Doktoren

Det er jo ingen tvil om at vi arver våre forfedres eiendommeligheter, legemlig og åndelig. Vi er nær forbundet med vår slekt. De som ikke vil tro naturens fordervelse helt fra fader Adam, burde studere familien sin et par slektledd tilbake.

I min barndom husker jeg der var en prestedatter, som stod foran speilet og sa:
»Vel er jeg ikke vakker, men jeg er dog en frøken så - og så!« Hun ville neppe vært så stolt om hun hadde kjent sin slekt nærmere.

Vi er en syk slekt, det er saken.

I.  I Norges daler og på ensomme fjell, ja i byene med går det ikke så få melankolske unge. Det er langt fra de dårligste unge, menneskelig talt.  Men det er ofte dypere sjeler, som ikke kan tilfredsstilles ved allslags lett moro.

»Han er så rar, Bjarne,« sier mor, »han kan være så melankolsk.

»Hun eller han har det nok etter meg; jeg var også slik i min ungdom:«

Det er som om det midt i ungdomsgleden bryter opp et innvendig sår som blør. Man kan ikke glede seg ved livet. »Gid jeg aldri var født!« - Kjenner du det utrop? Man ser skyggesiden av alt, man har så mange sukk. Dette er sykt, og det er farlig.

Ofte, men ikke alltid, kan det henge sammen med sjelesykdom, at en enkelt synd har overtaket.  Hele tankelivet, følelseslivet, fantasien kretser da om et særskilt begjær. Man er som et barn med forvokset hode. Eller som den vattersottige som det blir en væske hos. Det er sykt, det er farlig.

Eller du har fått en avgud. Du har likesom funnet deg selv igjen i en annen eller noe annet; så blir dette en snare for deg når du bare har den eller det ene. Kjenner du dette? Det er sykt. Det er farlig.

Eller denne stolthet! Hvor syk den stolte er! Så ømtålig for seg selv og sin egen ære, at man er som en eneste byll.

Kom meg ikke nær, se ikke ned på meg, krenk meg ikke. Jo, det er sykt, sykt!

II.  Og enda må jeg gå dypere i min »diagnose«. Alle våre enkelte sykeligheter bunner i en dødssyk rot. Vår innerste marg, selve vår natur er fordervet.

Kan det virkelig være så? Er det ikke heller slik at hvert menneske nok har sine svakheter, ja sykelige svakheter, men i grunnen er da et menneske en håpefull skapning. Man vil da det rette, man har da en ærlig god vilje. Bare man kunne bli utvekstene kvitt, så skulle det nok gå. - Ja, dette er gjennomsnittsmenneskenes tankegang, millioner tenker så.

Men det er ikke bibelens mening.

Det er et kapitel i Bibelen som framfor alle steder synes meg klar, smertelig sannhet angående dette.

Jeg tenker på Rom. 7. Er det ikke et svært kapitel? Les v. 8-14, v.18 og 19 og 24! At vi er så fordervet, du, at det som i seg selv er godt og rent det blir til død for oss! At »synden tar anledning av budet«. At det rimelige, hellige krav at jeg skal elske Gud, oppvekker hatet i meg, gudsfiendtligheten! At »synden blir overvettes ved budet«, flyter over! (Rom. 5, 29). Og at det skal være slik. At loven skal vise meg hvor kjødelig jeg er, hvor »solgt under synden«.

Så er det altså ingen hjelp i at jeg får vite Guds krav til meg? Tvert imot. Så hjelper alt det Guds ord som formaner og straffer, ikke til min forbedring? Så leger ikke loven min sjelesykdom? Det tenkte jeg dog virkelig. Når jeg var blitt »bearbeidet« og en smule forandret, så ville jeg komme med evangeliet som et tillegg og så ville jeg tro meg frelst.

Ja, der sa du sant. Og gid alle mennesker måtte komme just til det resultat.

