Kristi Himmelfartsdag.
Lukas 24, 44 - 53.

,,Ikledd kraft fra det høye".

Vers 49: »Og jeg sender over dere det som min far har lovet; men dere skal bli i byen inntil dere blir ikledd kraft fra det høye.« - 

Legg merke til at dette var Jesu siste ord på jorden hørlig for det ytre øre. »Ikledd kraft fra det høye.« Si om Han ikke gjorde det? 10 dager etter, på pinsedag, vi leser om det i Ap. gi. 2. Tenk om du og jeg brukte de kommende 10 dager før pinse til lik hine disipler å beredes for »det som min far har lovet!«

Jeg leste nylig om overnaturlig gode mennesker og overnaturlig onde. Aldeles sant! Det finnes virkelig mennesker som beherskes av det gode. Det er kommet en god ånd i dem, de lever for andre, de vil gjerne gi sitt liv for andre. De er ikke syndefrie; de har sine feil, men de beherskes ikke av dem. En god ånd er i dem til hverdags.

Kristendommens og religionens fiender vil ikke gjerne se dette, vil helst ikke legge merke til slike folk, og de er ikke så mange, men Gud være. lovet: De er nå der likevel, det finnes overnaturlig gode mennesker.

Motsetningen finnes også: Overnaturlig onde mennesker, mennesker så behersket av det onde, at de blir unaturlige, at de myrder, raner, forderver, gir sine lidenskaper fritt spill. Satan smører dem som oftest med alkohol - derfor er alkohol så farlig en fiende. Kanskje veien til å tro på det overnaturlig gode kunne ligge for noen mennesker der, at de først fikk se det overnaturlige onde? Men i sannhet en dyr vei. Det blir fryktelig å se denne og denne, som alt har levert en forsmak på hva han ved Satans hjelp kan bli; springe helt ut som overnaturlig ond, besatt, behersket av det onde. Å, hvor fryktelig!

Nå var det Jesu mening at disse kjære, svake disipler, Tomas og Peter og Andreas og Matteus, de skulle bli behersket av det gode. De skulle bli overnaturlig gode. De var alt Guds barn før. De var virkelig født på ny før pinsen og før himmelfarten.  Men de hadde en overnaturlig svær oppgave for seg:
Tenk deg en liten flokk, tenk deg »Vennekretsen« reise inn i Russland og forkynne evangeliet om Jesus! Eller ned til Paris! Vi tror på vår frelser, vi er født på ny av Hans ånd; vi har nåde og erfaring om syndenes forlatelse - til husbehov. Men vær så snill å sette deg inn i hvordan det ville være om du beskjedne kvinne fra Grünerløkka eller jeg beskjedne mann fra Skogveien, i neste uke skal ned på jernbanestasjonen med pass og billett til Leningrad eller Paris! Guds ånd sender oss ut som vitner. Vi skal til å preke på fransk eller russisk.

Å jo, jeg tenker nok du vil si: Det skal det noe overnaturlig til! Nå må jeg nok være helt behersket av Guds ånd! Det er en hel del virkelig snille kristne prester og emissærer som steiler bare de hører om »Åndens fylde«. »Vi har da Guds ånd også vi,« sier de. »Og det er nok!«

Nei, det var ikke nok for Peter og Matteus og Magdalena og Jakob og Tomas: »Se jeg sender over dere det som min far har lovet.« Og det er ikke nok å være alminnelig gjenfødt kristen, hvis Guds rike skal gå fram i disse tider blant oss. Det er ikke nok hvis vi skal bli stående på våre poster og ikke svikte arbeidet for Gud. Det er ikke nok endog til å holde en liten søndagsskole eller en liten ungdomsforening oppe. Det viser seg jo. Det kan godt være oppriktige folk, de som svikter, som ikke orker mer, som setter sig i bakken og tørrer svetten av pannen og sier: Nå får sannelig andre ta fatt! Det kan godt hende de kommer i himmelen for det! Jeg tør ikke nekte det.

Men hvordan ville det gått Guds sak på jord, hvordan ville det gått oss som fikk evangeliet gjennom åndsfylte vitner, dersom ingen hadde latt seg sende til oss. Den gang? Dersom Peter hadde sagt: Nå sniker jeg meg sannelig tilbake til den gamle båten min og dyrker min Jesus i all stillhet! Det kan være nok. Dersom Matteus hadde sagt: Nå blir jeg tollbetjent igjen; det var en fast lønn der, og man kan da også der ha Guds Ånd! Dersom Marta, Maria og Lasarus hadde sagt: Vi har det lille kjære huset i Betania, - det kan vi bygge en etasje til på og få det riktig hyggelig, og så anlegger vi en »hage« og høster noe frukt og grønnsaker, og så går vi og rusler der til vi dør en salig død! Det var ikke det de gjorde. Det var ikke det Jesus ville.  Det var ikke Hans testamente til oss da Han stod der på berget og fór til himmels. Nei, nei, nei! Dette var Hans herlige testamente: Jeg vil  ta av mitt innerste vesen, som er kjærlighet, og overfylle - overfylle deres innerste vesen, dere kristne! Jeg vil døpe deres menneskeånd inn i min guddommelige ånd! Denne trang til å elske, som ligger bunnet i dere, den vil jeg løse og hellige, jeg vil fylle dere med min rene kjærlighet, i stedet for denne lumpne, kvalme egoisme; jeg vil la broderskapet bli sterkere enn familieskapet, så menighetens liv verken blir stiv kirkelighet eller hyggelighetsforening, eller aller minst diskusjonsklubb, men et, opphøyet, salig søskenliv, som alt har himmelen i seg på jorden, og som makter å redde syndere. - - Men alt dette kan umulig skje uten ved en salvelse av Den Hellige Ånd. Uten at jeg særskilt utgyder min ånd over dem som har min Ånd, og nå begjærer mer av min Ånd. Gjør vi det? Du og jeg? Eller er vi ærlig talt bange for for meget kjærlighet, for meget kraft?

