Vi venter på de tider

Noen priser vogner, noen hester, men vi priser Herrens, vår Guds navn. Slm. 20,8

”Vi har ikke noe å rose oss av”. Det er en slik typisk kristen bekjennelse en ofte kan høre. Det som gjør det alvorlig er at det er en 100% bibelsk bekjennelse.

Og skal vi få gi hverandre et godt råd: Stans opp for alt du sier som er bibelsk og spør deg selv om du virkelig har ditt hjerte med på det. For det går an å gå seg bort i rett lære, de rette meninger og de rette synspunkter.

En hviler i noe som er rett, uten å ha det rett! Av døpte vrimler stad og land (og det er ikke noe galt med dåpen), men hvor er troens brann? Ikke tjenesteiver, den kan til og med vise seg å ha svært så urene motiver om du får se bak det ytre skinn, men troens brann! Den kan nemlig bare ha en årsak, denne frukten av å se inn i himmelen og den virkelighet som da åpenbares. «Etter å ha fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye» Hebr. 1,3.

Når du har fått se inn i det og har funnet din hvileplass der, da blir det også en spesiell «ild» som følger ditt vitnesbyrd om Jesus, idet du er overbevist om å forkynne sannhet.

Og da blir det også virkelig bibelsk for deg at vår ros er utelukket. Og hvordan? Jo, du vet vel hvordan du ble frelst? Og da ser du: Dette er ikke min gjerning, men Guds alene! Han ga meg sitt lys, midt i mitt mørke!

Skriften vitner om denne utelukkelsen av vår ros: Vår ros er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens! Rom. 3,27.

Troen er det altså som utelukker vår ros! Dette sier også noe vesentlig om hva troen ikke er. Den er ikke vår gjerning.

Sann forkynnelese av den Guds frelse som er åpenbart i Skriften, har aldri støttet opp om dette vi hører så mye av i dag: «Jeg har bestemt meg for å bli en kristen!» «Jeg har tatt et standpunkt for Jesus!» o.l.

Det blir en kristendom uten Åndens vitnesbyrd, for det blir en kristendom som er grunnet på noe jeg selv har hjort. Og slik vil det fortsette inn i en tragisk etterligning av sann kristendom om du ikke får hjelp.

Og det er en som vil hjelpe deg; Han som roper ut: «Den som tørster, han komme til meg å drikke!» Joh. 7,37.

Denne selvbestemte kristendom vil aldri slukke «tørsten» din, forstår du.

Det Jesus her roper ut, det er Guds kall til omvendelse. Verdens åpenbare syndere, ja, ingen er vel i tvil om hvor de plasseres, skjønt det er de som i sin frekke motstand mot Guds ord, disputerer også om det i dag, men Jesus foretrakk dem, det skal du merke deg nøye, fremfor de langt større overtrederne, nemlig de som satte Guds evangelium til sides og ville nå himmel og salighet på et egenprodusert evangelium i stedet. Hvilket gjerne kan være en vei bestrødd med ”gode gjerninger” og ”kristelige” dyder, men er uten Guds behag. For det er ikke den vei Han har pekt ut for oss, men ”det var en som var villig å dø i mitt sted for at jeg skulle leve ved Ham”.

Troen utelukker altså vår ros. Og Jesus peker på det som et tegn vi skal kjenne de falske på, når de sier; Se, her, eller der er det, i sin tale om Guds rike. De samler seg i sine grupperinger og så roper de: «Kom til oss!» La oss samle oss til strid! Nei, for all del, la oss heller rope til Ham, om Han igjen ville gjeste oss, med sann «samling», Hvor Jesus alene blir stor for hjertet.

Den sanne tro har dette ved seg at den peker på Jesus. Den har gjennomskuet alt annet! Den har derfor Johannes sin pekefinger og vitnesbyrd: «Se, der, Guds lam som bærer verdens synd!» Joh. 1,29. Den peker aldri på bevegelser, organisasjoner og kirkesamfunn. Troen har dette ved seg at den henger fast ved Ham alene. Og jeg kommer på et ord av Luther, hvor han skriver om den rette tro: Den rette tro; at Gud er nådig og barmhjertig. At dette er blitt en levende realitet og sann trøstegrunn for ditt hjerte.

At troen ikke er noe et menneske kan ta seg til, ser vi kan hende klarere om vi bruker et annet ord for troen, nemlig tillit. Det er ett og det samme. Og vi vet at tillit er noe som ikke kan taes. Det må virkes ved kjennskap. Det er en side ved deg selv som du ikke råder over. Like lite som du kan elske hvem du vil, like lite kan du ha tillit til hvem du vil. Du kan heller ikke kreve et annet menneskes tillit. Det må du gjøre deg verdig til.

Når en hører om styrende organer som krever sine ansattes tillit, så er det en absurditet og et overgrep! Det er noe de må gjøre seg verdige til, og da må de selv leve nær og i avhengighet av Gud.

