Tilbake            
                                               4 søndag i åpenbaringstiden

 

 



 

Mysteriet er kommet for dagen el. Styrket ved Ham!

Rom 16:25 - 27

   25 Men Ham som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, 26 men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet - 27 Ham, den eneste vise Gud ved Jesus Kristus, tilhører æren i all evighet! Amen.

   Styrket! Å bli styrket, leser vi om her. Og det er absolutt nødvendig for en troende dette, å bli styrket underveis, ja, stadig bli styrket. Ellers vil du ikke holde ut som kristen. Dersom du ikke lever ditt liv som kristen, slik at du stadig blir styrket, så vil du visne hen og dø. Rett og slett!
   Det er denne styrken som gives, som gir en kristen å stadig reise og gå videre. Gjerne fra det dypeste fall, om han bare på ny styrkes på denne måte, reiser han seg igjen og går videre. Nok mer engstelig for seg selv og sitt eget enn før, men enn mer beroende av Jesu blide ansikt i fokus for oppmerksomheten. Dette som kalles hjertets rettethet på Jesus.
   Noen få vers fra Skriften: Først: 1 Mos 49:24: «Men fast og sterk er hans bue, hans hender og armer er raske - styrket ved Hans hender som er Jakobs Veldige, av Ham som er hyrden, Israels Klippe.» «- styrket ved Hans hender som er Jakobs Veldige, av Ham som er hyrden, Israels Klippe.»
   Du ser, ved Hans styrkelse ble vedkommende sterk i striden. Kampdyktig! Uten denne styrkelse, slapp og veik. Vi har ikke noe å hente ut som kan bestå i denne striden, den åndelige. Ingenting!
   Videre: 1 Kong 19:8, om profeten Elias: «Da stod han opp og åt og drakk. Og styrket ved denne maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb.» «- styrket ved denne maten,» leser vi, med vekt på denne. Ikke en hvilken som helst mat, men mat fra Gud brakt ved en engel.
   Og så i Hebr 13:9: «La dere ikke føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer. For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har vært til noen nytte for dem som har gitt seg av med det.»
   Her kom det frem, hva denne mat som vi styrkes ved i virkeligheten er: Nåden!

   Husker for en god del år siden nå, en person som hørte til en noe annen retning innenfor kristenheten enn den vi gjerne regner oss til, han pratet så frimodig om det å være en kristen, og sa blant annet om dette å falle: «Da sier du: Jeg kan jo ikke bli liggende i søla i denne grøften, jeg skal jo til himmelen, så reiser du deg og børster av deg skitten og går videre.»
   Ja, det kan umiddelbart høres så riktig ut, men nei, det er ikke slik jeg kan reise meg av søla igjen: jeg skal jo til himmelen! Nei, med et blikk på det blødende lam! Ved innsyn i nåden! Guds nåde!
   Det er dette som gjør deg sterk og kampdyktig i denne striden, ikke det som fort vekk blir forkynt, at vi skal bli sterke ved å te oss slik eller slik, men sterke i Ham, ved nåden!
   Han er i egen person, vår styrke! Som Luther vitner om kampen mot den onde og den onde åndsmakt: Et Gudsord kan ham binde! Det er dette som vitnes om de hjemkomne troende i Åp 12:11: «De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet.» Men hvordan kan du binde Satan ved Ordet, dersom du ikke selv er viss på å stå i denne nåde hos Gud? Nei, du kan ikke! Hvorfor? Fordi du ikke er styrket ved nåden!

   Som vi også leser så klart om det, her i teksten vår: «Men Ham som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider.» (v.25).
   Apostelen vitner om sin Herre og Gud, at Han er mektig til å styrke dem, men hvordan? - ved hva? «- etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus!»
   Kanskje du har vært høyst virksom i kristen virksomhet og arbeid i mange år nå, men er det lenge siden du ble styrket ved nåden? - ved evangeliet? Hør!
Styrket ved det! Inngytt mot og frimodighet til å gå videre tross alt, ved det! Reist deg av fall og takket Gud med glede, om så gjennom tårer, for at du fremdeles hører Ham til. Og det fordi den er så høy og dyrebar den pris Han betalte for deg. Ikke på grunn av noe som kan spores tilbake til deg, men fordi Gud er slik Han er, og skaffet til veie en slik frelsesgrunn for dem som aldri ved noe annet kunne bli frelst.
   Du forstår det at denne Guds frelsesgrunn er nå åpenbart i verden, ved Jesu Kristi komme og gjerning, og gjøres kjent for enhver ved forkynnelsen av Ham. Som vi leser det Her: «- som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet.» (v.26).
   Blitt kunngjort for
alle folk! - også oss som er her nå! Og det kunngjøres med en helt bestemt hensikt - å virke troens lydighet. Det er derfor Jesus forkynnes i verden, for å virke troens lydighet. Troens lydighet er nemlig ikke en lydighet som har sitt utspring i mennesket, men legges inn i, eller virkes i mennesket ved evangeliet!

   Så troen er altså ingen bestemmelse fra menneskets side, men en frukt av den Ånd som åpenbarer evangeliets hemmelighet for mennesket, så det ser. Ser Jesus! Ser nåden!

