Tilbake            
                                               3 søndag i påsketiden

 




 

 

 

Vend om og la dere døpe el. Hva skal vi gjøre, brødre?

Apg 2:36 - 41

   36. Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort Ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet. 37 Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? 38 Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. 39 For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. 40 Også med mange andre ord vitnet han, og han formante dem og sa: La dere frelse fra denne vrange slekt! 41 De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler.

   Kan hende vil du si, etter å ha hørt dette - mange vil nok gjøre det iallfall -: Ja men, jeg er jo døpt! Ja vel, fint det, og du trenger ikke gjøre det en gang til, for det er ikke noen gjerning i seg selv fra vår side som frelser eller gjør noe fra eller til, men troen - den tro som virkes ved Ordet, og dåpen likesom nattverden er jo ikke noe annet enn Ordet som kommer til oss i en annen form.
   Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det nevnes flere ganger i Det Nye Testamente to slags dåp, nemlig Johannes' dåp og Jesu dåp. Om Johannes' dåp står det, at «de ble døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder.» (Matt 3:6).
   Idet de bekjente sine synder. Dette var altså helt og fullt noe de gjorde - de bekjente og de gikk i elven Jordan, men de ble ikke frelst ved dette! Det var rett å gjøre dette, men de fikk ikke noe som helst av Gud ved det. Det er mye som er rett å gjøre, men det er ikke frelse i det. At du skal erkjenne og bekjenne sannheten er vel ikke mer enn man burde vente av deg. Det er bare rett og slett rett å gjøre det, og ikke noe å lønne deg for. Har du forbrutt deg mot norsk lov, så slipper du ikke straff fordi om du erkjenner og bekjenner det.
   Ingen handling, ingen gjerning fra menneskets side kan forbedre dets situasjon innfor Gud. Man er like fortapt uansett. Guds ord peker bare på ett skille her - ett eneste -: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1 Joh 5:12). Hørte du hvor skillet gikk her?
   Altså om dåpen bare er blitt en handling mennesket gjør, da er den blitt meningsløs. Hva skal du med det? Eller hva skal Gud med det? Men er dåpen noe, i hvilken du mottar noe fra Gud, da er den jo blitt full av mening. Her leser vi apostelens ord: «- la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.» (v.38). Her er det ikke tale om bekjennelse av synd - selv om det også er til stede både hos den vakte og den troende - men her er tale om å få syndenes forlatelse og Den Hellige Ånds gave. Og så er det de som hevder at det ikke er frelse i dåpen! Her står det om syndenes forlatelse - er ikke det nettopp frelse? Og Den Hellige Ånds gave - Han som herliggjør Jesus for menneskets hjerte, så det tror.
   En liten ting her - som ikke er noen liten ting i seg selv, men jeg har ikke tenkt å si så mye om det - det er de som hevder at man må tro før man kan døpe seg - man plukker gjerne ut ett ord som man pukker på, men i Skriften så forklarer ofte det ene ordet det annet. Se på den flokken Peter talte til her - du kan vel ikke være en sann troende uten syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd! Men det er jo nettopp det de skal få i dåpen, sier apostelen. Altså hadde de ikke dette før de døpte seg, eller for å si det mer evangelisk - før de lot seg døpe!

   Man kan også komme til tro og bli frelst uten dåpen, kun ved Ordets hørelse, og så tar man også imot Ordet ved å la seg døpe, om man da ikke allerede er døpt - døperen Johannes for eksempel hadde jo Den Hellige Ånd fra mors liv av, og sprang i mors liv da Maria som bar Jesusbarnet kom nær. Et troende foster! Kan du forstå det? Nei, men så må vi aldri tro at vi kan forstå alt som har med Gud og Hans rike å gjøre heller - det er derfor bl.a. det blir så mye villfarelse og oppsplittelse blant oss.
   Det du skal få lov til å konsentrere deg om, og som virker samlende der mennesker kommer til tro på det, det er at det finnes noe som heter syndenes forlatelse og Den Hellige Ånds gave, og at dette er noe alle mennesker kan oppnå, ganske enkelt fordi det er en annen enn mennesket selv som har tilveiebrakt det for oss. Nemlig Jesus Kristus!

