Vandringen

1. Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. 2. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar Han bort. Og hver den som bærer frukt, renser Han, for at den skal bære mer frukt. Joh. 15, 1-2.

«Jeg er en Kristi pilegrim på vei til Sions stad», synges det av mang en. Men hvem er nå det? At det ikke er den åpenbare verden det her er tale om, det er jo klart nok, men når denne store hopen er gått bort, og vi står igjen med den flokken som har tenkt seg til Sions stad, da er vel alt i sin skjønneste orden? Denne flokken kan vel med frimodighet ta del i sangen, eller må også denne flokken deles i to?

Ja, det var ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen, sier Jesus. Så langt var de like. Vi ser at det dreide seg om omvendelse. De vendte alle om fra sin tidligere ferd. Nå gikk de ikke lenger etter verdens vis i det ytre, men de gikk for å møte brudgommen, Jesus! De tok åpenbart dette med omvendelsen alvorlig alle ti, i motsetning til det vi ser så mye av i dag, at en bare tar den kristne bekjennelsen i munnen, men fortsetter å leve på verdens vis. Det må bare sies klart, ellers så svikter vi både dem det gjelder og det Guds ord vi har lært å kjenne, at disse når aldri frem, uten et møte med Herren og dermed sinnsforandring.

Men nå minner Jesus oss på dette alvorlige, at også fem av disse jomfruene ikke nådde frem. Og vi kan si det helt enkelt; fordi Jesus aldri nådde frem til dem! De var så altfor opptatt med sin selvlagde kristendom, noe som jo også åpenbarer et hjertets svik i forhold til Guds ord, det får ikke tale fullt ut, men knappes av til sånn passende rimelig. Du har kanskje opplevd dette, å sitte fordypet i en avis eller bok, og så oppfatter du plutselig at et menneske taler til deg, og det har kanskje prøvd en stund allerede å nå igjennom til deg. Slik er det med mange, de er så opptatt med sin «kristendom», alt de skal være og gjøre, at Herren ikke når igjennom. «Oljen er jo troen på Kristi Rettferdighet som gir Åndens lys, Åndens kraft og den nye viljen.» (C. A. Hansen.)

Men så lenge de var på vandringen, deltok de nok frimodig i sangen; «Jeg er en Kristi pilegrim -.» Med en pilegrim så forstår vi en som har lagt ut på en såkalt «hellig» reise. Til Jerusalem f.eks. eller et annet såkalt hellig sted. Slik legger også mange ut på reisen til det helligste av alle steder; "- det Jerusalem som er der oppe.» Gal. 4, 26. Og nå glemmer vi alle dem som sier: Herre, Herre, men aldri har løftet en finger, om en så må si, for å gjøre noe av det Guds ord taler til oss om, og dermed aldri heller har lært seg selv å kjenne. Vi holder oss til dem som er vakt opp av syndesøvnen og er begynt å ta disse ting alvorlig. Det er nemlig det som mangler de første, de sover i sine synder!

Ja, så er det blitt alvor da; «Farvel du brede strede, du ser meg aldri mer -» Du har lest i Guds ord om det nye Jerusalem; «Ikke noe urent kommer inn der.» Åp. 21, 27. Så det urene i verden sier du da farvel til. De åpenbare synder, de verdslige lyster og den musikk og de omgangsformer som tenner disse lyster, dans og drikk o.l. Dette forstår du snart, det går ikke i hop med et hellig liv. Guds folk skal være et hellig folk. Denne kunnskap er helt rett, og hva er mer på sin plass, tenker du, enn å søke å leve i samsvar med denne kunnskap! Så går det gjerne en tid hvor du finner ut av disse ting og kvitter deg med det ene og det andre, og så synes du å ha nådd et stykke på vei i denne vandringen, men målet er ikke nådd med dette.

