4 søndag i fastetiden

«Så la oss holde fast ved bekjennelsen!» (v14c). Et Guds barn kan komme inn i så mange slags prøvelser. Og de kan ofte være både harde og langvarige. Av fysisk, psykisk eller åndelig art, som liksom litt etter litt tretter en ut. Denne plagen blir etter hvert så tung at det er den du framfor alt blir opptatt med. Det er den som fremfor alt står for deg. Her kan en jo også tenke på dem som har naturlig tilbøyelighet til tungsinn. Og så blir dette med frelsen, med himmelen, likesom så fjernt. Og så skal en altså holde fast ved bekjennelsen!

Da er det viktig at en får et evangelisk lys over det. «Da vi nå har så stor en yppersteprest - så (med andre ord derfor) la oss holde fast ved bekjennelsen.» v14. Ikke ut ifra hva du kjenner og føler, eller hvordan du har det, eller hvorvidt det har lykkes for deg eller ikke, men fordi vi nå har så stor en yppersteprest!

En annen ting som kan ødelegge frimodigheten til å bekjenne seg som et Guds barn, og ta til seg evangeliet, er at en har falt. Og det skremmer en opp, lovens ord er der med det samme for den oppriktige, med dommens budskap over deg, i hjerte og samvittighet. Du har sviktet, igjen! Det mest smertefulle i en troendes erfaring er vel dette fryktelige; igjen? Det må være noe spesielt galt med deg. Du er ikke bare en alminnelig synder, en slik en som Herren gjerne forbarmer seg over, nei, med deg må det være noe annet, en svikefull ånd!

Særlig ille blir det for dem som nærmest alltid plages av sterke fristelser. Det har med legning og personlighet å gjøre det, forstår du. Da er kampen så intens hele veien, at en sjelden får smake dette store, å få hvile i evangeliet.

Midt igjennom alt dette skal en altså få holde fast ved bekjennelsen, ikke som et bud og en plikt, nei, en må få blikket festen på dette; «Da vi nå har så stor en yppersteprest.» Denne bekjennelsen er et annet sted (Hebr 10:23), beskrevet som bekjennelsen av vårt håp.» «Vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre!» (2 Kor 4:5).

Salighetshåpet vi bekjenner er altså ikke knyttet til vår person, men til Ham som i sin nåde steg ned.

Denne ypperstepresten, Jesus, Han er Guds Sønn, og Han har i vårt sted og for vår skyld, «gått gjennom himlene.» Han har steget like inn i himmelens helligdom med soningsblod. «La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone.» Fordi Han allerede har vært der. Det finnes et grunnlag for å stige inn med andre ord, og dette grunnlag har Han lagt.

Det siste Herren roper ut på korset, det er; «det er fullbrakt!» For det første har jo dette ropet adresse. Det var jo noen som skulle høre det! Det var jo ikke for sin egen del Han ropte det. Og for det andre, så ligger det jo i selve ordet, fullbrakt, at her er noe som er oppfylt. Det må altså ha vært noe forutsagt, noe som skulle skje, og det må ha vært en oppgave å oppfylle. Og vi kan gå helt tilbake til fallets dag, og finne den første profeti, det første løfte. Kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode, o.s.v. alle forutsigelsene, lovens ofringer, alle forbildene på. Ham som skulle komme. Og loven som ble gitt; som måtte oppfylles av mennesket om det skulle kunne ha samfunn og samliv med Gud. «Se her, hvordan du må være om du skal kunne leve i min nærhet!» Alt dette ble nå fullbrakt i og av Jesus, som en stedfortreder og representant for hele menneskeslekten. Som om vi hadde fullbrakt det!

Så går altså Herrens ord ut til deg, det kaller på deg; «La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone», o.s.v. og det tror jeg vi skal legge oss spesielt på minne; «- for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» v16. Guds ord, og det vil si, Herren selv, vet ikke av noen annen hjelp for deg. Ikke mer bønn og forsetter og skippertak av forskjellige slag. Nei, kom inn for nådens trone, og det med frimodighet, for det er der du skal få hjelp! Inn dit stiger du, idet du får ta til deg det enkle budskapet, at «Gud har i Kristus deg hjertelig kjær.» I Kristus, og ikke i deg og din angivelige rettferdighet!

Men en tenker jo som så, at Gud må da sette en grense et sted. Så langt, og så ikke lenger. Evangeliet inneholder ikke noen slik grense! Det finnes ikke noen slik grense, for den som søker Ham. Tvert imot.

Noe ganske annet er det med den (og det skal vi også legge oss vel på minne), som vil beholde synden, fremfor Herrens nåde, eller sin selvgjorte kristendom. Som i vantro holder seg på avstand fra det sanne budskapet. De får fylle sine synders mål, og så blir tråden brutt over, men det øyeblikk kjenner bare Herren.

Disse går ikke fortapt fordi evangeliet ikke også gjaldt dem, og dermed var begrenset, men fordi de valgte det bort, eller sagt på en annen måte valgte seg bort fra det.

Dette gjelder ikke deg, som søker Ham, «om tusende synder deg plager», så er Han forsonet ved sin Sønns dyre blod!