 Paulus har funnet sammenlikningspunkter mellom fyllefolk og Guds åndsfylte folk. Ef. 5, 18-20  »Og drikk dere ikke drukne av vin, hvori det er ryggesløshet, men bli fylte av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, og synger og leker for Herren i deres hjerter, og alltid sier Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.«

Den Hellige Ånd er til å fylle seg med. Jesu Kristi egen åndelige sprit er til for å drikkes, ikke bare nippes til, men fylle oss med. For å løfte vårt liv en oktav høyere opp, for å fylle oss med Jesu døds og oppstandelses kraft, for som Moses sier i 5. Mos. 28, 13: »Å gjøre oss til hode og ikke til hale,« for at vi kan se på alle vanskeligheter og fristelser og synder som dem som vet hva Jesus Kristus er verd. For at ikke livets småheter skal bli store og overmanne oss, for at vi skal våge hva vi ellers ikke våget, for at tungebåndet kan løses, for at vi kan synge og love og prise, hvor vi ellers bare ville hviske, for at vi skal få kamerater, få noen med oss på himmelveien. Sist, men ikke minst, for å gi oss seier over oss selv, for at vi kan seire over den og den gamle vanen og fristelsen med dype røtter i vår natur. »Dette vil jeg sende over dere, dette har min Far lovet.«

Hvorledes bereder så Herren sine for det Han har lovet? Aller mest ved å gi oss forstand på skriftene. Vers 44: »Dette er mine ord som jeg talte til dere, mens jeg ennå var hos dere, at alt måtte oppfylles, som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om meg. Da opplot Han deres forstand, så de kunne forstå skriftene.«

Her er ikke tale om noe svermeri, om en hvirvelstrøm av skrik og rop eller fasting eller slikt. Her er spørsmål om hvor meget av skriftene »går igjen« hos deg og meg? Hvor meget Bibel går vi omkring med om dagen i livet, i vårt vesen? Hvor meget har vi tilegnet oss, opplevd?

Der hadde disiplene gått sammen med Jesus i 3 fulle år - dag og natt - og først nå begynner de å forstå. Først nå begynner herligheten i Jesus Kristus å dages for dem. Er det ikke besynderlig? Først nå begynner profetene og salmene å »gå igjen« i dem. Vers 44: »Dette er mine ord som jeg talte til dere, mens jeg ennå var hos dere, at alt måtte oppfylles.« Langsomt suger de sannheten inn. Sjel, det samme gjelder oss, har vi opplevd skriftene? Vers 46-47: »Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i Hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. «

Er det ditt? Er du midt oppe i dette? Har du opplevd syndenes forlatelse? Er Jesus ditt liv? Lever du i samfunn med ham? Legg hånden på hjertet. For alene så meget som vi selv har opplevd, har vi å velsigne verden med. Ikke et gran mer. Alt det som bare er tillært, er »løse fjær«. Jeg er glad for hver den som vet i dag (vers 47) »at i Hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag.«

Det kom til meg her i Norden. Jeg har fått tro det. Jesus er min frelser, oppholder og helliggjører. Min lille erfaring spenner ikke om meget, men jeg tror syndenes forlatelse. Da kan man være så glad også på sykesengen på Ullevåll og på dødssengen, slik som nå vår syke søster, som snart har stridd ut. Og om vi ennå skal leve en tid - skynd deg inn i opplevelsen av hele bibelen. Store viktige deler venter på oss, og vi har ikke råd til å unnvære salvelsen fra Gud, Åndens fylde, Faderens forjettelse. Vi har ikke råd til å være ukjente i vårt eget spiskammer - Bibelen - se nå hva her er å spise, se opp på den hyllen der - opp på den! Her har vi Joel 3:
»Og det skal skje deretter, at jeg vil utgyde min Ånd over alt kjød, og deres sønner og deres døtre skal profetere; deres gamle skal drømme, deres unge menn se syner; også over trellene og over trellkvinnene vil jeg i de dager utgyde min Ånd.«

Her er også en 1. Joh. 3, 3: »Og hver den som har dette håp til Ham, han renser seg selv, likesom Han er ren.« - Han skal gjøre det. Han vil også fri oss fra pengebegjærlighet, som nå ser ut til å bli vår verste folkesynd. Man vil kjøpe alt man ser og har lyst til, og kravene vokser og stiger så det blir verre og verre. Jo da, man har lov å be Gud om penger også, like så vel som alt annet, når man virkelig trenger det, og til fremme av Hans sak. Vi har lov å be: » Gi oss i dag vårt daglige brød.«

Her ligger noe på en hylle i Ap.gj. 5, 32 et lite ord om å være »lydig«. Skal vi ta imot det? Det står om Abraham at »han trodde Gud« - det var hans bauta. »Det ble regnet ham til rettferdighet. «

Skal vi tro Gud? Gi oss hen til løftet? Da blir vi overnaturlig gode mennesker og beherskes av den Helligånd.

Amen.