|
Ja, jeg har våget meg på en
oversktift over denne prekenen: Idet vi ser på Ham! Idet!
- det er noe nåtidig!
Mennesket er av naturen kjød. Og da er det ikke tale om legemet,
kroppen, men menneskets vesen
– dets jeg - hva det er ut av naturen.
Det kan være stor forskjell på kjød - noen mennesker
er gjennomført onde, inntil det ubegripelige og ufattelige - og så
har vi hele spekteret, inntil de snille og vennlige naturer på den
annen side. Vi skulle jo da tro at noen var nærmere Guds rike, den
evig gode Gud, ved hva de var i seg selv. Tenk bare på de utpreget religiøse,
i motsetning til den som ikke har noen videre legning i den retning
i det hele tatt. De vennlige må da være nærmere?
Men det er noe alt kjød fra A til Å har felles - de er
fremmede for «den eneste sanne Gud og den Han utsendte Jesus Kristus.»
(Joh 17:3). Og da ikke bare dette at de er uten kunnskap om Ham, men
fiendsk innstilt. De står Ånden imot som vi leste det i teksten her.
Ja tenk det, den snille og vennlige natur kan bli så
forarget på Åndens vitnesbyrd for ens hjerte, at vedkommende melder
seg inn i «fritenkernes klubb,» av ren fiendskap, og med det uttrykte
ønske å fjerne Åndens vitnesbyrd fra samfunnslivet.
Det samme skjer altså i det menneskets hjerte, som også
skjedde ved de rå romerske soldaters hender, på Golgata. De snille
og vennlige naturer korsfester Kristus for seg! Og dette skjer rett
og slett fordi de er slik – kjødet er slik.
Det virkelig tragiske skjer, når disse kommer inn i og
blir medlemmer i den kristne forsamling, uten å ha gått igjennom omvendelsens
trange port - uten å kjenne noe til Per Nordslettens sukk, som det
kommer til uttrykk i sangen hans: «Men akk, jeg har et kjød, som alltid
gjør meg møye, det er jo dømt til død, men vil seg ikke bøye.»
Har
du erfart det?
Nei, det har da aldri vært noe problem for dem, de er
jo så «kristelige» av natur, at bare de henger på seg merkelappen
kristen, så er det dermed gjort, tenker
de. Jesus må da vel også være hjertelig glad, for å få så gode mennesker
i sin forsamling!
Der er sjel,
og derfor kan de også ha mange sjelelige og religiøse følelser og
opplevelser, som ytterligere befester dem i bedraget, men der er ikke
Ånd! De er ikke født på ny, og er derfor uten den nye natur, som underkaster
seg Ånden, og dermed Ordet, og følger Herren dit Han vil.
Og fordi de bare følger sitt eget, sin egen tanke og
fornuft, så skjer det som apostelen Judas skriver om: «Disse er det
som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som ikke
har Ånden.» (Jud 19).
De skaper splittelse ved å føre inn sitt eget! - gjerne
i beste mening!
Vi så også i
vår tekst, at under oppregningen av kjødets gjerninger, fant vi også
splittelse og partier. (v.20).
Men tenk deg nå en forsamling som fylles opp av slike
«vennlige» naturer - den forsamlingen har en hyrde - en god hyrde
- som dessverre av naturen har et hissig og lett oppfarende sinn.
Og når det gjelder å forsvare flokken, så bryter det så lett igjennom.
Han har ganske enkelt vanskelig for å opptre «ydmykt.» Ved en strid
i en slik forsamling, hvem er det da lettest å gi skylden? Vi må be
Gud om øyne til å se med - til å se rett!
Men denne hyrden, om han virkelig var en sann hyrde,
innsatt av Gud, så skulle han vel ikke være hissig og lett oppfarende?
- Han har da vel fått en ny
natur, i den nye fødsel! - Og disse ting hører jo inn under kjødets
gjerninger, noe som ikke hører en kristen til.
Ja, slik er det mange som tenker om det å være en kristen.
Det skyldes da ofte også en vrang forkynnelse om disse ting. Gid vi
kunne lagt denne forestilling død for oss, en gang for alle, for den
er så hemmende og ødeleggende for oss. Den legger oss igjen og igjen
inn under lovens kår.
Hør nå! - Paulus skriver: «Så død da deres jordiske lemmer: utukt,
urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse.
