Trengsel for Navnets skyld

Men dette er skjedd forat det ord skal bli oppfylt som er skrevet i deres lov: De hatet meg uten grunn. Når talsmannen kommer, Han som jeg skål sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal Han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen. Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt. De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da hver den som slår dere ihjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse. Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg. Men dette har jeg talt til dere for at dere, når timen kommer, skal minnes at jeg sa dere det. Joh. 15, 25-16, 4a.

Det er jo vemodig å lese denne teksten. Trist! «De hatet meg uten grunn.» Og dette, gjør Han sine oppmerksom på, må også dere regne med. Det er ikke noe som muligens kan komme til å skje, men det vil komme til å skje. 

Den kristendom som verden, den åpenbare og den skjulte (religiøse) verden kan finne seg til rette med, er ingen kristendom, men en forfalskning. Søren Kierkegaard sier et sted: Kristendom er martyrium. Og han levde ikke i kommunist-Kina eller Sovjet, men i Danmark! Og det i en tid hvor kristendommen visstnok sto sterkt i landet. Å nei, sann kristendom har nok aldri stått sterkt i noe folk. Men den «kristendom» som modererer seg, er gjerne populær, om ikke akkurat høyt aktet. Da får man bli med på verdens «hitlister.» For man er rett og slett ufarlig. Det sørgelige er at denne popularitet stort sett blir betraktet som fremgang for kristendommen. Men fruktene, utviklingen i forsamling og menighetsliv taler sitt alvorlige og klare språk om hva det er for noe. De sanne troende står utenfor sammen med Jesus og banker på. Det har vært de troendes erfaring til alle tider overalt.

Det var her i Norge Hans N. Hauge ble ødelagt i fengslet. Det var her i Norge Ludvig Hope sto på kirketrappene og forkynte Guds ord, fordi døra var stengt. I dag pynter de profetenes gravsteder og vil gjerne identifiseres med dem. Men hva tror du de gamle ville sagt dersom de kom og så kristen-Norge i dag?

Den troende har fått del i nytt liv, guddommelig liv. Derfor går han ikke lenger i hop med verdens ånd, tidsånden, som åpenbares i skikk og bruk. En opplever tvert imot en indre sorg over det ugudelige vesen som verden er fanget i; dens åndelige blindhet og mørke. Og det er noe av den største trengsel for en troende, den indre. Det er en trengsel hyklerne ikke kjenner til. Den indre sorg, først og fremst over seg selv, fordi jeg finner den samme ånds vesen der inne som jeg og ser råder i verden, samtidig som jeg har en indre trang til å være etter Gud. La det være sagt; vi lever et nytt liv. Vi har ikke bare en mengde tanker om kristendom. Kristendom er ikke noe vi bare pusler med nå og da, og da helst på fritida, men det er vårt liv. Det er liv i Jesus. Der er ikke et liv i oss selv, uavhengig av Ham. Derfor så søker du Ham stadig, og i alle ting, du som har fått livet. For Gud har gitt oss evig liv og dette liv er iHans Sønn. 1. Joh. 5,11.

Jo, jeg har nå vel livet, men jeg merker ikke så mye til det, sier du kanskje? Det var underlig; Er sannheten, Jesus, i meg, da opplever jeg to ting helt bestemt. Jeg har synd å bekjenne, og jeg har ett frelseshåp. Så skriver også apostelen Johannes det trøstens ord til de troende: Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1. Job. 1,9. Altså, hvis vi er blant dem som har fått del i og vandrer i lyset, da skal vi også vite at vi har en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige som forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Men legg merke til at Johannes her skriver til de troende.

Israelsfolket ble døpt i Jordan av Johannes idet de bekjente sine syn­der. Legg merke til det! Men ingen ble frelst i Johannes' dåp. Han måtte peke på Jesus: «Se det Guds lam som bærer verdens synd.» Joh. 1, 29. Det er frelsens budskap! Den som har tatt imot det er frelst.

Tror du «Johannes' dåp» eksisterer i dag? Jo, alle de som i sitt gudsforhold, sitt frelseshåp, hviler på noe annet enn Johannes' vitnesbyrd om Jesus, som i virkeligheten er Faderens vitnesbyrd om Sønnen. Det var derifra Johannes hadde det, vitner han selv.

Legg merke til all tale om troen i dag. Det er troen som gir mitt liv mening, holder meg oppe, må tas på alvor osv. I enkelte tilfelle er det vel bare en uheldig måte å uttale seg på, men i svært mange tilfelle er det nok tale om nettopp religiøsitet. For hva er vel troen for en sann kristen? Det er ikke noe annet enn hjertets rettethet på Jesus. Derfor taler han ikke om -, og har ingen trøst i troen, men i Ham som han tror på, nemlig Jesus. Troen er ikke noe i seg selv. Jeg tror så lenge jeg ser Jesus. Hva er vel troen for noe når du ikke ser på Jesus? Hva er det da du tror? Troen må ha en gjenstand, og det er troens gjenstand som frelser og ikke troen i seg selv.

