Her i teksten møter vi i klare ordelag vår Herre, Jesus Kristus, både som stedfortreder og som forbilde.
   En del av teksten vitner om hvem Han er for oss, og hva Han har gjort for oss, og en del av den er formaning til oss som har tatt vår tilflukt til Ham. Og du skal merke deg det, formaningene i Guds ord er rettet til dem som har tatt sin tilflukt til Jesus - det vil si de som allerede er frelst - for hva er det de har tatt sin tilflukt til? Jo, til hvem Han er, og hva Han har gjort for dem!
   Han har ordnet deres sak innfor Gud. I Ham er gudsforholdet som gikk tapt i fallet gjenopprettet. Og da vi fremdeles bærer giften fra fallets dag i vårt kjød - synden som er virksom i våre lemmer, som Skriften taler om det - blir vi ikke mette av å høre om Ham og lære Ham bedre å kjenne. En slik en kan aldri komme Jesus nær nok!
   Det er likesom du får se helt bort ifra deg selv, enten det er synder og urettferdighet, egenrettferdighet eller hva det nå er ved deg, og så får du se på Ham i stedet. Jesus fyller hele synsfeltet, kan du si.
   Det er dem formaningene i Guds ord er rettet til. 
   Om ikke Jesus får fylle hele synsfeltet hva din frelse angår, så er du ikke i stand til å høre formaningen rett - men du trekker den inn i synsfeltet hva din frelse angår også. Og til mer det trekkes inn til mindre plass får Jesus, ikke sant?
   Når det gjelder min frelse - mitt forhold til Gud - så finnes det verken 1 eller 10 bud, sier Luther. Bare nåde! Bare Jesus!

   Hør på forbildet i teksten her - dette skal vi ligne: «Kristus led for dere!»
   Altså, villigheten til å lide, å ikke søke sin egen makelighet, men gjerne lide, om det kan gagne de andre.
   Vårt kjød fører oss veldig snart inn i dette, at det ikke skal koste oss noe! - Det søker sitt eget i alt!

   «Han som ikke gjorde synd!»
   Du skal ligne Ham også i det! Du skal altså søke å ikke synde mot Gud! Og all synd er synd mot Gud!
   «Det ble ikke funnet svik i Hans munn!»
   Du skal holde deg til sannheten, og bare tale det som er sant! Du skal ikke svike noen - og slett ikke Gud!
   «Han som ikke skjelte igjen når Han ble utskjelt og ikke truet når Han led!»
   Som altså ikke tok igjen med samme mynt! 
   Det sinn som kom inn i mennesket ved fallet, det viser seg i all sin ondskap i en person som heter Lamek. Han sier til sine hustruer: «Ada og Silla, hør min røst, Lameks hustruer, lytt til min tale! En mann dreper jeg for hvert sår jeg får, en gutt for hver skramme jeg får. For hevnes Kain sju ganger, da skal Lamek hevnes syttisju ganger.» (1 Mos 4:23-24).
   Det er på den bakgrunn du må høre Jesu ord om å tilgi din bror, ikke bare sju ganger, men sytti ganger sju! (Matt 18:22). Et helt motsatt sinn har Jesus. Lameks sår og skrammer koster deg livet - Jesu sår vant deg livet!

   Og så har du da Guds ords formaning om å ikke hevne deg, men overlate det til Gud, for «hevnen hører Herren til,» sier Ordet. Han skal dømme til sist, Han som dømmer rettferdig.
   Det er hva som står om Jesus i teksten vår: «- men overlot det til Ham som dømmer rettferdig.» (v.23b).
   Det er hva Han vitner om seg selv: «Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.» (Matt 11:29).
   Dette er å være saktmodig - dette er saktmodigheten. Dette er Jesu åk og lære: Å overlate sin sak til Gud!

   Paulus skriver: «Det som betyr minst for meg, er om jeg dømmes av dere, eller av en menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren.» (1 Kor 4:3-4).
   Paulus hadde lært saktmodighet!
   Og til filipperne skriver han: «La deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker.» (Fil 4:5).
   I Bibelselskapets oversettelse har de klart å få dette til å lyde: «La alle mennesker få merke at dere er vennlige.»
   Ja, gjerne det, men det er nå noe helt annet - og det er også noe helt annet enn hva som faktisk står skrevet der!