   Der hvor dette er rådende, der hører du ikke alskens religiøst prat og vitnesbyrd om mennesker og egne prestasjoner, men om Ham som fortjente alt for dem.

   Vi mennesker, vi har dette i oss fra fallets dag av, at vi vil selv være noe. Og vi møter det flust opp i kristen sammenheng også - ja, dessverre, ikke noe mindre der enn i verden forøvrig, at den ene vil heve seg over den andre, ved at han eller henne har noe mer. En større gave, en større åndsfylde og lignende. Det er så du kan spy av det. Og det er slik det virker på Herren også - Han har avsky for dette. Og du tror gjerne at du er særlig åndelig ved det samme!

E.K.

Hør bare hva Han sier om Laodikeamenigheten som nettopp hadde et slikt selvvitnesbyrd: «Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn.» (Åp 3:16). Det er altså noe vemmelig. Og den lunkne kan i menneskers øyne synes å være en særlig brennende kristen, men det som preger den lunkne er ikke nødvendigvis en mangel på aktivitet og iver, det ser du jo nettopp på Laodikeamenigheten som blomstret på sitt vis, men at en ikke lenger ser sant på seg selv, og situasjonen en er i. det vil jo igjen si, at man er kommet i et galt forhold til Herren, Han står utenfor ditt såkalte kristenliv - det er blitt noe du selv holder på med. Og så er det jo nettopp til denne menigheten Han sier: «Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se.» (Åp 3:17-18).

   Det står om disse Peter taler til her: «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet.» (v.37). Er det lenge siden du har kjent noe stikk i hjertet, ved det du hørte? Er det lenge siden du har hørt forkynnelse som evner å stikke noen som helst i hjertet? Nei, det er jevnt over en søtladen forkynnelse, som lar alt og alle være i fred, i sin uomvendte tilstand - eller en forkynnelse som nærmest kun snakker om alt det vi må foreta oss, og være med på, nå som vi er kristne. Altså en forkynnelse som uten videre tar det for gitt, at det står rett til med oss, i vårt forhold til Herren - så det eneste som eventuelt måtte mangle, det er å få noe mer, eller stå mer på osv.

   Hva er det du trenger? Det er vel ikke slik at denne store Guds gave, ennå står på utsiden og banker? Fordi du aldri har kjent stikket som er med på å bane vei for Ham. «Jeg var fortapt og så ingen vei, Da så jeg blodet, ja, blodet.» Ja, du kjenner vel sangen, men kjenner du saken?

   Som allerede nevnt - i dag er dette stikket nærmest fraværende og ukjent, midt i kristenflokkene. Det er bare å komme og bli fylt av Ånden, som det heter. Ikke noen syndserkjennelse, syndsbekjennelse og omvendelse, og derfor heller ingen sann glede i Guds frelsesverk på korsets tre, men bare en glede så lenge dette fungerer for dem. Men når det viser seg at det ikke er noen metoder som får Gud til å gjøre det du vil, eller du er blitt forespeilet, men livet heller oppleves som at du har Gud og alt godt imot deg - hva da? Da må du ha noe som er forankret på en dypere og fastere grunn, ikke sant? Da må du ha fått dine føtter satt på klippen i virkelig forstand. Det er ikke i deg og dine føtter styrken da ligger, vet du, men i den klippen du er satt på - Jesus Kristus, og Ham korsfestet! Det er noe som står fast til evig tid, og som alltid vitner sant om hvordan Gud ser på deg, uansett hvilken livssituasjon du er i.

   «La dere frelse fra denne vrange slekt!» (v.40). Til slutt: Legg merke til hva som sies her. For det finnes ikke den handling eller den gjerning det er mulig for deg å foreta deg i dette livet, som kan bli deg til frelse. Men andre ord: Det er helt utelukket at du kan frelse deg selv, eller bidra til denne frelse! Denne frelse er alt ferdig for deg! Derfor hører vi apostelens ord også til oss her i teksten: «La dere frelse!» La det være nok for deg, det Jesus har gjort! Til det kreves tro, og det er nettopp hva Herren virker der, hvor Hans ord ikke blir forkastet!