Her leste vi at denne Guds Sønn, vår Frelser, har gått gjennom himlene, men her står også at Han gikk gjennom noe annet først; «- en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.» v15. Han gikk igjennom et menneskeliv. Gud vet altså av erfaring hva det er å være menneske.

For Han var og er et menneske. Dog uten synd. For det var Han fremmed, allikevel ikke i enhver henseende; «-å byrde som på deg var kast, all verdens skam og last.» Og det er vår redning, at Han bar det!

Og dersom du synes du har hørt dette så ofte, at det ikke gjør inntrykk på deg lenger, så skal du vite at Guds kjærlighet er ikke en sånn lettvint sak, som du ofte kan få inntrykk av gjennom en del forkynnelse, men det er en kjærlighet full av smerte. Han ynkes over oss, en forkommen skapning, og over dem som går tapt.

Det var denne smerten, og ikke det at du var så elskelig, som fikk Ham til jord.

«For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, -» v15a. Det er Herren som beskrives her! «Men en som er prøvet i alt!» Inntil dette å oppleve seg forlatt av Gud. Dette er så underlig for vår tanke, vet du, at Gud har opplevd det. Har erfaring i det, i den angst du opplever, når du kommer i tvil om ditt barnekår. Og det er kanskje noe av den sværeste og vondeste prøvelse for den som gjerne vil være en kristen. Det er vondt å være den som er utestengt. Det gjelder i menneskelig sammenheng, og enda mere når det gjelder vårt forhold til Herren. At Han skulle være den som stenger meg ute! Derfor så forsikrer Han så inntrengende og ofte ut igjennom hele Skriften, at Han vil ikke utestenge den som tar sin tilflukt til Ham. Hele vårt åndelige liv vil bli preget av det bilde vi har av Herren!

Så her trenger vi virkelig visdom til å trå varlig i vår omgang med våre medmennesker. Tenk heller på ordet som forkynner, at arven også er for dem. Gud er forsonet! Forkynn dem det! Kanskje du vinner en sjel!

Men det er jo også klart at det menneske som i hovmod og stolthet ikke vil vende seg til dette Guds lam og la seg forlike med Gud, ved Ham, men i stedet pukker på sin rett til å leve som det selv vil, eller på verdien av sine egne gjerninger og sin egen åndelighet, det menneske er for evig ute, men det stenger seg ute selv, som nevnt. Jesus ble jo gitt for alle!

Vi minnes jo stadig om døden. Mennesker bæres til grav. Og Guds ord opplyser oss om hvorfor det er slik. Hva det har sin årsak i. Ville mennesket bare lytte til det, og tro det, så skulle det også finne redning, for hos Herren Herren er det utganger fra døden. (Sal 68:21). Guds ord peker ikke bare på og forklarer tingenes tilstand. Det gjør Han for at vi skal våkne opp. Men Han peker også på redning, for den som lar seg vekke. Som holder seg til Guds ord, fremfor sin egen forstand.

Døden kom inn i verden ved et menneske. Ved at dette menneske falt i synd, forbrøt seg mot Gud! Det er årsaken! Det var den port døden kom inn gjennom. Dette som til da hadde vært ukjent. Og her ligger jo da det alvorlige faktum for oss alle, at uansett hva du får til, og ut av dette livet, hvor vellykket det menneskelig sett enn måtte være, så er det dog sterkt begrenset. Du kan ikke holde deg selv i live, for du er overgitt til døden på grunn av synden.

Det er bare en gitt som frelser ifra døden, og det gjør Han ved et ord. Han holder deg i live ved et ord. Ordet om Jesus, om korset. Det er livets ord for oss! Som Han den gang blåste livsånde i det første menneskets nese, og det ble til en levende sjel, så blåser han nå det nye livet i deg, ved ordet om Jesus, om korset.

Dette ordet er forbindelsen, den eneste forbindelsen, livsforbindelsen mellom Gud og menneske. Der møter Gud mennesket og der møter mennesket Gud. Det finnes ikke noe annet grunnlag for samfunn med Gud. Derfor har vi denne teksten i Guds ord som vi har lest nå. Det er et ord til trette Guds barn. De som av forskjellige årsaker er gått trette på veien. De som av forskjellige årsaker har mistet frimodigheten.

Om du ikke lenger kjenner nådelivet der inne, så «gjelder der oppe nådens forbund».

Det er også ved dette ordet om korset; vi er blitt fremmede og utlendinger i verden. Trøsten og livet og kraften av dette ordet er bare kjent av den som også har del i det. Og er det ikke ved dette ordet, men ved egen gudsdyrkelse, fromt levnet, lydighet mot Guds bud eller annet du er blitt en fremmed for dine medmennesker ved, så er du bare en del av verdens mangfoldighet, din kristne bekjennelse til tross. For verden er mangfoldig og «fargerik», også på det religiøse område, men alt er verden!

Men du som har fått denne smaken på Jesus, og som ser din eneste redning i Ham, hør det på ny: Om du ikke lenger kjenner nådelivet der inne, så «gjelder der oppe nådens forbund». Redningen ligger i å høre dette ordet fra Herrens egen munn, for sin egen del: «Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger.» Job 33:24.