En verdslig mann sa til meg: «De troende er gildere i dag, for de er så lik oss!« Så lik verden! Men noe av en sann troendes indre trengsel er jo nettopp at det ikke er rom i et verdslig hjerte til å tale om det som ligger deg på hjertet. Han har funnet en usigelig skatt, men går omkring liksom ropende til døde. Du hører tale om alle denne verdens ting, men ikke om det viktigste av alt. Hvor skal du tilbringe evigheten! Slik går en kristen og lider. På arbeidsplass, skole, i hjemmet blant sine egne osv. og opplever at han har fått del i et budskap verden ikke hører.

Å nei, vi vil ikke bli som verden, det har vi jo opplevd, men det er vårt hjertes bønn at de måtte få det som oss. «Smake og kjenne at Gud er god!»

Men den åpenbare verden hater de troende. For de er lys og salt, som Jesus sier. Det er ikke noe de skal legge an på å være, det kan de overlate til dem som vil tekkes Gud ved noe annet enn Jesu offer, men de er det så sant Herrens Ånd bor i dem. Derfor blir de heller ikke tålt, for lyset det avslører, ikke mist de uomvendtes urette gudsforhold.

At den åpenbare verden hater de troende, det er en ting. Men det er noen som hater de troende mere intenst: De religiøse! Djevelen der han fremstår som en lysets engel. Verden, som forsøker å skjule seg i et hellig skrud og henger på seg kunstige etterligninger av Åndens frukter, som er; kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet,  trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.

Ja, prøv å fremskaffe disse frukter av ditt eget hjerte! Å bli en kristen er å få del i guddommelig liv, forstår du, få del i noe som ikke finnes i oss.

Du kan være nidkjær for det du ser som Guds sak, nidkjær for den rette lære og arbeide natt og dag; eller, du kan være motsatt og favne alle. Men livet? Når det spørres etter det, hva sier du da? Ja, hva sier du som leser?

«De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro han gjør Gud en dyrkelse.» 16,2. Og her går da dette alvorlige opp for oss, at de som skal gjøre dette mot Guds folk, det er slike som er ute etter å gjøre Gud en dyrkelse. Det er ikke den åpenbare verden først og fremst, men det er gudsdyrkere!» «Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg.» 16, 3. Vi minnes i denne forbindelse Paulus ute ved Damaskus. Den lærde teologens møte med Jesus, den Herre han selv mente å tjene. Hvem er du, Herre? Hvem er du? «Jeg er Jesus, Han som du forfølger.»

«Når talsmannen kommer, Han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal Han vitne om meg.» 15, 26. Altså ikke om troen, ikke om gjerninger, ikke om gudelig liv, men om meg! For uten Ham eksisterer heller ikke det andre, men bare etterligninger som ikke fører fram, som f.eks. en forstandstro som tror så langt en forstår, gjerninger som er vantrosgjerninger fordi de legges til Jesu fullbrakte verk, i stedet for å vokse frem av det, et «gudelig» liv uten guddommelig liv osv. Der hvor grunnvollen, la oss gjenta, grunnvollen, ikke er den rette, der finner du en kristendom uten Kristus! I den enkeltes liv og i menighetssammenheng. Dette burde mane oss til alvorlig ettertanke i dag, en ettertanke som kunne få drive oss til Jesus.

Den Hellige Ånd skal ta av mitt og gi til dere, sa Jesus. For vi har ikke noe i oss selv. Han tar av sitt og gir til oss, og ved det står vi for Gud. Ved det som hører Jesus til. Han skal ta av mitt og forkynne for dere! For dette gudslivet og denne frelse er en hemmelighet vi ikke kan tenke oss frem til. Det må bli oss forkynt og åpenbart. Og den som vandrer i dette lyset opplever også sannheten i Guds ord; «- alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» 2. Tim. 3,12. Men legg du merke til en ting i dette verset, for vi kan møte mye forakt og avsky som har sin grunn i at v4 utgir oss for noe annet enn hva vi i virkeligheten er. Verden er flink til å gjennomskue slikt. Nei, legg merke til hva som står, stans gjerne for det, og grunn på det; »- vil leve gudfryktig i Kristus Jesus.» Verden forstår det ikke, det er en dårskap for den. De religiøse tåler det ikke, for dem er det et anstøt. At dette er Guds gjerning, at de skal tro på Ham som Han har utsendt.

Som en verdslig mann en gang sa til meg: At Han levde og døde, hva har vel det gjort fra eller til for verden? For verden en dårskap altså, akkurat slik som ordet vitner. Den er blind! Vel, dette utsagnet kunne det nok føres en lang diskusjon over. En verden uten det kristne budskapets innflytelse, begynner vi å se klare konturer av også i vårt land i dag, og det er ikke hyggelig det vi ser!

E.K.