Julaften

Fredsfysten

Jes 9:1 - 3 og 6 - 7

1. Men det skal ikke alltid være mørke i det land hvor det nå er trengsel. Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i framtiden skal han føre ære over det - over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedningenes Galilea*. 2. Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle. 3. Det folk som du før ikke gav stor glede, lar du bli tallrikt. De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang. *
6. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på Hans skulder, og Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. 7. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.
* Vers 3 er her lagt til!

   Jeg besøkte et sted i landet og hadde møte i bygdas bedehus for en del år tilbake. Der møtte det frem en god del ungdom med Bibelen i hånden. La meg nå få sagt, at det er en fin ting - for at jeg ikke skal bli misforstått i dette. Men om ikke også dette er på et rett grunnlag, var det bedre om de hadde latt det være.
Vi er så snare til å følge det våre øyne umiddelbart ser både på godt og ondt.
   Der satt da denne fine ungdommen. Jeg hadde fått en tekst: Jesus sier: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere» fra Matt 9:13, og ut fra det begynner jeg med å si: Nå skal vi prøve å få øye på hva slags folk Jesus kom for.
   Det ble et spesielt møte! Ansiktsuttrykkene gikk fra forundring til direkte vantro. Og noen tro på at jeg var en sann forkynner av Ordet hadde de tydeligvis ikke, da møtet var over.
   Mange ville da si at jeg støtte denne ungdommen fra meg ved dette. Men så var da heller ikke hensikten med møtet at de skulle komme til meg, men til Jesus, og nå hadde de hørt hvem Han kom for.
   Dette gjelder da også i enhver sammenheng, hva Guds rike angår - vi skal ikke forsøke å samle noen om oss selv. Dette blir så altfor ofte gjort, ved at forholdene legges til rette for at mennesker kan trives i vår sammenheng, før de er omvendt til Herren. Og enda verre, ved at forkynnelsen tilpasses, så de ikke skal forlate oss!

   Men nå skal vi forsøke på det samme her og nå, og så får vi se hvordan vi kommer ut av det.
   Hva slags folk?

   Teksten vår begynner slik: «Det folk som vandrer i mørket!» De «skal se et stort lys!» (v.2a).
   Ja, er ikke det fint? Vi ser for oss hedningen som går der uten å kjenne sannheten og likesom hungrer etter Ordets lys: «Hvorfor kom dere ikke før?» Ja, vi kjenner de ofte tåredryppende historiene fra misjonsmarken. Slikt synes vi godt om.
   Men i vår tid, når mange har besøkt det ene hedningelandet etter det annet, som turister, så har de sett at de fleste av dem er opptatt med sitt eget og venter slett ikke på noe lys.
   Om disse i teksten vår, står det ikke at de var i mørket, men at de vandrer i det!
   Lyset fra himmelen, da det ble født inn i denne verden, slo det seg ned i hedningenes Galilea, i Nasaret. Og hør hva Natanael sier, første gang han får høre vitnesbyrdet om Jesus, for det forteller deg hva slags folk som holdt til i Galilea: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Joh 1:46).
   Jesus fra Nasaret! Nasareeren Jesus! Jesus fra Galilea! Det var på ingen måte noe hedersnavn i Israel dette, forstår du! Han kom så visst ikke fra det rette sted, i de fromme jødenes øyne.
   Da Nikodemus våget seg frempå og tok Jesus i forsvar i det høye råd, får han høre: «Kanskje du også er fra Galilea? Gransk, så skal du se at det ikke står frem noen profet fra Galilea!» (Joh 7:52).
   I dette «Kanskje du også er fra Galilea?» lå en stigmatisering. Det åpenbarer hva synet på folk derfra var.
   Og så fortsatte de: «Gransk, så skal du se at det ikke står frem noen profet fra Galilea!»
   Nei, Gud gikk utenom alt - også de institusjoner Han selv hadde innstiftet i Israel - da Han tilveiebrakte vår frelse.
   Det er dette vi har så vanskelig for å få tak i! Det er ikke knyttet opp til noe annet enn Guds nåde!
   Jakob sier det slik: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord.» (Jak 1:18). Og Paulus skriver: «I kjærlighet har Han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd.» (Ef 1:5).
   Har Han forut bestemt deg til dette, ja «så kjem ditt strev for seint,» ikke sant?
   Han har plantet denne sin frelse utenfor enhver leir, som en villblomst ute i marken, det står enhver vandrer fritt å plukke. Som Johan Arndt skriver om dette, der han taler om Jesu mange navn i Skriften, og et av dem er Sarons rose: «Du kan stå og se inn i en vakker blomsterhage. Du kan beundre den enkelte blomst, men du kan ikke plukke noen av dem, for gjerdet omkring forteller deg at dette ikke er ditt, men tilhører noen annen. Slik er det ikke med Sarons rose, den vokser ute i marken, og enhver som vil kan plukke den. Den tilhører oss alle! Den er gitt til oss alle!»