Snart begynner du å oppdage at du henger mer fast ved disse ting enn du først var klar over. Du kjenner en forunderlig dragelse mot dem! Du begynner å innse at det er noe "her inne" som drages imot det urene i verden. Det er noe "her inne" det er noe galt med. Her gir mange opp kampen, og i stedet for å kjempe videre, så begynner de å gi synden andre navn. Gjerrighet blir sparsommelighet, sladder og baktalelse blir nidkjærhet for sannheten, utukt blir naturlig, Gud har jo skapt oss slik, og jeg kan ikke forstå at det er synd og det er synd osv., og der blir de liggende. Eller de dekker seg bak sin svakhet; jeg er jo bare en arm synder, og så får det som skulle drive oss til Jesus i en sann omvendelse, bli anledning til å fortsette i syndelivet!

Men du er mer ærlig enn dette og har et oppriktigere sinn, så du begynner å gå løs på disse indre syndene også, og da blir det virkelig kamp! De urene tankene og fantasiene, de urene motivene, utålmodigheten, irritasjonen, det kalde og døde hjertet, mangelen på kjærlighet og oppriktighet, alvor og standhaftighet. Dette å elske og ha omsorg for alle. Denne tregheten og ulysten til Guds ord og bønn. Du elsker i stedet ditt eget og verden så mye mer. Ja, Paulus han sier det så sterkt, at det onde ligger meg for hånden. Rom. 7, 21. Dette hjertet ditt vil liksom ikke den veien du befaler det, men viser seg å ha sin egen vilje og lyst. Det bryr seg ikke det minste om dine ønsker om å bli from, men fortsetter å søke sitt eget!

Her kan du se for deg en som går i en åker og luker ugress, og så vokser det opp dobbelt så mye bak ham, som det var foran ham, og snur han seg for å luke vekk det, så vokser det opp tredobbelt igjen. Det er en åker gjennomvevd av røtter. Fra grove store, til så små og fine at du knapt kan se dem. Som silketråder! Som blodåresystemet i menneskekroppen; samme hvor du setter inn en nål, så treffer du en åre, og det kommer ut blod.

Da utbrøt den i egne øyne, fromme Paulus: «Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» Rom. 7, 24. Det lot seg ikke gjøre å forbedre det. Det hørte døden til!

Du trodde kanskje en tid at du hadde nådd et stykke vei på pilegrimsvandringen din. Men så går det altså opp for deg, at du fremdeles står med begge bena plantet i verden! for Jesus har ikke nådd igjennom til deg! Ditt hjerte har ikke vært opptatt med Ham! Det var dette de fem dårlige jomfruer ble klar over, men  for sent! Du har vært for opptatt med hva du skulle være og gjøre, og ikke være og ikke gjøre, føle og oppleve. Og her har du forsøkt å inngå kompromisser med Herrens ord!

Men Jesus henvender seg ikke til deg gjennom følelser og opplevelser. Han taler til deg! Like konkret som vi taler med hverandre. Og det gjør Han i sitt ord! Følelser og opplevelser følger i tilfelle etter ordet, og hvis det ikke er ordet som utløser det, så bør du ikke akte på det!

Hør hva vi leste her! Vi sier at Gud åpenbarer seg; ja, men hvor hen? Å åpenbare seg, d.v.s. å forklare seg for oss. Ikke i syner, men i sitt ord. Og hør! - v l. -. Her taler Jesus til deg, og sier noe om seg selv og sin Far. Og så taler Han videre om hva denne Faderen, vingårdsmannen gjør. v2.

Nå talte vi om denne som hadde lagt ut på pilegrimsferden; hva feil gjorde han egentlig? Jo, han stilte seg i Faderens sted og forsøkte å gjøre vingårdsmannens arbeid selv. Her leser vi i v2b. Renser Han! Men du har forsøkt å rense deg selv! Du har forsøkt å produsere frukt, men frukt produseres ikke, den vokser frem av en levende organisme. Og så ble det så annerledes frukt som vokste frem enn det du gjerne ville se, og du må sanne Jesu ord; en sanker ikke fikener av tistler.