...Men nå skal dere legge av alt slikt: vrede, hissighet, ondskap,
spott, skammelig snakk fra deres munn. Lyv ikke på hverandre!» (Kol
3:5 og 8-9a).
Det var jo et forferdelig knippe med synd! Hva slags
folk kan det være, som trenger til å legge av seg slikt? - Hvem skriver
han dette til. Jo, han skriver til «de hellige
og troende brødre i Kolossæ.» (Kol 1:2). De
hellige! Om hvem han videre
sier: «Dere har jo avkledd
dere det gamle menneske med dets gjerninger,
og har ikledd dere det nye menneske.» (Kol
3:9-10). Det er dem han skriver dette til!
Men støter ikke dette an mot hinannen? Skulle den som
jo har avkledd seg det gamle menneske med
dets gjerninger, og ikledd seg det nye, ha noe behov for å legge av
seg det gamle menneskes gjerninger? Ja, forklaringen er denne - og
gid du måtte få gripe det! - det ene taler om din situasjon her på
jord, hvor du også må leve med ditt gamle menneske, og det annet taler
om hva du allerede er ved troen på Jesus.
En har en skrekkelig helliggjørelsesforkynnelse
som er langt fra sannheten – det er dette at selve lysten til det
onde skal bli borte i oss, men det kan aldri skje, vet du. Når Paulus
her forkynner: «Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst.» (v.16).
Du vet, skal det være muligheter for å fullføre kjødets lyst - eller
ikke fullføre kjødets lyst - så må den jo nødvendigvis
være til stede, ikke sant? Det var de gamle lutheranere så klar over
at de hadde det med i bekjennelsen i kirken: «- og kjenner den onde
lyst i mitt hjerte!» De var av erfaring og åndelig innsikt i Guds
ord, klar over at den fortsatt var der og ville forbli der til deres
dødsdag. Så forundre deg ikke over det, min venn!
En slik helliggjørelsesforkynnelse
– at selve lysten skal bli borte - vil for alltid binde deg i trelldom!
Å fullføre kjødets lyst, det vil si, la det komme til handling – det
er en annen sak. Det er synd som må bekjennes for hva det er - for
det skjer jo dessverre at vi faller!!
Ser du dette nå, du som sliter med så mange ting fra
ditt gamle menneske? - Ved din tilflukt til Jesus har
du avkledd deg dette gamle menneske, og ikledd deg det nye. Slik
ser du ut i Guds øyne! Du tilregnes ikke lenger dette - for Jesu
skyld!
|
Vi sier ikke dette til forsvar for de helliges synder, for de skal
vi jo søke å legge av oss, leste vi - men til tro, trøst og frimodighet
for den som har tatt sin tilflukt til Jesus, til
tross for disse synder.
Altså, legg dette av - ikke for å bli kristne, eller bedre kristne
- men fordi dere er det.
Fordi dette gamle menneske med all
sin synd, allerede er lagt
av, er kledd av, ved troen på Jesus!
Så er du altså
en kristen, elsket og i nåde hos Gud, tross all den ondskap du ser
i ditt eget hjerte - igjen - for Jesu Kristi skyld!
Og hvordan vi legger dette av, det skal vi se ut fra Guds eget ord
- og det er en salig vei for arme syndere, som er så trette av å kjempe
med disse ting: «Legg av alt som tynger, og synden som henger så fast ved deg - med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender.» (Hebr 12:1-2).
Og hva er det du ser, når du fester blikket på Jesus?
- Jo, du ser Guds frelse! - Du ser Ham som allerede har gjort soning
for all din synd. - Du ser Ham, i hvem du allerede har avkledd deg
det gamle menneske, og ikledd deg det nye.
«Men jeg sier: Vandre i Ånden!» (v.16a). Det er å vandre
i Ånden - med blikket festet på Jesus, din frelser og forsoner. Da
skal du ikke fullføre kjødets lyst. (v.16b). Men om også det glipper,
så skal du slippe å fortvile, for «om noen synder, har vi en talsmann
hos Faderen, Jesus Kristus, den Rettferdige. Og Han er
en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også
for hele verdens.» (1 Joh 2:1-2).
Vi er likesom sikret på alle bauger og kanter!
Si meg, hvem skal stenge deg veien, uten din egen vantro
til Ordet? - Dette at du ikke
vil tro det – og ikke vil
ta imot det. Det er gjort soning for hele verdens synd, hvordan
skal din da komme utenom?
