sefanja 1

Frafallets årsak og virkning

1. Dette er Herrens ord som kom til Sefanja, sønn av Kusi, sønn av Gedalja, sønn av Amarja, sønn av Hiskia, i de dager da Josia, Amons sønn, var konge i Juda. 2. Jeg river bort, ja, jeg river alt bort fra jorden, sier Herren. 3. Jeg river bort mennesker og dyr, jeg river bort fuglene i luften og fiskene i havet, alt det som volder anstøt, sammen med de ugudelige. Jeg vil utrydde menneskene av jorden, sier Herren. 4. Jeg vil rekke min hånd ut mot Juda og mot alle Jerusalems innbyggere. Jeg vil utrydde fra dette sted alt som er igjen av Ba'al, avgudsprestenes navn sammen med prestene. 5. Jeg utrydder dem som tilber himmelens hær oppe på takene, dem som tilber Herren og sverger ham troskap, men på samme tid sverger ved Milkom, 6. dem som har vendt seg bort fra Herren, og som ikke har søkt Herren og ikke spurt etter Ham. 7. Vær stille for Herren, Israels Gud! For Herrens dag er nær. Herren har gjort i stand til en offerslaktning, Han har innviet sine gjester. 8. På Herrens slaktofferdag vil jeg straffe høvdingene og kongens sønner og alle som kler seg i utenlandske klær. 9. Og jeg vil på den dag hjemsøke hver den som hopper over dørterskelen, dem som fyller sin Herres hus med vold og svik. 10. På den dag, sier Herren, skal det høres skrik fra Fiskeporten og hyl fra byens andre del og stort brak fra haugene. 11. Hyl, dere som bor i Morteren*! For hele kremmerfolket er utslettet. Alle som veier sølv, er utryddet. 12. På den samme tid vil jeg ransake Jerusalem med lykter, og jeg vil hjemsøke de mennene som ligger på sin berme og sier i sitt hjerte: Herren gjør verken godt eller ondt! 13. Deres gods skal bli til rov, og deres hus ødelegges. De skal bygge hus, men ikke bo i dem, plante vingårder, men ikke drikke vin fra dem. 14. Nær er Herrens dag, den store. Den er nær og kommer med stor hast. Hør! Det er Herrens dag! Full av angst skriker da kjempen. 15. En vredens dag er den dagen, en dag med nød og trengsel, en dag med omveltning og ødeleggelse, en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde, 16. en dag med basunklang og hærskrik mot de befestede byer og de høye murtinder. 17. Da vil jeg sette slik angst i menneskene at de går der som blinde, fordi de har syndet mot Herren. Deres blod skal utøses som støv, og deres kjøtt som møkk. 18. Verken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag. Ved Hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært. For Han vil gjøre ende, ja, brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden.

*en bydel i Jerusalem

   Igjen står det frem en profet i Israel som varsler om den Herrens dag som kommer over jorden. Det er en nær forestående dom over dette frafalne og avgudsdyrkende folket, men går også langt ut over det, og er et varsel om det som en dag vil komme over hele jorden.
   Israel i sitt frafall og den derfor påfølgende dom, er også i dette et forbilde for oss andre. Som det gikk dem, så også oss!
   Hør nå bare dette: "Da vil jeg sette slik angst i menneskene at de går der som blinde, fordi de har syndet mot Herren" (v.17), og sammenlign det med hva som sies om de siste dager før den endelige dom: "På jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser." (Luk. 21,25).
   Og så åpenbares årsaken til denne fortvilte situasjon: "- fordi de har syndet mot Herren." (v.17).
   I våre dager er det fremmet forslag om å ta dette ut av kirkens syndsbekjennelse - at vi har syndet mot Gud og kjenner den onde lyst (begjær) i vårt hjerte.
   "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort -" vitner David (Sml. 51,6), og viser oss - som den profet han jo var (Ap.gj. 2,30) - at all synd er synd imot Gud! Selv om den onde handlingen rammer andre mennesker.

   Så er det Skriftens klare tale, og advarsel til oss, om at det er lyset fra Gud de forlater når de innfører slike ting i Guds menighet på jord.
   Det er også forebildet oss i denne teksten hos Sefanja, som vi ser: "- jeg vil på den dag hjemsøke hver den som hopper over dørterskelen, dem som fyller sin Herres hus med vold og svik." (v.9).
   Dørterskelen representerer jo selve inngangen til Guds hus (Guds rike). Der stiger man altså ut av verdens rike og inn i Guds. Å hoppe over dørterskelen må da bety det samme som Jesus taler om i Johannesevangeliet, hvor Han presenterer seg som den gode hyrde, i motsetning til alle de andre som "stiger over et annet sted." (Joh. 10,1).
   Det er altså tale om slike som har steget inn i Guds menighet på jorden, ved noe annet enn den nye fødsel. De har valgt sin vei inn i Guds menighet selv, og det er jo den største selvfølgelighet at de da vil støte an mot dette i menigheten (læren/forkynnelsen) som er fremmed for dem i deres uomvendte tilstand. Det blir noe som stadig stikker dem i hjertet, og svir dem i deres samvittighet. Denne stadige uroen blir uutholdelig å leve med i lengden, og de vil da treffe tiltak for å bli kvitt dette som uroer dem. Så fylles menigheten av dette som menneskene har sans for, men aldri skulle vært i Hans forsamling, som er et hellig sted.

