6. søndag etter påske.
Luk. 12, 4 - 12.

Holdning.

Kan man i Jesus Kristus være løftet over det lave, uavhengig av mennesker, ha en kongelig holdning som et virkelig Guds barn, - er det ikke bare snakk i grunnen? Nei, jeg har sett det i livet. Ikke så mange ganger dessverre. Men det er noe som heter fasthet, overbevisning, holdning for et svakt menneske. Dypt nede i ditt og mitt hjerte svares det: Å, gid jeg var slik!

Det er to ting i denne tekst som Jesus vil hjelpe oss med. Den første er:
1. Få øynene opp for hvor farlig holdningsløst det menneske er, som går og risikerer - helvete! Risikere helvete? Opponere, resonnere, bortforklare, ja vel. Det er vår styrke. Men når nå Jesus Kristus står der så rolig og alvorlig og taler om det som en kjensgjerning! Vi kan jo ikke snakke helvete bort. - Jesus sier til sine venner: Jeg vil vise dere for hvem dere skal frykte. Hvor tør da du si: Nei, det er ikke noe å være redd for? Her sitter visst folk som har vært redd sykdom. Og lidelse. Og skam. Men aldri har de vært riktig redd for seg selv - at de kunne ende i helvete. Til slutt så blir kanskje alle salige, tenker de.

Jeg synes kristne begynner å bli løse i fisken. Det og det kan man da tillate seg »i våre dager«. Og det og det må man strekke sitt sinn og sin tanke ut etter. Man må ha det godt på jorden. Rekker ikke ukedagene til å streve og å »ha det godt«, så får man ta søndagen også. Er det ikke så?

Jesus vil ha oss løst; vi vil være løse. Det er forskjellen. Ikke samlede, konsentrerte om evigheten og frelsen og Ham og Hans rike. Men opptatte, atspredte og kjødelige.

For Ham står uavlatelig dette store »Deretter«. For de fleste av oss står det ikke klart. For Ham gjelder det: Hold dere så langt borte som mulig fra alt som er i slekt med fortapelsen. For oss gjelder det ikke å være alt for hellige, alt for nøye på det; »Kjære, nåden er jo fri; alle mennesker har sine feil; litt - synd kan ikke unngåes. « Det er Satan som vil ha deg vekk, løs, slapp, redd for selvfornektelse, for »ubehageligheter«.

Men - »deretter«?

Så smertelig berører det meg å huske på folk langt bedre enn jeg som gikk fortapt. De hadde sett »bedre dager«. De hadde hatt en begeistret vekkelsestid, å, hvor de vitnet! De sluknet likevel. Judas er ikke alene. Det er ingen i helvete forresten som ikke har sett bedre dager. Tenk når de kommer i hu disse stille formiddager under Guds ord! »Kaffefester«, som de ikke aktet meget høyt her på jorden, - å, det var da likevel vidunderlig å høre den og den gamle kvinnen, som elsket Jesus! Hvor godt man i grunnen hadde det - i nådens tid. Men man ville ikke samle seg, ikke bli »fast i nåden«, viss på sin frelse, slippe menneskefrykten eller avguden. Man gikk alltid derfra med noe uoppgjort, med delt sinn, man fortsatte med å risikere. - - Venner, de sier at helveteslæren er altfor streng. Ser man da ikke dette djevelske i at et menneske elsket med en evig kjærlighet, vedblir å trampe kjærligheten ned? Hans eller hennes hår er talt, sier Jesus; så høyt er de verdsatt i himmelen. Ikke en eneste synd uten den kunne være blitt tilgitt, beseiret, utrenset. Men dette elskede vesen, som Gud satte så høyt, vedble år etter år å forakte Jesus Kristus. Bevisst, stadfestet, »kvalifisert« forakt for korsets blod! - Det er majestetsforbrytelse. Vet dere ikke med hvem dere har å gjøre? sier Jesus.

2. Men det annet som skal hjelpe oss til fast holdning er tryggheten ved å være Guds eget barn. Utryggheten er en pine i slekt med helvete, tryggheten er himmelen på jorden. Uvissheten om »deretter« gjør oss løse; visshet i min frelsessak gir meg fasthet.