III. For da ble det bare en eneste doktor å løpe til. Da var »det forbi med husråd og kvakksalvere og kloke koner«. Der er bare én lege for mitt og ditt hjerte på den vide jord. Det er så sant som at jeg står her. Der er bare frelse i et eneste navn under himmelen.

Her sitter Jesus Kristus til bords blant tollere og syndere i tolleren Matteus' hus. Hva vil det si? At Han ikke bare som vår konge er på et flyktig besøk i Vardø og Vadsø. Det vil si:
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere, jeg er ikke kommet for de friske, men til dem og etter dem som har det ondt innerst inne i en dødssyk sjel. Jeg er kommet for å bli hos mine syke; jeg bor i hospitalet! Du vet at på Ullevåll der bor legene vegg i vegg med pasientene; det ville ikke duge å hente dem opp fra byen. Jesus er gått inn i tollernes samfunn og fagforening. Jesus har slått seg ned for å praktisere blant oss. Jesus er flyttet inn i mitt syke hjerte. Og hør nå hva Han sier:
Jeg akter ikke å slippe deg, å forlate deg, min pasient, før du har hatt din siste åndelige krampe, ditt siste anfall av feber, din siste onde, stygge fantasering! Jeg vil ikke forlate deg og ditt syke hjerte, før det er ganske helbredet, før du er aldeles himmelsk, før du er lik meg. Halleluja. Takk og pris!

Men en slik yppersteprest måtte vi ha. En slik doktor!

Hør nå her du dødssyke:
Jesus er både lege og legedom. Han skriver ikke resepter, for Han er selv medisinen. Og det synes jeg Han er på to måter.

Han er vår fred. Es. 53, 5 v. »Straffen lå på Ham, for at vi skal ha fred.« Er fred legedom? Ja, for fred vil si en renset samvittighet, en legt samvittighet. Det kan ingen helbredelse gro, ingen ny kraft, uten der hvor det er fred. Fred er alene mulig for en syk samvittighet der hvor frykten for dom og straff er borttatt. Og den tar Guds Ånd bort når Han viser meg Jesus såret til døden nettopp for mine synder, i mitt sted.  »Herren lot våres alles misgjerninger ramme Ham.« Også din og min.

Takk, kjære Gud! Han har båret våre sykdommer og tatt våre piner. Når det var »alles«! Evig takk og lov!

Men så er der også ny livskraft i Jesu blod. Det taler ikke bare vår sak hos Gud, men det vil risle gjennom våre årer Jeg må se det slik. Det heler og renser og leger det syke i min sjel.

Hvor godt husker jeg ikke den søster på Frue hospital, som fikk sin sunne sterke søsters blod tappet over i sine årer. Hun var voksgul og døende av blodmangel, men det unge blod hjalp henne.

Jo, det er nytt liv i Jesu blod. Se på denne Matteus. Han får først fred i tollersamvittigheten. Men han får også leve med Jesus eller Jesus i ham. Et helt - apostelliv, så har vi dette herlige evangelium »etter Matteus« som arv etter ham. Vi får lov å tro noe så stort som en guddommelig innpodning av himmelsk natur i vårt fattige hjerte. Det evige livs krefter pulserer i hvert eneste Guds barn. Det er noe begynt i oss, som ikke var der før; vi vil hva Gud vil - tross mange opp og ned. Og - som før sagt - Han vil ikke flytte, vår doktor fra dette »hospital«, som hadde meg eller deg, før Han har fått det siste sykdomsanfall gjennomkjempet.

Kjære velsignede doktor Jesus! Godt for meg at du ikke kom til de »friske«, men til dem som har det »ondt«!

Så vær nå ferdig med å kvakksalvere på deg selv og aldri bli frisk, med å tilgi eller anklage deg selv og aldri få fred. Mistvil aldeles om å lege ditt syke hjerte! Jesus alene vil ha æren for det. Men evig pris og ære, Guds Sønn makter å gjøre sjelesyke friske, nye, rene. Og takk Ham i dag, at Han elsker syndere slik at Han ikke vil slippe oss før Han har oss hjemme!

Amen.