|
Forut for dette velsignede løftet fra Herren om at Han vil
holde sine fast, går formaningen om å vike fra pengekjærhet
- begjæret etter rikdom.
En forestiller seg gjerne at det kun er begjæret
etter alt i denne verden penger kan skaffe til veie, som driver til
jaget etter rikdom, men det mennesket fremfor alt søker i dette
er å legge en plattform under seg, å sikre seg
med andre ord. Det søker altså å være sitt
eget forsyn. Som om dets skjebne var avhengig av disse midlene, og
ikke av Gud.
Dette er hva Jesus i Matt 13:22 og Mark 4:19, kaller
rikdommens bedrag.
Bedrag! Bankkontoen er gjerne tall med mange nuller etter,
men du stuper på et fortau en dag du hadde regnet med noe helt
annet. Pengene er der fremdeles, men de kan ikke hjelpe deg. Derfor
advarer Gud mot dette - det er bare Han som kan berge deg på
den dagen, da alt annet brister, og det er Han som også har
lovt å sørge for deg her under vandringen.
Det er altså det forholdet til penger en kristen
er kalt til, uten dette begjæret som gjør deg nettopp
til en pengekjær, og pengene til en avgud.
I Kol 3:5, skriver apostelen om forskjellig ondskap vi
skal avstå fra - og der nevner han også dette: «-
og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse.» Avgudsdyrkelse nettopp
fordi det er noe du regner med i Guds sted.
Herren har en så forunderlig måte å gå frem på - når
du får åpnet øynene for det, må du bare undre deg.
I teksten vår leste vi: «For Han har sagt: Jeg skal ikke
slippe deg og ikke forlate deg» (v.5b) - og vi kan spørre: Hvorfor?
Det kan jo umulig ha sin grunn i min fortjeneste - for skulle det
være gjeldende - ja, så slapp Han meg jo med det samme. Jeg er jo,
i så måte, helt ute av stand til å gjøre Guds vilje på en slik måte
at det skulle bli meg til fortjeneste - for da er det ikke tale om
å gjøre en og annen gjerning - eller mange for den saks skyld! - som
loven krever, men da er det tale om den «hvis hjerte er helt
med Herren!» Det vil i praksis si - den som av hjertet
oppfyller det første bud: «- du skal elske Herren din Gud av hele
ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft
og av all din makt» (Mark 12:30) - og dermed
og derfor også oppfyller alt annet! Det vil altså si, at du alltid er
slik - og aldri annerledes. Ditt hjerte er helt i samsvar med
Guds hjerte i alle ting - ja, er som Gud!
Det er dette Jesus egentlig sier, når Han sier at Han
«alltid gjør det som er til behag for Ham (Faderen).» (Joh
8:29). Da sier Han egentlig: Jeg er som Han! - Jeg og Faderen er ett!
- Med andre ord: Jeg er Gud!
Hvis du begynner å se etter, så vil du se at Jesus sier
dette samme, på mange måter - jeg er Ham! Når Han sier
det om seg selv, som ellers bare kan sies om Gud - som for eksempel
når Han tilgir et menneske dets synder. Derfor sier Han også til Filip,
ved et tilfelle: «Så lang tid har jeg vært hos dere, og du kjenner
meg ikke, Filip?» (Joh 14:9). Altså - jeg har jo vist og sagt på mange
måter, hvem jeg er - har du ennå ikke hørt og sett
det?
Men her ser du da også, hvordan du må være for å fortjene noe hos
Gud. - Du må være lik Ham! - Du må selv være som Gud! Det var jo også
hva mennesket strakk seg etter i syndefallet - og det er nettopp hva
som fortsatt skjer, når vårt kjød og vår natur får utfolde seg i kristelige
former - vi aper noe vi i virkeligheten ikke er! Derfor blant
annet denne advarselen i det 9de verset her: «La dere ikke føre på
avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer. For det
er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke
har vært til noen nytte for dem som har gitt seg av med det.»
Mat i denne sammenheng mynter på ofringer -
altså våre offer - det vi bringer til Gud, og da håper å få noen gevinst
tilbake for.
Men hva sier ordet her om det?: «... som ikke har vært
til noen nytte for dem som har gitt seg av med det.» (v.9c).
Jesus ble hørt av sin Far som Menneskesønnen
- ikke fordi Han var Guds Sønn, men fordi Han etter loven hadde
krav på å bli hørt - Han oppfylte nemlig loven
som menneske og sto dermed under den velsignelse Gud lover den som
gjør loven!
Det kan ikke du og jeg påberope oss, for vi oppfyller
på ingen måte loven, annet enn ved troen på Ham.
Men når det nå er helt umulig for et menneske å oppnå noen fortjeneste
hos Gud - hvordan kan det da ha seg at det finnes mennesker som får
dette løfte og denne forsikring fra Gud?: «Jeg skal ikke slippe deg
og ikke forlate deg» (v.5b).
Det finnes et svar - det er enkelt og liketil, men det
kommer likevel til å forundre den som får se inn i det, så lenge han
vandrer her på jord - og sikkert også enda mer i evigheten, hvor alt
dekke er helt borte. Det er nåden! «Jeg skal ikke slippe
deg og ikke forlate deg!» - det har sin grunn i Guds nåde alene! -
den nåde som er åpenbart i Jesus Kristus, og det som korsfestet!
