Stor er den gudsfryktens hemmelighet!

Men i fall jeg dryger vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. Og det må alle bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet. 1. Tim. 3, 15-16.

Det er noe en troende kjenner vel til; det er så snart å komme på avstand i fra Jesus.

Alt synes en tid å være som før, men så går det opp for deg; Jesus er ikke i dette lenger!

Det er noen som skal komme til Herren på dommens dag og si: «Vi åt og drakk for ditt åsyn, (et klart bilde på nattverden) og du lærte på våre gater,» (vi hørte din lære m.a.o.). Men Jesus skal si til dem: «Jeg kjenner dere ikke!» Det var et upersonlig forhold allikevel. Et hjerte som var uberørt av det ordet de hørte forkynt. Det fikk verken rive noe ned, eller bygge noe opp, og langt ifra bli det eneste håp og den eneste virkelige trøst; hjertets skatt og liv! Ordet! Enda det ordet de hadde iblant seg var noe veldig, ja, mer enn vi kan fatte. Ordet ble kjød!

Herren selv kommer til oss i dette ordet; i det talte ordet, i dåpen, og i brødet og vinen, gir Han seg selv til den som tar imot i tro, eller rettere; virker tro ved dette sitt ord.

Når du har fått høre ordet og går oppbygget fra et møte, så har det skjedd en forening mellom deg og Jesus. Han kom til deg nettopp i det ord du hørte, og du tok imot Ham. Og da ser vi også hva avvisningen av ordet er for noe. Du kan ikke ha ett forhold til Jesus og ett annet til ordet om Ham!

Hos en troende oppstår det en veldig tomhetsfølelse og nød, dersom Jesus er kommet på avstand. Det er like sikkert som sulten melder seg, når du har stått over noen måltid.

Jeg må tenke på den beretningen som står i Lukas 2 i denne forbindelse; da Jesu foreldre skulle dra hjem fra påskefesten i Jerusalem. De trodde Han var i reisefølget, det tok de i grunnen for gitt, men de brød seg ikke med å virkelig undersøke om det hadde seg slik. Og så gikk sannheten plutselig opp for dem; Han var ikke der! Hva tror du rørte seg i Marias hjerte da? Hun hadde sviktet det oppdrag hun hadde fått av Gud, å ta vare på og oppdra Jesus. Kan tro hun kjente på dommen. Sånn blir det også med oss, når Jesus er kommet på avstand. Da blir vi virkelig som en slik bortkommen sau, inne på ville heia. Hyrden er ikke der til å tale vår sak. Vi anklager og dømmer oss selv. Jeg har sviktet! Du ser på livet ditt og alt som er galt. Ja, tenker du, det er ikke underlig at Jesus har trukket seg bort, for dette holder jo langt fra mål. Og så kommer Jesus enda mer på avstand for deg. For Han er aldri i dette lovens dømmende og anklagende ord.

Det er visst sånn, at den som skal ha lovens ord, tar det vanskelig til seg, mens den som ikke skal ha lovens ord, tar det så altfor snart til seg.

De som bare Jesu nåde og trøst kan berge og forbedre, de forsøker gjerne å berge og forbedre seg ved lovgjerninger, som ikke virker annet enn å gjøre situasjonen enda mer fortvilet.

Det skjer en forbedring når mennesket får leve i evangeliet, det er ut i fra Guds ord ingen tvil om dette, det som Skriften kaller helliggjørelse, men det er ikke godt for den troende selv å se det. Det er noe som først og fremst viser seg i sinnelag. Det stolte, sikre og hovmodige brytes gradvis ned, og det milde, myke og overbærende bryter frem. Mørket og løgnen og verdsligvisdommen viker for lyset og sannheten og den sanne visdom. På en annen måte kan det beskrives som at man er blitt «bøyelig» i Guds hånd, som i dette tilfelle er Hans ord.

Men en troende blir aldri fornøyd med dette, for han måler seg på Guds lov. Og så er han også gjerne omgitt av mennesker som heller ikke har sansen for dette, men har stilt skyhøye krav til hvordan en kristen skal være i det ytre. Men Gud ser sitt eget verk, at den før så stolte, egenrettferdige og sikre synder, nå ta sin tilflukt til Jesu nåde, og Han gleder seg ved det.