«For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal
gjøre det dere vil.» (v.17).
Hvordan skulle denne striden være mulig, dersom det bare
var den nye natur i den troende? Paulus skriver da også dette brev
til brødrene i Galatia. Og så sier han dette
velsignede, som vi allerede har malt ut: «Men hvis dere blir drevet
av Ånden, da er dere ikke under loven.» (v.18).
Den som har blikket - det vil si, sitt håp - festet til
Jesus, sin frelser, han er ikke under loven - han er fri! - Fri som
om det ikke fantes noe bud og regel, noen tjeneste og syndens avleggelse
osv. - for i Guds øyne er han allerede en fullkommen og hellig himmelborger.
Alt det andre han gjør her i verden, er jo bare en følge av dette.
Dette er korsets anstøt. (v.11b samme kapittel).
Alt av nåde, for Jesu Kristi skyld. Det
er ingen tvangstjeneste
i Guds rike! - Det er ikke noe du må
gjøre, for å vise din takknemlighet og lignende. Du som har det
slik, vil en dag oppleve å bli vist bort fra nådens trone, med all
din tjeneste, nettopp fordi det er en nådens trone.
Men er ditt hjerte blitt varmet ved dette forunderlige
evangelium, så skal du få lov
til å være med. Jeg får lov til - ja, har den store nåde - at
jeg får forkynne Ordet for deg nå! Her lever de som er mer opptatt
av Jesu tjeneste for dem, enn av deres tjeneste for Jesus.
I Paulus' eget hjerte brant dette evangelium så hett,
at han utbryter: «Vé meg, om jeg ikke forkynner evangeliet.» (1 Kor
9:16). Det bare måtte ut! - Som vi også leser om Jeremia: «Jeg tenkte:
Jeg vil ikke mer komme Ham i hu og ikke tale mer i Hans navn! Men
da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben.
Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.» (Jer
20:9).
Men det er jo også en annen side ved dette: Når jeg nå
visste dette - hvordan kunne jeg da bare gå forbi alle mine medmennesker
uten å si noe om det? Eller på en eller annen måte støtte dem som
hadde fått den oppgave å si noe? Selv om jeg blir frelst av nåde blott,
hvordan skal jeg kunne forsvare dette på den siste dag? Det må vel
bli som å bli frelst gjennom ild!
Til sist: Når det gjelder dette med tjeneste og det kristne livet
- som teksten vår i dag jo handler om - kan du høre det sagt, at når
Paulus betegner seg selv som en Jesu Kristi tjener, så vil det etter
grunntekstens betydning egentlig si, en Jesu Kristi trell.
Og så vil man med dette føre den troende inn under trelletjeneste
- som ikke har noen velsignelse over seg - igjen. Men det betyr jo
ikke noe annet enn at du er Jesu Kristi kjøpte eiendom! - Kjøpt fri!
Vi skal ta en slik tilsynelatende motsetning i Guds ord
for oss, helt til slutt. Paulus sier for eksempel.: «Dersom jeg ennå
søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.»
(Gal 1:10). Her, som flere andre steder, kaller Paulus seg en Kristi
tjener. Men Jesus selv sa jo til sine disipler,
«jeg kaller dere ikke lenger tjenere,
for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min
Far, har jeg kunngjort dere.» (Joh 15:15).
Hvorfor kaller da Paulus seg en tjener? - Er det ikke
en motsetning mellom Paulus og Jesus her?
Jeg har et barn, jeg er hans far - og så sier jeg til
dette barnet: «Jeg har noe der nede i hagen, jeg gjerne ville du skulle
gjøre for meg.» Ja, så går han og gjør denne tjenesten for meg, og
i denne oppgaven er han da min tjener, men han er like fullt - ja, fremfor
alt, mitt barn. Noe ganske
annet er det med en som er leid inn mot betaling, for ikke å tale
om en slave (trell) - han er tjener, men ikke barn. Han sendes derfor
bort, når oppgaven er fullført!
Paulus, i forhold til den oppgave han hadde fått tildelt
i Guds rike, var han tjener, men i sitt forhold til Gud, var han barn.
La oss altså ikke blande dette sammen, for det skjer så ofte og så
snart, og vi blir slett ikke Kristi tjenere, men lovtreller.
Vandre i Ånden!
- Med blikket festet på Kristus Jesus!
|
19 søndag
i treenighetstiden