Gud har i naturen lagt hele veksten ned i et lite frø, og når det vokser til så bærer det den frukt Gud har skapt det til å bære. Og om du aldri så mye vil, så kan du ikke få det til å bære noe annet. Derfor kan heller ikke du, som et syndig menneske, bære frukt som er av Den Hellige Ånd, for du er rett og slett ingen hellig ånd men et fallent syndig menneske.

Det er ingen andre pilegrimer på vei til Sions stad enn de som er født til å være det! De som ved evangeliets ord er blitt innpodet i stammen, i Jesus!

Det du nå må rette din oppmerksomhet imot, du som har strevd så fånyttes, det er ikke dette å bære frukt og gjøre gode gjerninger osv. men om du virkelig kjenner Jesus! Om du har fått visshet i ditt hjerte, at du hører Ham til. For Jesus spør ikke etter dine gode gjerninger. Han forsøker ikke å høste av et tørt tre, men tvert imot så peker Han på dine dårlige gjerninger, og gjør deg oppmerksom på hele ditt syndefordervede hjerte i det lovens ord du til nå har beskjeftiget deg med, og sier:

Se, alt dette var det jeg tok med meg opp på korsets tre. Du behøver ikke å bli annerledes for å komme til meg. For å gjøre deg annerledes, det er min oppgave. Mens du ennå var skrøpelig døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5, 6. Derfor er det også den største ulykke når det lykkes et menneske å bli fromt. Jesus kan ikke gjøre noe for dem. Men de skrøpelige og ugudelige dem har Han allerede gjort alt for.

Før du trodde, mens du ennå levde i synd og last som en fiende av Kristi kors, døde Han til en soning for dine synder, hvem du så er! Han døde for ugudelige! Du ugudelige, i hva slags forhold du måtte befinne deg, i hva slags laster eller synder.

Hele ditt forvente liv er skjult i himmelen for Gud, for Kristi skyld, og du er elsket av Ham, for Kristi skyld, med en evig kjærlighet, her og nå, i denne stund! Det er det evangelium Guds ord forkynner deg, før mennesker kommer og legger sine tanker til, for å gjøre det «rimeligere.». Så kom til Ham, og la dere frelse, kaller ordet.

Det er noen som ikke bærer frukt for Gud, og det er de som forsøker å gjøre vingårdsmannens arbeid selv. De lar seg ikke innpode og de lar seg ikke rense. De vokser ikke sammen med stammen!

Du vet når det gjelder poding, så er det to sår som føres sammen. Det er sår både i stammen og på greina. Da mennesket ved syndefallet ble revet fra Gud, så etterlot det et sår, som ikke ville gro hos Ham, og takk Gud for det! Hos mennesket så grodde det til; en skorpe av smuss, der det «lå på jorden.» Det er denne «rua» Herren pirker i når Han begynner å ta seg av et menneske, (og det gjør vondt), og avdekker såret og legger det åpent. Den Herren tar seg av, han blir såret! Over sin synd og tilstand! Og så kan han podes, sår mot sår. Ditt sår p.g.a; din synd, og Hans sår for dine synders skyld. Når jeg i min nød får tro, at himmelens Gud er såret både i sitt hjerte og på sitt legeme av kjærlighet til meg, smelter jeg ikke da sammen med Ham?

«Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg.» Og så kan du føye ditt navn til! Han bærer sår på sitt legeme, Gud, for din synds skyld! Det kan du vite om Ham, for det har Han åpenbart i sitt ord! Kjenner du fremdeles på en isklump der inne som ikke lar seg bevege? Ja, da ser du også hva din «kristendom» og dine fromme gjerninger er verd! Det er i hvert fall ikke av hjertet da.

Kristendom, (og det er da tale om et fortrolig samfunn med Herren), er å bli barn i Faderhuset. Da må du først av alt få høre vitnesbyrdet om Jesus og bli fornøyd med Ham! La dette få være et spørsmål nettopp til deg nå; er du fornøyd med Ham? For Jesus har også en alvorlig påminnelse til oss her: «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar Han bort!» Og Han lyver ikke!

  E. K.