   Du har et forbilde på dette i brødrene Jakob og Esau. Gud har vitnet om dette på forskjellig vis, forstår du! - Esau var førstefødt, og hadde etter Guds bestemmelser retten - førstefødselsretten. Men det er Jakob som blir Israel!
   Han (Jesus) fremsto også utenfor det levittiske prestedømmet som folket var lovbundet til.
   Hebreerbrevets forfatter skriver slik om det: «Dersom det nå hadde vært mulig å nå fullkommenhet ved det levittiske prestedømmet - som folket jo var lovbundet til - hvorfor var det da behov for at det skulle fremstå en annen prest etter Melkisedeks vis, og ikke en som ble kalt prest etter Arons vis? For dersom prestedømmet blir omskiftet, da skjer det jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven. For Han som dette blir sagt om, tilhørte en annen stamme, og ingen fra den stammen har hatt noe med altertjenesten å gjøre. For det er en kjent sak at vår Herre er runnet av Juda, og Moses har aldri sagt noe til den stammen om prestedømme. Og alt dette blir enda mer klart når det fremstår en annen prest, som er lik Melkisedek. Han er blitt prest, ikke etter en lov om legemlig avstamning, men ifølge et uforgjengelig livs kraft. Han får jo det vitnesbyrd: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis. Et tidligere bud blir altså gjort ugyldig, fordi det er svakt og unyttig. Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud. Og dette skjedde ikke uten ed. For de andre er blitt prester uten ed, men Han er blitt det ved ed fra Ham som sier til Ham: Herren sverget, og Han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis. Derfor er det også en så meget bedre pakt, den som Jesus er blitt borgsmann for.» (Hebr 7:11-22).

Altså er følgen av dette: Hør Guds ord! Hør Guds vitnesbyrd om Sønnen! Det drar fokus bort fra alt annet. Du blir da stående igjen med Ham alene! Som Faderen vitnet direkte ifra himmelen for de tre disiplene som var sammen med Jesus på forklarelsens berg, Tabor: «Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham! Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt. Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke! Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.» (Matt 17:5-8).

Det er ikke ved noen lovpakt, ved noen gjerning eller bestemt kvalitet fra vår side vi blir frelst, men ved den nye pakt i Hans blod, det som utøses til syndenes forlatelse for deg!

Det ligger jo i selve uttrykkene - og det er bibelske uttrykk: Den gamle pakt, og den nye pakt!
Hvis den gamle pakt ennå skulle gjelde, hvorfor ble det da ført inn noen ny? Leste vi det ikke: «Et tidligere bud blir altså gjort ugyldig, fordi det er svakt og unyttig. Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.» (Hebr 7:18-19).

Slik måtte det være, dersom disse vi leser om i teksten skulle kunne bli frelst! De som vandrer i mørket! Jesus er et lys som skinner i mørket, forstår du. Så lenge du har noe annet lys å holde deg til ser du ikke dette lyset.
Du må se at du vandrer i mørket først. Du elsker synden mer enn Gud! Din egen vilje mer enn Guds! Der skinner det et lys til åpenbaring! «Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys.» (v.2a). De skal! Det er tent for dem!

   Men så ille er det vel ikke! Det står vel bedre til med dem som Jesus stanser ved! «Og Jesaja drister seg til å si: Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg, og jeg åpenbarte meg for dem som ikke spurte etter meg. Men til Israel sier Han: Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.» (Rom 10:20-21).
   «Hele dagen til et ulydig og gjenstridig folk!» Ser du Guds nåde! Hans vilje til å frelse!
   Og videre: «Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg, og jeg åpenbarte meg for dem som ikke spurte etter meg.»
   Hva slags folk? spurte vi.
   Videre i teksten vår: «De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.» (v.2b).
   Hva slags folk er det som sitter der? Hvem er det som sitter og venter på døden? Som ikke har noe annet å se frem imot enn nettopp døden? Vi kan jo spørre: Hva slags folk er det som sitter i dødscellene i de land hvor dødsstraff praktiseres? Lovbrytere! Der hvor det virkelig er den skyldige som sitter der.
   Guds ord sier oss ganske så klart, hva slags folk det er tale om her: «For syndens lønn er døden!» (Rom 6:23).
   Men hva leste vi om dem? «- over dem skal lyset stråle!»
   De som sitter og venter på å få utbetalt syndens lønn, de får i stedet se et lys stråle, og det er det lyset apostelen videre vitner om i Rom 6:23: «- men Guds nådegave» - merk: nådegave - «er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre!»
   Det er en nådegave som er gitt deg, og blir forkynt deg.

