst på stigen - også under den fienden som angrep Jakob direkte. Ingen er så foraktet som en forræder! Derfor står det også: "- jeg vil gjøre deg liten blant hedningefolkene. Du skal bli dypt foraktet." (v.2).
   Og så møter vi dette som alltid er den egentlige årsak til menneskets ulykke: "Ditt hjertes overmot har bedratt deg." For deres vedkommende hadde det sin årsak i at de bodde slik til, at selve området i seg selv var som et festningsverk. Som vi leser: "- du som bor i fjellkløfter, i din høye bolig." Og så følger det ord som er blitt så berømt, nemlig fordi det i vår tid faktisk er de folk og nasjoner som har konkrete planer om dette: "Om du bygger høyt som ørnen, om du setter ditt rede blant stjerner, så vil jeg styrte deg ned derfra, sier Herren." (v.3-4).

   Dette var altså hva Edom "sådde," i denne gitte situasjon, og denne ondskap er det som nå faller tilbake på dem selv.
   De burde heller ha stått skjelvende og bevende overfor denne Jakobs ulykke, og ropt til Herren om at ikke også de måtte bli gjenstand for samme dom, for deres frafalls skyld!
   Slik har også mange "kristne" - i sin egenrettferdighet - fordømt og forfulgt jødene opp gjennom historien for deres falls skyld, i stedet for å frykte for det samme fall selv.
   Slik fremstiller Guds ord det: "Se derfor Guds godhet og strenghet - strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved Hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av. Men også de andre skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen. Du ble avhogd av det oljetre som av naturen er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor meget mer skal da de naturlige grener bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører!" (Rom. 11,22-24).
   Som du ser av dette, så har Guds faderfavn hele tiden stått åpen også for jødene, like så vel som for hedningene. Det er kun tale om å ta sin tilflukt til - eller som det heter her: - holde fast ved - Hans godhet!
   Denne Hans godhet er åpenbart på Golgata! (1 Joh. 4,9).

   Edom er her bilde på all synds lønn - den er døden! (Rom. 6,23).

   Vil du rette opp dette og gjøre det som er rett for Gud og mot medmennesker, så er loven den beste rettesnor, og dermed gir du deg inn på den vei vi tidligere nevnte: - forbannelsen under loven!
   Den enste redning er tilflukten til Ham som gjorde det rette i alle ting! Å få skjule seg i Ham som sier: "Hvem av dere kan overbevise meg om synd?" (Joh. 8,46). Og: "Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det som er til behag for Ham." (Joh. 8,29).
   Det gjør ikke du, og derfor er denne lovens vei stengt for deg!

   Disse forbilder - alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss ( Rom 15,4) - burde få oss til å frykte våre egne veier, enten det er de åpenbart verdslige og ugudelige, eller det er lovens vei! For vi er fortapte skapninger i behov av en frelser og forsoner. Og det er også hva Gud har gitt oss!
   Det står om dette som "før er skrevet til lærdom for oss," at det er "for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir."

   Israel lå, som lovens folk - det utvalgte folk - under for egenrettferdighetens og hovmodets synd, mens Edom, som det i seg selv utestengte folk, for misunnelsens og forbitrelsens synd.
   Som en da ser; begge faller ved å se på seg selv!
   Bare evangeliet som maler Kristus for oss som korsfestet, og forkynner: "Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller Ham" (Rom 10,12) - kan rive dette ned og sette oss i frihet!
   Vi må få se, hva som er gitt oss i Ham! Da ser en ingen grunn til egenrettferdighet og hovmod eller misunnelse - vi er alle ett i Kristus! Men om vi skal stige så høyt opp, må vi først stige ned av den høye hest vi selv har satt oss på, og her ligger problemet!
   Flyr du til Jesus i dag?

   Se på Edom, hvordan det går den som setter sin lit til den svikefulle verden: "Dine forbundsfeller driver deg like til grensen, de du hadde fred med, sviker deg og får overhånd over deg. De menn som spiser ditt brød, setter snare for deg. - Det er ingen forstand hos ham!" (v.7) - i motsetning til den som har satt sin lit til Herrens trofasthet. Han skal føre sitt folk tilbake: "De som bor i Sydlandet, skal ta Esaus berg i eie. De som bor i lavlandet, skal ta filistrenes land, og de skal ta Efra'ims land og Samarias land i eie, og Benjamin skal ta Gilead. De bortførte av denne Israels hær skal ta kana'aneernes land helt til Sarepta. Og de bortførte fra Jerusalem, de som er i Sefarad, skal ta Sydlandets byer i eie. Redningsmenn skal dra opp på Sions berg og dømme Esaus berg. Og riket hører Herren til." (v.19-21).