Hør nå: Så mange, som ærlig har tatt imot Jesus som frelser og lever i Hans nåde, er Guds øyensteiner, står det hos profeten Sakarias, (2, 12). Det kan hende at en grusom moderne innretning, som kalles en automobil, en dag aldeles plutselig og uten noen nødvendighet kjører over deg og dreper deg. Men dine hodehår var talt, dine dager og timer likeså.

Ikke en spurv faller til jorden uten Faderen vil. Gud er da vel ikke mindre øm enn en mor, er Han?«

»Dere er dyrekjøpte« (1. Kor. 6): »Kostelig er de helliges død i Guds øyne.« - Spurgeon gjorde en gang opp et regnestykke:
Dersom et hår er så verdifullt at det er talt, hvor meget verd er så det hele hode? Dersom hodet er så meget verd, hvor meget hele kroppen?  Dersom kroppen er så verdifull for Faderen, hvor meget mer et menneskes sjel?

Vi har »taksten« i Bibelen, verdifortegnelsen. Den står i Joh. 3,16. »Så har Gud elsket - at Han gav sin Sønn.« Guds Sønns blod er prisen for hvert frelst menneske.

Så nær, så ganske nær, som Sønnen er,

så kjær, så ganske kjær, som Han er verd,

det er bibelens takst på Guds barn. Ubegripelig stort.

»Ja men det blir litt »luftig«, litt for ubegripelig.« Tør du kalle Guds ord »luftig«? Da er du modigere enn jeg. Da kaller du vel også en sjekk eller en sparebank »luftig«. For det er jo også bare ord, skrevne, eller trykte ord. Med den forskjell at det er menneskeord, men her har vi Guds! Nei, himmel og jord skal forgå, men ikke en tøddel av mine ord, sier Jesus.

Dog - dette er jeg enig med deg i, at det gjelder å få omsatt ordene i boken i daglig liv og virkelighet.

Du må erfare at du kan stole på Guds ord, at Han holder oss fast, at Han er den Han sier.

»Hvorledes skal jeg erfare det?«

Gjennom bønnelivet med Gud. Gjennom den daglige omgang med Herren.

Når Gud sier: Bli fast i meg, ha holdning i meg, så er Han forberedt på å la seg finne til enhver tid på avtalt sted. Hele dagen, hele natten skal Han være der. Er det ikke herlig? Jo, å erfare Gud, få svar av Gud - det er det herligste i livet. Se på disse kjære kjekke gamle i Bibelen. De kjente ikke til så meget om Gud som vi, men de kjente Ham selv så langt, langt bedre. De kunne ikke Luthers lille katekisme, men se, hvilken holdning i Gud; de traff Ham straks når de ropte til Ham. Deres liv var en rekke bønnhørelser.

Det er denne Guds uforanderlige nåde! At Han er og blir den samme trofaste, som ikke svaier opp og ned etter våre troløsheter og ulydigheter, men står, står, står fast ved sitt løfte, det er det, som gjør en stakkar fast. Brødre, hvor gjelder at vi »blir i Jesu ord«. Mer og mer kjenner jeg at Hans ord er som en festning. Innenfor vollene kan Satan ikke komme. Møt din frelser hver dag og stund i Hans bestemte klare ord; da er du trygg, da har du holdning.

Jeg satt her en dag foran veggen hvor telefonen er. Kjære, det er da nokså tørt å sitte foran en vegg, ingenting se, ingenting føle, bare ha en liten tingest opp til øret, som kalles mikrofonen. Men - jeg hadde ringt opp en troende venn; jeg hadde hans nummer, og jeg visste han ville si meg noe godt og sant fra Gud. Og ganske riktig der kom det. Det sprang ut av veggen, som vannet i ørkenen på Mose tid sprang ut av klippen. Og jeg fikk vann i øynene: »Herren elsker deg, Jesus elsker deg,« var svaret. Det var så sant.

Snille venner, la oss leve i ordet og bønnen. Så har vi holdning og fasthet midt i alt dette løse. For da kommer Guds Ånd så sikkert som at du lever. Og med Ånden følger visshet, klarhet, personlig trygghet. Han er livsluften for oss. Å kvele Ham er å kvele seg selv, sitt åndedrett.

Hellige Ånd, fyll våre hjerter gjennom ordet og bønnen! Takk og pris.