Merk deg det!
Det kan helt enkelt sies slik: at den som holder seg
til nåden, han har del i nåden, og han styrkes ved nåden. Gud har
arbeidet og vunnet, og du får nyte seiersprisen!
|
Det er jo en meningsløshet å streve og arbeide for å vinne det som er vunnet!
Dette strev og dette arbeide, er jo i virkeligheten en fornektelse
av Jesu gjerning - Hans fullbrakte verk. Nei, sett deg ned
i hvilen!
Du kommer aldri til å kunne tjene Gud i sannhet, før
du har satt deg ned i hvilen - eller i nåden,
om du vil.
«Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg!» - og
så hører du denne frimodige tilliten som følger på: «Derfor kan vi
tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva
kan et menneske gjøre meg?» (v.6).
Hører du hvordan det springer ut av hjertet? Det er nettopp
det apostelen taler om, når han her skriver om at «det er godt at
hjertet styrkes ved nåden.» (v.9). Da blir det Ånd og
kraft og liv! Det blir det aldri, så lenge det hviler noe på meg og
mitt. Nei, Herren har gjort det, og Herren skal
gjøre det! - det er en kristens visshet. «Derfor kan vi tillitsfullt si
osv.» (v.6). Og denne tillitsfullhet er nær knyttet til - ja,
har sin rot og vekst i vissheten om at Han som vant deg, og forkynner
deg, nåden, - Han er uforanderlig! - Og hør det inn i dypet
av ditt hjerte: Det er ikke engang en skygge av forandring
hos Ham! - men som vi leste det her: «Jesus Kristus er i går og i
dag den samme, ja til evig tid.» (v.8).
«Hans barmhjertighet er ny hver morgen.» (Klag 3:23).
I Salme 91, gir Herren veldige løfter, og det er i virkeligheten det
samme som er sammenfattet i det vi hørte fra vår tekst: «Jeg skal
ikke slippe deg og ikke forlate deg!» - Det vil si, at du står under
Guds fulle velsignelse og beskyttelse. Og så gis begrunnelsen for
dette i salme 91: «For han henger fast ved meg ...» og: «... for han
kjenner mitt navn.» (v.14). Først lar Han deg smake sin nåde
og sin hjelp i nøden - slik at du bare må ha mer, og ikke kan slippe
Ham - og dette lønner Han da deg for! Ja, går Han ikke da frem på,
en for oss, merkelig måte!
Hva er det så å «kjenne Hans navn?» Du kan lese engelens
budskap til Josef i Matteusevangeliet: «Hun skal føde en sønn og du
skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk
fra deres synder.» (Matt 1:21).
Det er altså hva Hans navn betyr: Frelse fra synden -
Guds frelse fra synden - rett og slett: frelse!
Da skjønner vi hva som menes i Salme 91, med å kjenne
Hans navn. Og det er altså årsaken til all velsignelse
- at du kjenner Gud som frelser. - Vi kan si: at du kjenner
Gud som Jesus Kristus! - blodig, såret, tornekronet! - Alt
for din skyld!
Det er det menneske som får høre av Guds
munn: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg!» - for du har
tatt din tilflukt til denne Hans nåde - Hans godhet - og Han er trofast
selv om vi er troløse. (2 Tim 2:13).
De andre har jo satset på noe annet (fordi de
ikke kjenner eller akter på denne veien) - ja, så får de også søke
hjelp i det. Men du må si: «Meg til frelse jeg intet vet, uten deg
Guds lam! Ene i din rettferdighet, skjules all min skam!»
Ja, jeg har gjort den erfaring, at det ikke er noe annet
som kan skjule min skam, eller synd. Når jeg prøver å ta et oppgjør
med disse ting i meg, så opplever jeg bare at det blir verre - det
blir så visst ikke skjult, men mer åpenbart enn noen sinne!
Så står det altså ett eneste tilbake: Han er en soning
for våre synder. Jesu, Hans Sønns blod renser oss for all synd! (1
Joh 1:7).
Og merk deg, at her sto ikke: det meste - eller: omtrent
all - men rett og slett: all synd! Det er
å kjenne Hans navn!
«La dere ikke føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede
lærdommer. For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke
ved mat, som ikke har vært til noen nytte for dem som har gitt seg
av med det.» (v.9).
Altså, alt annet som kommer - både det som kommer
i stedet for og i tillegg til - dette, og alt annet som vil gi seg
til å skulle styrke en troendes hjerte - det kalles her for avveier
og fremmede lærdommer. - Noe som ikke har vært til noen nytte
for dem som har gitt seg av med det.
Det gis bare én sann styrkemedisin for den troendes hjerte:
Nåden! Nåden i Jesus Kristus! - Velsignelsen i Jesus Kristus!
«Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til
dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter
dem i deres tro» (v.7).
Med andre ord, dette har mennesker gått salige inn i
evigheten på, til alle tider - og ikke minst de som har forkynt dette
budskapet - og så skulle vi trenge til noe nytt og
annet! Nei, hør nå Ordet, til den som tar sin tilflukt til Hans nåde,
ennå en gang: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg!» (v.5b).
|
12 søndag
i treenighetstiden