   Og så leser vi videre om dem i teksten: «Det folk som du før ikke gav stor glede, lar du bli tallrikt!» (v.3a).
   Hvem er de? «Like fullt skal den ugudeliges lys bli slokt, og ilden på hans arne skal ikke lyse.» (Job 18:5). «Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus!» (Ordsp 3:33). Og vi kunne fortsette med mange liknende ord i Skriften, om synderens lodd.
   Her er virkelig mørke. Men plutselig får vi, midt i dette mørket, høre et spørsmål fra Herren selv: «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død?» (Esek 18:23).
   Hva ville du svare? Skulle Han som er selve livets kilde, ha behag i noen død overhodet! Han vil jo liv! Jesus sier om Ham: «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» (Joh 6:40).
   Og nå skal du slippe å svare på det foregående spørsmål fra Herren, for Han svarer på det selv: «Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever.» (Esek 33:11).
   Da begynner vi å skimte dette lyset det er tale om. En begynner å ane at det er håp likevel.
   Paulus bringer dette til høylys dag: «Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, Han får sin tro tilregnet som rettferdighet.» (Rom 4:5).
   Har du hørt om en Gud som rettferdiggjør den ugudelige?
   Det er jo den eneste sanne Gud! Det er Han som utsendte sin Sønn, Jesus Kristus, for at vi skulle leve ved Ham! (1 Joh 4:9). «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» (Rom 5:6).
   Ingen ville ha våget å forkynne dette - og så visst ikke den fromme, rettferdige fariseeren Paulus - om en ikke hadde det fra Herren selv. Dette er altså Hans ord!
   Mens vi ennå var skrøpelige! Uten syndserkjennelse! Uten noen sann og grundig omvendelse! Uten noen tanke på Gud! Vandrende i mørket! Ugudelig! Da døde Kristus til fastsatt tid for deg! Da kom Han hit til jord for å gjøre etter Guds vilje, som jo er at ingen ugudelig skal dø for sin ugudelighets skyld, men finne Guds nåde slik som den er åpenbart i Jesus Kristus!

   Det er hva resten av teksten vår handler om: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på Hans skulder, og Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.» (v.6-7).
   «Gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet,» leser vi. Du kjenner vel Jesu navn fra Jeremias' bok: «Dette er det navn som Han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.» (Jer 23:6).

   Det er ikke så rart da, at salmisten David synger: «Min munn skal fortelle om din rettferdighet ... Jeg vil prise din rettferdighet, din alene ... Hele dagen skal min tunge tale om din rettferdighet.» (Sal 71). Og i en annen salme: «- de skal synge med fryd om din rettferdighet!» (Sal 145:7).

   Det var denne rettferdighet Luther fikk åpenbart, og som forårsaket hele reformasjonen.
   Og Salomo sier noe viktig om dette: «Gud, gi kongen din rettferdighet ..., så han kan dømme ditt folk med rettferdighet, og dine elendige med rett.» (Sal 72:1-2).
   Kjenner du ikke denne Guds rettferdighet, så kan du heller ikke dømme rett om noen ting!
   Hør det apostoliske vitnesbyrd til slutt: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven.» (Rom 3:21). Det vil si at den ikke skal oppnås på den vei - ved loven, ved våre gjerninger - men den er gitt oss som en fri og uforskyldt gave i Jesus Kristus!

Så gå da ut til Ham utenfor leiren! - som han skriver det Hebreerbrevets forfatter i Hebr 13:13. Han gikk ut dit hvor de falne, de spedalske og ugudelige befant seg, og der gav Han sitt liv, sitt blod, som en løsepenge for alle dem som befant seg der.

Å, tenk at det var for meg
At Kristus på krossen hang.
No ser eg den livsens veg,
No syng eg den nye song.
Ein fallande, feilande syndetræl
Då føddest på ny ved Guds kjærleiks eld.

E.K.