   Et saktmodig menneske, det er et menneske som har overlatt sin sak til Gud! En som har lagt sitt liv i Guds hender, kan vi si. Og det er hva du skal la bli kjent av alle mennesker. Det er ditt vitnesbyrd om at Gud er trofast, og verd din - og alle menneskers - tillit.

   Nå har du hørt noen formaninger fra Guds ord, og det er jo ingen tvil om at Han som kaller seg din Gud og Far, vil at du skal gjøre etter dem. Og så lyder Ordet: For hvis du gjør det får du legedom! Er det dette som sies? Nei, takk og lov - det gjør ikke det! For vår etterlevelse av disse formaningene er så preget av vår skrøpelighet og så smittet av synd, at de ville føre til noe helt annet enn legedom for oss, om vi skulle leve for Gud på det grunnlaget.
   Hør hva som sies i teksten her: «Ved Hans sår er dere blitt legt.» (v.24b).
   To ting her: For det første, utrykket - har fått! Legedommen har du allerede fått! Den skal du altså ikke oppnå ved noen etterlevelse av formaninger eller noe som helst annet som hører deg til - for den er gitt deg i Hans sår! Din legedom, den finner du ikke i ditt eget bryst, men på Hans legeme - det oppstandne herlighetslegeme som aldri forandres! På det legeme bærer Han de sår som er til legedom for deg!
   Hvor har du ditt blikk festet? 
   Dette ordet av Peter her, er et direkte sitat av profeten Jesaja: «- ved Hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5).

   Tenk hvor underlig for Peter og de andre disiplene - som jo var jøder og hadde hørt dette ordet fra Jesajas' bok helt fra de var små - og nå sto de der og så naglene ble slått inn i Jesu legeme. Ved Hans sår har dere fått legedom!
   Nå så de det i Den Hellige Ånds lys: Det er disse sår som vi ser med våre egne øyne, Jesaja talte om. I dem er vår redning - idem er vi legt!

   Nå er det du som ser på disse sår. Tror du at du er legt ved dem? Det er nå iallfall hva Ordet vitner!

   Nå skal du tenke deg vel om. - Våkn opp, og svar på et enkelt spørsmål: Hvordan i alle dager skulle du kunne bringe Gud noen gjerning før Han vant deg legedom ved sine sår?
   Før du ser dette i Åndens lys vil formaningene i Guds ord aldri falle på rett plass for deg, vet du - for da er det din natur - ditt kjød - som får råde, og det vil oppnå noe for seg selv ved hva det gjør.
   Men når kjødet kommer til jobben og får høre at jobben allerede er gjort - ja, det er det som setter det ut av spill. Det kan ikke få gjort noe som det kan høste noen egen ære av, og det er døden for det!
   En eldre kvinne uttalte: Da jeg fikk se inn i evangeliet ble jeg arbeidsløs. 
   Og det liker ikke kjødet! Kan aldri finne seg til rette med det, for mat og næring for det, er egen ære. Og nå er det altså en annen person som får all - all - ære! Så bukter det seg, kjemper og hungrer etter mat! Og så får vi alt dette loviske: En sann, rett og grundig omvendelse. Vi må be og vi må vitne og vi må handle og gjøre osv.
   Det er ikke noe annet enn kjødet som berger seg selv - om det kan se aldri så alvorlig og gudfryktig ut - til evig fortapelse for den det gjelder!

   Guds barn, de drives av Guds Ånd, så for dem kommer Jesu sår - de sår de er legt ved - alltid først, og også alltid sist. Det er de som utgjør alt for dem! I dem har de alt de trenger for himmel og jord!
   De ser på sin omvendelse, og finner den mangelfull på så mange vis. De ser på sin gjerning, og på sin vitnetjeneste, og finner det hele så oppblandet med, og smittet av sitt eget - det vil si av synd. Og slik er det med alt deres eget! Men de ser på Jesus og Hans gjerning, og finner det alt fullkomment!
   Og så følger alt som skal skje i deres liv på det!

   «Dere var jo som villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann.» (v.25).

E.K.