Pinsedag
Joh. 14, 16 - 23.

Gud vil bo i oss.

Kjenner vi til dette at Gud bor i meg, i deg? Det er noe så veldig, ikke sant? Gud bo i meg!

At en ond ånd kan være veldig over et stakkars menneske, se, det har vi nok erfaring for. Lidenskapens mektige ånd kan gjennombryte anstendighetens og bluferdighetens gjerde - jo, jo, det er ikke ualminnelig. Men Guds gode Ånd, Gud selv bryte gjennom slik i en mann, en kvinne, at man merker:
Dette er Herren. At de der hjemme ikke kan verge seg om de vil - du har Gud i deg, du! - du er i slekt med de »berusede« fra første pinsedag i Jerusalem, du har Jesu uselviske, rene, opphøyde, tålmodige Ånd, gledens, kjærlighetens lyse Ånd; - - venner, dette er noe man stanser for, stusser over i denne verden.

At Ånden besøker oss, kaller på gammel og på ung, at Ånden arbeider, ja, at Han drøyer over et menneske som ørnen på sitrende vinger over sitt rede, opplyser, minner om Jesus, peker på Jesus - det kjenner vi. Men år etter år, i godvær og styggevær, i sommertid som i vintermørke, i sorg, i glede, i slit og hvile - jeg tror det er et mysterium for de fleste. Kan det virkelig gå an å være et Guds tempel bestandig?

Enn om det skal være et mysterium, en trossak, ikke en følelsessak? Enn om det virkelig står: Bo ved troen i deres hjerter«?

Engelske folk sies at »it takes a God to see God in a man«, dvs. der skal en Gud til å se Gud i et menneske. Det er visst så det. Gud er den første, som ser Gud i oss. Han som skaper troens liv i oss, Han er også den, som først merker det og tør si: Nå bor jeg her, nå har jeg festet bolig i denne mann, denne kvinne. Hellige sannhet! Vår følelse, vår forvissning kommer sent og seigt etter, som klokkerens amen i kirken. Følelsen er alltid halt, den hinker. Gudskjelov at det er Gud som skal konstatere sin nærværelse i oss. Men salig å høre Ham vitne i sjelen: Nå bor jeg her!

Har du hørt det? F. eks.: Du var hårdt fristet. En gammel vane; en ond tanke holdt atter på å ete seg fast i deg; du begynte å gi etter, å fylles av ondt begjær. Så realiserte Gud seg som boende i deg, stillet det likesom på spissen:
Kan du virkelig gjøre denne ondskap, kan du slå meg i ansiktet, puffe meg vekk, kaste mitt kors, min blødende kjærlighet fra deg? Du kunne det ikke. Da det kom til stykket så merket du plassen var opptatt her inne av en seig leieboer; Han ville ikke ut, Han hadde festet bolig i deg. Svakt, å så svakt kanskje. Men Han holdt deg til Kristus med de andre (2. Kor. 1). Det var pantet, beseglingen, Den Hellige Ånd bor i deg.

Eller tør jeg gå ennå videre? Er det erfarne, ydmyke kristne her som vil følge meg? Du stod ikke imot. Fristelsen ble deg for sterk; du falt. Da merket du at du var aldeles ute av ditt element, du var kommet i ilden, du hørte ikke hjemme i synden, det var så reddsomt, å Gud - hvor er jeg henne? Og du krøp, krøp inn igjen i nåden for å redde ditt liv. Under bitre tårer måtte du straks gjøre opp og bekjenne og trygle om tilgivelse og »tak over hodet«. Og se, Han sa til deg: Frykt ikke, jeg bor her ennå, jeg har ikke forlatt deg, jeg lar meg ikke skremme. - -

Forunderlige salige hemmelighet mellom deg og Gud. Han har lenge visst det: Nå bor jeg ber. Men du fikk først gjennom lidelse og kamp et glimt av det: Han bor i meg tross de usle, elendige naboer Han har! Sannelig, Jesus lever - i mitt hjerte. Han bortkaster meg ikke fra sitt ansikt, Han fornyer en stadig ånd inne i meg.

Ta et bilde: Du vandrer om i en ussel del av byen, et riktig beryktet strøk.  Så oppdager du at en rikmann har kjøpt tomt og bygget villa, fin hvit villa midt iblant kaffehus og stallbygninger og barakker med istykkerslåtte vinduer. Du undrer deg kanskje over det, men faktum blir: Han har flyttet inn allerede; der er hvite gardiner; hagen blir anlagt; det ser ut som om det bare er et tidsspørsmål når han får kjøpt inn naboeiendommene og ryddet ordentlig opp så alt blir nytt!

Slik er det med Den Hellige Ånd i et kristent hjerte. Omgivelsene er rent avskyelige; det går ikke an å nevne hva slags naboer Jesu Ånd må drages med inne i oss. Men fordi alt er nåde over nåde, fordi din rike, himmelske leieboer er usigelig trofast og tålmodig og utholdende, fordi Han kjente nabolaget før og visste hva Han gjorde da Han slo seg ned hos deg og meg, derfor vil Han ikke kastes ut. Du skal se Han holder på å kjøpe inn naboene og få all ting nytt!

Hvilket navn på Den Hellige Ånd ynder du mest? Følelsens ånd eller sannhetens Ånd?