   "Jeg vil utrydde fra dette sted alt som er igjen av Ba'al, avgudsprestenes navn sammen med prestene." (v.4).
   Det har vært et oppgjør med Ba'aldyrkelsen, men så ser vi altså at det ennå henger noe igjen av den, men nå er den forsøkt skjult i den sanne gudstjenesten. Det er blitt ført inn i tilbedelsen av den sanne Gud. Slik tok kong Saul til sides noe av det beste av hærfanget fra amalekittene, for å ofre det til Herren! Han satte altså Herrens ord til sies som hadde bannlyst dette, og dro dermed dommen ned over seg.
   Dette skjer også i folket vi har for oss her i teksten. Skjer det hos oss i dag?

   "Jeg utrydder dem som tilber himmelens hær oppe på takene, dem som tilber Herren og sverger Ham troskap, men på samme tid sverger ved Milkom."
   Her ser vi hva det er!
   Herren - å jo da, men for sikkerhets skyld, så kan vi jo skjele til avgudene også. Det kunne jo være noe hente også der!
   Du trenger ikke å "banke i bordet" eller spytte tre ganger for en svart katt over veien, dersom du hører Herren til, for å peke på noen enkle ting vi kjenner fra vår hverdag. Er ditt liv i Herrens hånd, så er det også Han som sørger for deg.
   Overtroen kan vi nok le av, men den stammer fra onde åndsmakter og binder hedningen i frykt og mørke. Dette kan få et mektig grep på et menneske. Det finnes til og med kristne, som helst ikke vil ta sjansen på å gå under en stige, knuse et speil og lignende ting som da ifølge folketroen skal føre til ulykke. Og når du har fått all Guds velsignelse i Jesus, og Hans dyrebare navn å stige frem for Gud i, så trenger du så visst ikke påkalle helgeners navn, eller noe annet heller, for den saks skyld.
   Det er denne sammenblandingen som har Herrens mishag over seg, som Han viser oss det så klart ved profeten Elias' møte med det Gud og Ba'aldyrkende folket: "Da trådte Elias frem for alt folket og sa: Hvor lenge vil dere halte til begge sider?    Dersom Herren er Gud, så følg Ham! Og dersom Ba'al er det, så følg ham!" (1 Kong. 18,21).
   Altså: Velg i dag! For det kan ikke være to veier - to guder!
   Men så står det: "Men folket svarte ham ikke ett ord." Hva gjør du?

   Så ser vi disse forskjellige typene i dette frafalne folket, og hva avgudsdyrkelsen egentlig består i, og hva som er årsaken til avgudsdyrkelsen. Det er mennesket, som ikke kommer til Gud og bøyer seg for Ham, rett og slett fordi Han er Gud, men det er menneskets hunger etter egen vinning, egen ære, egen makt - og snareste vei til tilfredsstillelse av dette - tenker mennesket - er penger. Det er handelen som skal berge oss, det er handelen som skal sørge for oss, og for at vi skal ha virkelig vinning av vår handel, så kan vi ikke følge Guds bud og retningslinjer, derfor la oss vike av fra Ham. Vi kan heller gi en del av det vi tilegner oss til Guds hus.
   Men det er bannlyst gods! Og dette angripes da også, den dag Gud griper inn på denne måten vi leser om her: "- hele kremmerfolket er utslettet. Alle som veier sølv, er utryddet." (v.11).
   Denne hunger etter egen vinning er heller ikke ukjent midt i menigheten, som ikke minst apostelen Judas minner om i sitt brev: "Ve dem! For de har slått inn på Kains vei, har for vinnings skyld kastet seg ut i Bileams villfarelse, og er gått under ved Korahs gjenstridighet.... Deres munn taler store ord, mens de smigrer folk for vinnings skyld." (Jud. 1,11 og 16).
   Du finner også lignende advarsler andre steder i Skriften.

   Så har vi disse - og alle disse forskjellige går over i hverandre "- som har vendt seg bort fra Herren, og som ikke har søkt Herren og ikke spurt etter Ham" (.6), bl.a. av de årsaker som vi ovenfor har nevnt. Og når frafallet er kommet langt nok i den enkelte av disses liv, er den falske trøsten blitt nærmest fullkommen i dem: "- de mennene som ligger på sin berme og sier i sitt hjerte: Herren gjør verken godt eller ondt!" (v.12).
   Nå har de - bl.a. fordi Guds dom ikke har rammet dem i samme øyeblikk som de har syndet - kommet til den konklusjon at "Herren gjør verken godt eller ondt!"
   Et stikk av uro og tvil på denne trosbekjennelse kan nok oppstå, nå og da, men..."

Men hadde de enda villet vende seg et øyeblikk bort fra sine egne tanker om dette til Guds ord, så ville de sett det som også profeten her forkynner: "- jeg vil hjemsøke dem!"
Det blir en bråvåkning, og: "Verken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag." (v.18).

Og så ser vi dette tegnet som vi også i dag burde legge nøye merke til, nemlig at det som tjenes og høstes inn likesom blåses bort. Selv om landet blir aldri så rikt, så har man ikke råd til å ta seg av det, og stanse forfallet.
Det er en minnelse om sannheten i Herrens ord: "Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til." (Ordsp. 10,22).