E.K.

   Ja, dette med nåden, ja, ja, det kan vi da, men vi må komme videre! Ja, det kan bli sagt midt i forsamlingen. Nei, ikke et skritt uten nåden!     Hvert skritt som tas i den kristne forsamling, uten ved nåden, det er et skritt uten Gud! Og det er skritt som fører deg bort fra Gud, alt mens det for deg selv gjerne fortoner seg som en større åndelighet enn før. Ja, slik er Satans bedrag! Jeg spør derfor igjen: Er det lenge siden du ble styrket ved nåden? - ved evangeliet? Har det vært noe mer enn en læresetning for deg i det seneste? Er du iferd med å sovne inn i døden? Eller har det allerede skjedd? Som med forstanderen for Sardes: «Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død.» (Åp 3:1).
   Ikke bare
iferd med å dø, som om ikke det hadde vært ille nok, men er død!
   Og så leser vi videre om ham: «Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø.» (Åp 3:2).
   Fordi forstanderen var i en slik forfatningen, var også menigheten iferd med å dø med ham. Fordi forkynneren er død, dør også de som hører ham. Han kan forkynne mye sant og rett, men du sovner og dør under det, for han forkynner ikke det som vekker opp og gir liv, fordi han selv ikke ser det lenger - om han da noen gang har gjort det. Men du bedras nettopp av dette at han kan si mye sant og rett og interessant. Det må da vel være i orden med ham?
   Det var tydeligvis ikke noe som kunne merkes på ham - denne forstanderen i Sardes - ikke uten ved en spesiell nådegave iallfall, for han hadde navn av å leve, men her var ikke lenger noen åpenbarings Ånd virksom, for Han er ikke virksom i døde, men kun i levende, de som lever ved Guds Sønns tro! Det vil si, de som styrkes, og lar seg styrke, ved nåden! Det er godt, leste vi i Skriften - altså godt i Guds øyne - at hjertet blir styrket ved nåden! Den skjuler det alt - ja, Golgata skjuler det alt! Det er dette som skjer der på Golgata kors, som skjulker det alt for Gud - all vår synd og elendighet.

   Det er altså ikke en slik styrke som etterlater deg som en åndelig broiler, men det er en styrke som når inn til det innerste i deg, og løser deg ut. Gir deg frimodighet
for, og glede i, Gud. Jeg arme syndige menneske, kan glede meg i Gud, fordi nåden er så stor!
   Nå er jo det faktiske forhold, at jeg er som en dråpe i havet å regne, og knapt nok det, men når jeg ser på livet mitt slik det har vært siden jeg ble en kristen, så må jeg si: Guds nåde må være uendelig! Hvorfor det? Fordi jeg ennå er en kristen! Fordi jeg ennå kan kjenne Guds varme gjennom evangeliet, gjennom nåden! Han elsker meg enn! Finner jeg noen grunn til det i meg selv? Nei, absolutt ikke! Jeg finner grunnen i Gud alene!
   Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav Ham for deg! For
deg! Etterlater det deg likegyldig? En dvask holdning. Kanskje du kunne trenge et stup i søledammen, så du kunne våkne opp for hvem du i virkeligheten er, og hvilken uendelig nåde det er fra Gud, at nettopp du skal få regnes med.

   Jeg er ikke i stand til å ta vare på meg selv i denne sammenheng, og det er heller ikke du, men nettopp av den grunn må jeg rope med David: «Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!» (Sal 51:13), og klynge meg til ord som - «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.» (Rom 11:29).
   Det vil altså i praksis si, at alt jeg har å håpe på, tro på og klynge meg til, er i Gud! Uten Ham slokner både håp og tro. Og uten at Han virker det, klynger jeg meg heller ikke lenger til noe som er av Ham. Det er det vi har så vanskelig for å finne oss til rette med, at alt, absolutt alt, er av Ham. Men den som får se inn i det, han eller hun, hviler i Gud! Du kan ikke finne hvile, så lenge noe ennå beror på deg! Men denne vranglæren, som er så utbredt iblant oss, og som djevelen elsker, fordi den hindrer mennesket i å flytte fra hans makt og til Gud, ja, binder mennesket i mørke, den er et gjerde omkring den hvile Jesus, din Herre og frelser kjøpte deg så dyrt. Et gjerde som må brytes ned! Et gjerde Gud allerede har brutt ned, men du har kanhende ennå ikke sett det?

   I Ef 1:17-18, kan vi lese apostelen Paulus' bønn for menigheten i Efesus: «Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp Han har kalt dere til, hvor rik på herlighet Hans arv er blant de hellige.»
   Ser du? En kunnskap om Gud som ikke har sitt utspring i hva vi kan gripe med vår forstand, men har sin grunn i visdoms og åpenbarings Ånd! Det vil si, i Den Hellige Ånds åpenbaring, Den Hellige Ånds lys over Ordet, så vi ser hva Guds er! For frelsen hører Herren til (Sal 3:9; Jona 2:10), og vi får den uforskyldt av nåde!

   Skal vi be Herren om visdoms og åpenbarings Ånd, og at vi vokter oss for å bære frem våre egne tanker og meninger i Hans navn.