Det er så svært det vi leser her, at vi ikke har noen mulighet til å forstå det fullt ut, om vi så fikk mange livslengder til disposisjon: «For da Gud gav Abraham løftet, sverget Han ved seg selv - Han hadde jo ingen større å sverge ved.»
   Han sverget ved seg selv! Er det da noen som helst mulighet for at Han skal gå fra det løftet Han har gitt? Nei, hør du! - det er nettopp derfor Han gjorde det – for at du skal forstå hvor fast din frelse i Jesus Kristus står. Hør nå bare: «Mennesker sverger jo ved den som er større, og eden er for dem en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse.» Gjør slutt på all motsigelse! Når du og jeg tviler på frelsen – Guds frelse – i Jesus Kristus, så er det nettopp en motsigelse fra vår side. Og Gud sverget altså ved seg selv, nettopp for å gjøre slutt på den slags motsigelse, ser vi her.
   Dette er ikke sagt for å gjøre deg motløs fordi du har så lite tro, men nettopp for å styrke din tro. Gud kommer i hu at du er støv, vet du. Det er derfor Han forsikrer deg på denne måten. Som vi leser videre: «Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er, innestod Han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve -.» (v.16-18).
   Sterke ord til oss, ikke sant? Sterke forsikringer? Vi skal be Herren om å få se nærmere på dem – men først: Hvem gjelder dette? Hvem er det Herren taler om og til her? Er det alle mennesker?
   Vi vet jo, ut fra Guds eget ord, at frelsen i Jesus Kristus er for alle mennesker – Han har som kjent sonet all – all – verdens synd (1 Joh. 2,2) – men her i teksten tales det om og til en helt bestemt gruppe mennesker, nemlig «vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss,» leser vi her. Og merk deg da ordet – tilflukt!
   Hva er tilflukt? Det ligger jo i selve ordet, ikke sant? Flykte til! Det er altså noe du rømmer til for beskyttelse mot en fare. Vi har jo tilfluktsrom rundt omkring, i tilfelle krig. Å være en kristen, er altså ikke dette å eie Guds gunst fordi du er så verdifull og lignende ting som du kan høre så mye av i dag, men det er å ha tatt sin tilflukt til. Det er mennesker som i Guds lys har sett seg selv i en stor fare, og så fått se en åpnet dør inn i tilfluktsrommet. Et rom som er åpnet for dem, så de kan fly dit. Og det de flyr fra, og søker tilflukt for, er det som bor i dem – synden! For Gud er en fortærende ild mot all synd! Det er Han som er det store problemet for synderen! Gud er hellig! Men det er også Han som har åpnet for oss et tilfluktssted, nettopp mot den dom, Han i sin hellighet er nødt til å felle over synderen.
   Vi kan si det så enkelt: Gud er hellighet og kjærlighet! I sin hellighet må Han dømme synderen – Han kan nemlig ikke gå imot seg selv. Hans navn er nettopp JEG ER! Jeg er den jeg er! Dette kan du lese om i 2 Mos. 3,14. Men i sin kjærlighet vil Han jo spare oss. Hvordan få dette til uten å gå imot seg selv? Vi kan bare sitere fra Jes. 35,4: «Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud! Han kommer selv og frelser dere.»
   I det verset står det også: «Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse,» men det var det også Jesus unnlot å nevne da Han talte om det nådens år som nå var kommet, i synagogen i Nasaret – for det var noe som ennå hørte fremtiden til. Nå var det nådens år! Og ennå i dag varer dette nådens år!
   Hvordan løste så Herren det? Jo, som du hørte fra profeten: «Han kommer selv!» «Han kommer selv og frelser dere.» Han er den som frelser oss, ved å gi oss en hel og full frelse i seg selv! Frelsen er ferdig den – den er fullbrakt – og den er i Jesus Kristus! Du skal ikke lete etter den i deg selv.
   Han, Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam, Han er det håp det er tale om her i teksten. Det står om dem som tatt sin «tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss.» Det står at dette vårt håp befinner seg på et helt bestemt sted: «Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget.» Det «er innenfor bak forhenget!» Der er vårt håp, det som vi har tatt vår tilflukt til. Og hva er nå det, nærmere bestemt? Jo, hør som om du aldri hadde hørt det før: «- der Jesus gikk inn som forløper for oss, Han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» (v.20).

   Han er det håp vi har tatt vår tilflukt til – derfor kan vi også lese i Rom. 8,24: «For i håpet er vi frelst.» I Ham er vi frelst! Hør gjerne det igjen: - er vi frelst! Det gjelder alle mennesker! Men som vi jo vet, så tar de fleste dessverre ikke sin tilflukt til Ham, og går dermed fortapt – eller for å si det mer rett: - forblir fortapte!

   Det står noe betegnende om dette håp i Hebr. 7,19: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.»
   Loven, som altså maner oss til å frelse oss selv ved gjerninger – rettferdiggjøre oss selv ved gjerninger – den førte ikke noe eller noen til fullkommenhet. Og det er nettopp fullkommenhet du må ha for å kunne bestå for Gud. Hvor nær målet er du da, om du skal se på deg selv i denne sammenheng? Den som vil ha anerkjennelse for noe som helst som hører det gamle menneske til, innfor Gud, han skylder å være fullkommen. Det er nemlig hva loven krever.
   Men så leser vi altså at noe bedre blir ført inn. Noe bedre! Noe bedre enn loven! Men det kommer ikke fra oss, slik som rettferdigheten av loven – nei, det blir ført inn! Det kommer altså utenfra – og hør!: Det fører til fullkommenhet!
   Hør hva apostelen Paulus skriver til de troende i Fil. 3,15: «La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn.»
   De troende er fullkomne for Gud, ved Ham som er deres håp!
   Blir ført inn! Kommer utenfra! Jesus vitner om seg selv i Joh 6: «For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» (v.33). «Jeg er livets brød.» (v.48). «Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at en skal ete av det og ikke dø. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.» (v.50-51).
   Ser du håpet som blir ført inn? Det bedre håp!

   Så loven holdes også frem i Skriften som et håp! Det er faktisk en frelsesvei – men det forutsetter altså at du er fullkommen. Altså blir ingen fullkommen ved å gjøre loven – loven kunne jo ikke føre noe til fullkommenhet, så vi – men du må i utgangspunktet være fullkommen, for å være en ånd med loven. Det er det bare et menneske på denne jord som har vært, og det er Jesus. Loven gjør altså ingen fullkommen, som ikke er det i utgangspunktet, den bare viser om du er fullkommen eller ikke. Og hos deg har den vel vist: Ikke!
   Hvordan skal du da bli frelst? Jo, et bedre håp blir ført inn – og hør det!: «- og ved det – ved det - kan vi nærme oss Gud.»
   Men da må det bli ved det, vet du! Du kan ikke gå på to veier samtidig! Enten er det loven – lønn for egne gjerninger, eller det er nåden – lønn for Jesu gjerninger!

   Det sies så ofte: Nå må du velge! Jeg vil bare si deg, hva Gud har valgt for deg: Jesus alene!
   Og da kan du lese med glede: «Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er, innestod Han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve -» (v.17-18).
   Nei, Han lyver ikke, når Han forkynner deg en hel og fullkommen frelse i sin Sønn, Jesus Kristus. Måtte det igjen og igjen få «gjøre slutt på all motsigelse,» hos oss!
   Takk Gud!

E. K.