Sikkerlig ville vi helst kjenne ilden og susen og velden fra hin pinsedag, så vi stod opp og svang oss jublende rundt på golvet med hverandre.

Men Jesus nevner ikke følelsen i denne tekst. Han kaller talsmannen sannhetens Ånd. Unektelig er det noe tørt edruelig i dette navn. Sannhetens ånd! Det er som om Han vil si:
Du skal våkne opp av alle dine drømmer. Men du, om et par måneder eller år så ligger vi en natt på vårt siste.

Ikke sant; om vi da kan merke Sannhetens Ånd hviske i oss:
Det var ingen innbildning med din kristendom; tross all din synd, blodet, blodet gjelder, du er Guds barn, vi venter på deg i faderhuset, nå er du salig om ti minutter, for evig, evig! Jo, vi vil heller høre den røst enn alt annet i verden og i himmelen med.

Verden er breddfull av løgn:
Derfor sier Jesus at den kan ikke kjenne Guds Ånd. Den lever av løgn; derfor må den reagere mot sannheten. Pilatus må bestandig ryste sannheten av seg.. Men derfor er det slik en usigelig dyrebar nåde når et menneske begynner å la seg veilede av Sannhetens Ånd og frigjøre av Ham.

Vil du ha Sannhetens Ånd boende i deg? Kjære, bli nå ikke redd. Vil du først og fremst leve ærlig for Gud i din innerste sjel? Mange kristne hykler for hverandre og for Gud. Det koster å være sann.

Vil du ha Sannhetens Ånd som ydmyker gang på gang? Da skal du seire. Du skal ikke bare veiledes til all sannhet, men i all sannhet, og det er et mektig rike, sannhetens rike. Der er ikke bare ydmykelsesdaler der, men også forklarelsesberg, opphøyelsestopper. Du får ikke bare se for en kar du er, men også for en kar Jesus Kristus er!

For meg er det en deilig »blanding« sammen i v. 17 og 18 i denne tekst. Det er som det skal være, at Herren først sier at Ånden skal komme og være hos oss og i disiplene og så (v. 18), at Han vil komme og ikke la dem bli farløse. Ånden og Jesus er blandet sammen; Ånden skal vise oss hva vi har i Jesus.

Du vil gjerne på pinsedag ha Åndens vitnesbyrd i ditt hjerte og vite kjennetegnene på at Den Hellige Ånd bor i deg. Så hør her: Det aller første og aller siste kjennetegn er alltid, at Jesus er blitt nr. 1 for deg. Luther sier: »Vi skal være visse på at Ånden bor i oss, når vi hører, taler, tenker, synger om Jesus, vår Frelser. For slikt er ikke av menneskelig vilje eller fornuft, men Den Hellige Ånds verk i deg; det er oss ikke medfødt av naturen.«

Nei, det er sant. Du og jeg har slett ikke alltid hatt lyst på å tale om Jesus. Merkelig hvor snart vi fikk nok av Ham. Er det da nå annerledes, da har den Høyestes høyre hånd gjort forandringen, da bor Gud i deg. Guds Ånd virkeliggjør Jesus for deg; du ville ikke tale om luft, synge om luft. Det er hva verdens barn vurderer Ham for, derfor blir det dem snart så altfor luftig! Men for oss er dette det eneste virkelige: Han døde på et kors for meg, Han oppstod og lever, hvorledes kan jeg være Ham foruten? Han må bo i mitt hjerte ved troen. Priset være Gud!

Så kommer det annet kjennetegn, det Jesus også nevner i disse vers:
Du vil elske Ham og holde Hans bud. Du vil gjøre Hans vilje, du har fått lyst til Hans lov. Du begjærer å vandre Hans veier og fly de andre veier. Men (NB.) dette er en frukt, alltid en frukt av å eie Ham selv og Hans vennskap; du vil hva Han vil, fordi Han bor i deg og er så god, så god. Du vil ikke holde Hans bud for at Han skal komme og bo i deg. Det er lovtrellens bestandige villfarelse, det blir bare skum og skuffelse den vei. Jesus, bo i mitt hjerte og driv meg den gode vei!

Og nå til slutt:
Det er pinsens særlige velsignelse, at Han vil bo i oss med en fylde av kraft.

Det er aldeles sant at du kan ikke elsker som du skulle og ville. Du kan ikke leve et rent liv som du ville. Du kan ikke tjene, ikke være Ham nyttig. Men Han kan virke både å ville og utrette, hvis Han får fylle oss. Husk nå at det står (Ap.gj. 2, 4}: »De ble alle fulle av Den Hellige Ånd.«

»Alle« står det. Ikke bare Peter og Johannes og Filip og Maria. Alle! »Dere hører løftet til, dere og deres barn!«

Skal vi sette grensen for Gud? Skal vi sette gjerder opp inne i oss: Der må du bo - men ikke der? Og utenom oss:
Åndens fylde rekker ikke ned til slike og slike uslinger og puslinger som oss?

»De ble alle fylt med den Helligånd.«

Herre, se nå til at ingen av oss her begrenser deg! Se nå til at ingen er redd for din kjærlighet! Ingen redd for ganske å veiledes i alt av Sannhetens Ånd! Men alle overgitt til deg! Alle - også jeg.

Amen.