3 søndag i påsketiden

   «Men om dere tåler lidelse når dere har gjort godt, da finner det nåde hos Gud.» (v.20b).
   «- da finner det nåde hos Gud.» Det er altså noe i våre liv som finner nåde hos Gud. Med andre ord, noe Han synes vel om, for å si det med våre ord. Det er dette å tåle ondt, tåle lidelse, tåle urettferdighet, når du har gjort godt.
   Det måtte jo Jesus selv tåle i rikt monn – og Han sier det jo også like ut i Joh 15:25: «Men dette er skjedd for at det ord skal bli oppfylt som er skrevet i deres lov: De hatet meg uten grunn.» Uten grunn. Det kunne Han si, som fikk dette vitnesbyrd av folket i Mark 7:37: «Han har gjort alle ting vel!» Og som selv vitner om sitt forhold til Faderen i Joh 8:29: «Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det som er til behag for Ham.»
   «Jeg gjør alltid det som er til behag for Ham.» Alltid! Kan du si det? Nei? Men da har du jo brutt loven, og det tilgis ifølge Ordet i Hebr 9:22 ikke uten soning.

   Vi leste i teksten vår at Jesus etterlot oss et eksempel. (v.21). Et eksempel er jo til etterfølgelse, vet du. Så kan vi se på oss og Ham noe utfra denne teksten bare: «Han som ikke gjorde synd.» (v.22a). Hva med deg? Ligner du Ham her? «- det ble ikke funnet svik i Hans munn.» (v.22b). Igjen: Ligner du Ham her? Alltid hundre prosent sannferdig. Og så denne, min venn: «Han som ikke skjelte igjen når Han ble utskjelt og ikke truet når Han led, men overlot det til Ham som dømmer rettferdig.» Ligner du Ham i dette? Den som finner seg i urett. Ikke bare én gang – for det kunne vi kanhende overvinne oss selv til, om enn ikke med det rette sinn – ikke bare ti ganger, men alltid. Du ser at det vi leser om Jesus her, det åpenbarer et sinn. Og det alvorlige spørsmålet til oss da er: har du dette sinn?
   Mange avfeier dette så lettvint med at det er jo evangeliet som gjelder! Da er jeg er redd det er tale om det de gamle kalte en tagen tro, og ikke en given. Altså der hvor den sanne tro er, det er der hvor en synder har måttet ta sin tilflukt til Jesus, fordi ikke noe av hans eget holder mål i denne sammenheng, men havner tvert imot under dommen. Det er altså tale om en som har tatt denne sannheten innover seg, og ikke en som flykter fra denne sannheten, og likesom forsøker å kaste evangeliet over seg som en kappe. Evangeliet er ikke noe du ikler deg, det er noe du blir ikledd. Det er ikke et to pluss to er fire regnestykke, men det er en tilflukt, som følge av erkjennelse. En erkjennelse som nettopp har sin grunn i at du er blitt stanset for denne sannhet vi nettopp ble stilt innfor – du har ikke dette sinn!
   Og da skal jeg si deg noe veldig alvorlig: Da er du under dommen med alt – alt – ditt! Og først da får det virkelig og frelsende betydning for deg, det vi videre leser om Ham her i teksten: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet.» (v.24).
   Jesus, vår frelser, Han har ikke bare dette sinn at Han var villig til finne seg i all slags urett - «- jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet» som Han sier i Matt 11:29 - men også å bære dine synder – din urett - på sitt legeme, for at du måtte bli frikjent og frelst fra det alt. Og jeg sier, Han har dette sinn, for Han er ikke bare en historisk person som en gang var her på jord, men en levende frelser som er sammen med oss her og nå.
   Han ser deg nå, Han hører det som foregår i hjertet. Han vet hvordan du har det.

E. K.

   Her har vi altså disse to ting – Jesus som eksempel til etterfølgelse, og det er jo ikke sagt bare for spøk, men tror du at du kan bli frelst ved det? Og Jesus som stedfortreder – og spørsmålet igjen: Tror du at du kan bli frelst ved det?
   Å, om du i dette øyeblikk virkelig kunne se din frelse! Den ble nettopp forkynt deg! Ja, du ser det vel? Hvilken vei Gud har utvalgt til frelse for deg – nemlig den veien Jesus gikk i ditt sted. Derfor vitner Jesus om seg selv: «Jeg er Veien!» (Joh 14:6).

   Du skjønner, dersom ikke alt – alt – ditt er under dommen, hva skal du da med alt – alt – av nåde? Da trenger du jo bare noe av nåde. Eller kanskje mye av nåde, til og med, men ikke alt av nåde. Det gjør bare den som ikke har noe eget. Den fattige i ånden. Å være fattig, det er å ikke selv ha det en trenger til livets opphold. Om ikke noe blir deg gitt går du rett og slett til grunne. Det er mitt forhold til Gud. Jeg er altså en av dem apostelen Peter skriver om i 1 Pet 1:5, «som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.»
   Som ved Guds makt blir holdt oppe! Ikke min egen makt, godt støttet av Gud for eksempel, men ved Guds makt! Og holdt oppe, ikke ved de gjerninger og den eventuelle kvalitet Gud ved sin makt får virket i meg – en alminnelig helliggjørelsesforståelse dette, dessverre, men ved tro! Hele veien ved tro! Og det er ikke jeg som skal makte å holde denne tro ved like, men Guds makt!
   Er du da i trygge hender? Å, hvor salig å få slippe dette misforståtte helliggjørelsesstrevet, som jo ikke er noe annet enn lovstrev, og fører derfor også lovens forbannelse inn over den som driver med dette. Nei, du skal i all din elendighet få legge ditt liv i Herrens hender – Han skal gjøre det. Han skal føre deg! Han er din helliggjører! Som vi også ser det av teksten her: «Dere var jo som villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann.» (v.25). Våre sjelers hyrde og tilsynsmann. Hør det!
   Og se nå også utfra denne teksten, hva som virker den sanne helliggjørelse, til forskjell fra den falske: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi» - altså ved dette - «skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten.» Med andre ord: Bli i Ham! - som Han også forkynner selv som den sanne helliggjørelsesvei i Joh 15. Og så fortsetter det 24 vers slik – og hør da særlig det lille, men altavgjørende ord i denne sammenheng - er: «Ved Hans sår er dere blitt legt.» Hør det!: Ved Hans sår! - og ikke noe annet! Din legedom for Gud er ikke noen prosess i deg, men er gitt deg i Kristus fra evighet av, og er nå blitt ditt ved troen.

   Så gjør det som Ordet byder deg, men vit at dommen allerede har falt – den rammet Ham! (Jes 53:6). Gud!