Dette å komme på avstand, som vi sier, og opplevelsen av det, det er noe som ofte vokser gradvis frem. Det er lenge siden du har tatt til deg av Guds ord, du har vært sløv, som salmisten sier: «Mitt hjerte er som solsvidd og visnet gress, for jeg har glemt å ete mitt brød.» Slm. 102, 5. Virkningen av å la Guds ord ligge, melder seg snart.

Eller det kan skje i ett nu, at Jesus blir borte for en, nemlig når et lovens ord rammer deg i din samvittighet. Plutselig er Jesus borte, og du står igjen med dom og anklage. Den skyfrie dagen ble plutselig mørk.

Hva skal du gjøre for noe da? Kan du gjøre noe? Jeg vil iallfall få minne deg om noen ting: Hvor møtte du Jesus sist? Jo, du møtte Ham i evangeliets ord! Der er Han fremdeles, og vil du finne Ham igjen, så må du igjen dit! «Jesus Kristus er i går og i dag, den samme, ja, til evig tid.» Hebr. 13, 8. Han er å finne på det samme sted, alltid! I dette ordet som vi har lest: Gud åpenbart i kjød! Han ble menneske, Han ble en av oss! I dette er Gud åpenbart i verden, som menneske! Og i denne åpenbaring ligger vår frelse. Han tok - Han bar - Han gjorde -. Som profeten roper det ut: «Han kommer selv og frelser dere.» Jes. 35, 4.

Og når Herren ville stride for sitt folk, da kunne folket sitte i stillhet, og bare se Gud frelse. Og så kommer Han også til deg i dette ordet. Du skal ikke se på dine gjerninger, på ditt liv, men på Gud åpenbart i kjød, på Jesus. Bare der smelter et menneske sammen med Herren. Bare der er det samfunn mellom Gud og menneske, der Han soner, som menneske. Som 0. V. Sendstad skriver det; det første bud oppfyller du, ved å holde deg til Jesus som den eneste sanne Gud. Alt annet gudsforhold er bare fabler, som ikke fører frem.

Jeg har av og til fått se Golgata slik: Tenk deg om du var inne i en kjempestor mørklagt hall, hvor du ikke så hand for deg. Utenfor hallen var det sollyst. Så fikk du med ett se et lite glimt av lys langt borte. Du festet blikket på det og begynte å gå. Det ble større og større og plutselig var du ute i sollyset. Den eneste veien, eller døren ut, Golgata! (Les 2. Pet. 1, 19). Og denne mørke hallen kan også symbolisere ditt eget hjerte, hvor du finner bare åndelig mørke. Blikket må dras mot lyset, Guds ord!

«- Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll!» v. 15b. Den levende Guds menighet, den består av slike som meg og deg. Det er Guds hus; mørke hjerter som Han kan få opplyse. De blir i seg selv lys i verden, sannhetens støtte og grunnvoll, som vi leser her, i det dere holder frem livets ord, som apostelen skriver annetsteds. Fil. 2, 16.

Vi ser med det, at dersom dette sanne kjennskapet til Herren blir borte i en forsamling, så duger det ikke til annet enn å kastes ut og trås ned av menneskene, for saltet har mistet sin kraft. Mt. 5, 13. Du forstår at Åndens åpenbaring av Jesus for ditt hjerte, det er selve oppstandelseskraften, som Paulus skriver om. Den samme kraft hvorved Gud oppreiste Kristus fra de døde. Ef. 1, 19- 20.

Det er ikke noe som kan erstatte evangeliets ord i dit hjerte, det må være så fromt det bare vil.

Vi ser det på profeten Jesaja i Jes. 6, også; en gudfryktig, from Herrens tjener. Gudfryktig, from og fortapt! Inntil soningens hemmelighet ble åpenbart for ham.

«Og det må alle bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant fol­keslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.» v16.

Han var i verden, fullførte lovens oppfyllelse, og brakte soning for vår synd, og ble så tatt opp i herlighet, hvilket godtgjorde at Hans verk var godkjent i himmelen; alt for oss!

Merker du hvordan dette budskapet løfter blikk og sinn opp til Ham? Det vil ha blikket ditt festet på noe utenfor deg, på Jesus! Og det skal du vite, du som måtte kjenne deg så på avstand også, det er ikke gitt noe som skal erstatte evangeliets ord for ditt hjerte, om du så kommer til Ham med din synd for tusende gang! Det er det Han rekker deg til frelse også i denne stund!

"Og det er ikke frelse i noen an­nen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant menneske, som vi kan bli frelst ved." Ap.gj. 4, 12.

E. K.