Så er det visse mennesker du rett og slett får tillit til. Selv om du kanskje ikke liker vedkommende noe særlig engang, så må du allikevel vedgå at dette mennesket er verd min tillit.

Så forstår vi kanskje noe mer av dette med troen, nemlig at det ikke er noe en tar, men noe en får. Noe som virkes frem av Den Hellige Ånd i din omgang med Jesus. Og Han er i sitt eget ord! Derfor, la spekulasjoner om din tro er en tagen eller en given tro ligge, og konsentrer du deg om ordet om Jesus.

Og troen utretter store ting, det ser vi i Guds ord. Og det er ikke slik at vi går omkring og slår om oss med tegn og under som noen andre trollmenn, men Guds vilje med oss blir oppfylt. Vi holder ut, tross alt og når målet. Vi makter å si nei til verden, tross alt og tross mange fall, om så skal være, så reiser vi oss og sier nei takk, på ny! Ikke av egen kraft og bestemmelse, men det er noe som holder oss fast, som fjør at vi skyr synden og verden og allikevel holder fast ved Jesus, og dette noe er troen (tilliten). Vi seirer! Les 1. Joh. 5,4-5.

Dette er ikke menneskeverk, men det er Guds tro. Jeg erkjenner enten jeg ligger under, badet i min egen synd og skam, eller jeg står, så er det en frelse; Jesus, som har gått hele veien i mitt sted.

Den som etterligner tro, om han når så langt at han lar seg brenne på bålet, 1 Kor. 13,3, eller oppnår alle de troendes vitnesbyrd Åp. 3,1, så farer han allikevel bare vill i mørket og går fortapt.

Herren frelser bare på et vis; uforskyldt av nåde! Hvorfor skulle nå det være så galt? Nei, det er enkelt å si det, dette med nåde, men når det kommer til praksis, så viser denne nådeveien seg å være så smal for oss at det blir helt umulig. Vi er ikke i stand til å holde oss på denne veien. Og det er nettopp der, i vår avmakt, Jesus er og møter oss. Han som kom for syndere, hungrige, tørste, nakne, blinde, villfarne, elendige, fortapte. Og da forstår du vel at Gud er god og barmhjertig? Han elsker ikke dommersetet; Esek. 18,23, det er bare nødvendig, men Han har reist en nådetrone som Han kaller deg til.

Ved tro! Så er det altså ikke for ingenting at Skriften formaner oss; hør Herrens ord! Og da ikke alle disse ord om alt mulig; å , det er av og til en kan få følelsen av å drukne i ord, men i disse ord som alltid har det mål i seg, å kaste lys over Jesus.

Dette Åndens vitnesbyrd som trenger seg frem, fordi Han vet det er bare et vis for deg å bli frelst; at du får se hvem Jesus ei! Hva Ordet vitner om Ham!

Det er noe som heter gode gjerninger og det er noe som heter et kristelig levnet i denne verden, og det bør vi legge vinn på å få klarhet i. Men i dette som har med din frelse og din sak innfor Gud å gjøre, må du lukke øynene og være blind og døv for alt annet, enn den Guds nåde som er deg åpenbart i Jesus Kristus.

Noen vil jo hevde at dette er en lettvint vei, men så mye har jeg erfart av det, at jeg kan si; de vet ikke hva de taler om! For det er først i denne tro at verden, djevelen og kjødet reiser seg til motstand.

Den falske kristendom, den får du kjødet med deg på, om du så gjør den vid eller trang. Og verden, ja, den kan vel synes at du er blitt en svært så alvorlig en, og kan ergres over en del av dine synspunkter i et og annet, men den finne ikke noe ved deg som den ikke forstår! Les Joh. 3,8.

Og djevelen, han hvisker deg gjerne i øret: Skal si du har vokst og gjør fremgang, ja, stå på! Eller; dette er for dårlig, en alvorlig forbedring må til. Men nåden, hvem forstår den? Troen, hvem forstår den? Den som utelukker våre gjerninger! Utelukker vår ros og får oss til å prise Gud og Lammet alene.

” Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og p.g.a. din vilje ble de til og ble de skapt.” Alle ting, også det nye livet. Han ga det og Han oppholder det, ved sitt ord. Hebr. 1,3.

I dette åpenbares vår syndestand så klart; at vi ikke vil at Gud skal få æren alene, men vær så god dele den med oss. Ingen sier dette like ut men allikevel så er det slik. Synden er vårt vesen og ikke noe som alltid står klart for vår bevissthet. Derfor synder vi av naturlighet!
Men overalt er det noen ører som har begynt å høre. Og salige er dere som hører det dere hører. Dere er på vei til himmelen, dette fedreland Skriften vitner om, ved det dere hører!

Hold derfor fast ved det du har lært og hørt, da du vet hvem du er lært av, og ved at du har funnet frelse og hvile i Jesus alene!

”Til deg overgir den elendige sin sak.” Salme 10,14.

E. K.